Godt nytt år!

Ehm… lovlig sent ettersom vi er halvveis i januar, men sånn er det når to uker forsvinner i våkenetter med syk baby og syk firebarnsmamma!

Nå har guttene kommet i gang med skole igjen og hverdagen er tilbake for meg og lillesøster. Det betyr blant annet lekegrupper hvor vi kommer oss ut og får truffet andre mammaer og babyer!

img_2782

Her i Cambridge er det lekegrupper på hvert hjørne, nærmere bestemt i hver kirke, hvor man kan tilbringe et par formiddagstimer med baby og småbarn.

Mingle, leke, tegne, male, høre på boklesning, drikke kaffe og bare få et lite pusterom.

Jeg har gått på lekegrupper hver uke siden vi flyttet hit for tre og et halvt år siden, og det er en utrolig lett måte å knytte kontakt med andre småbarnsmammaer.

Terskelen her i England er generelt lav for å ta en kaffe med noen man knapt kjenner, gjerne bare fordi man har barn på samme alder, og det gjør at jeg har fått et stort nettverk her som jeg kommer til å savne ordentlig når vi snart skal flytte hjem!

Ettersom lillesøster er under ett år når vi kommer hjem har jeg begynt å fundere på hva vi skal finne på hjemme i Norge på dagtid…

Det blir nok mest sannsynlig åpen barnehage – det skal i hvert fall prøves!

Nå prøver jeg å holde hverdagene så normale som mulig og leve Cambridge-livet til fulle; ukene kommer til å fly. Vi må så smått begynne å kvitte oss med møbler og ting som ikke skal være med hjem igjen, for om bare to måneder går flyttelasset!

2017 blir et spennende år!

Håper du har hatt en god jul og kommet vel i gang med hverdagen igjen!

_mg_3254

All I want for Christmas…

Familien fra Norge har gjort innrykk, de siste julegavene fra Amazon har blitt levert på døren og treet er pyntet.

_mg_2986

Da er det vel bare å puste ut og nyte freden…? Haha!

I dag fikk jeg meg en time for meg selv på trening mens baby ble passet av besteforeldreog guttene var i skogen med pappa. Og da må jeg innrømme at jeg tenkte:

Øverst på ønskelisten står tid alene…bare noen minutter… med en bok, eller en kopp te, eller med mac-en i fanget. Eller en tur ut. Eller kanskje bare få ta en dusj. 

Noen få minutter uten:

Mammaaaa! Jeg må på do!! Kan du hjelpe meg? Kan jeg få et eple? En kjeks? Han tok den fra meg!! Jeg vil se på tv! Jeg kjeeeeder meg…Kan du gi meg den? Jeg vil ut! Han sloooo meg! Jeg er sulten! Jeg vil inn!

Desember har flydd av gårde, med juleavslutninger, pepperkakebaking, kalenderåpning, søndagsskoler, julemarked, julekortskriving, gavekjøp, unger i nisseluer og pynting av juletre.

Jeg elsker alle forventningene og lysene og luktene og gleden hos ungene og koser meg med å forberede alt sammen.

Men det er et maraton som leder frem til i morgen… når roen senker seg… når alt er klart…

og jeg er utslitt.

_mg_3048

Jeg er sikkert ikke den eneste småbarnsmammaen som har det sånn?

Nå ligger tre forventningsfulle gutter og deres lille fetter på tre år i sengene sine, klare til å sprette opp mens vi voksne fremdeles er i dyp søvn, og løpe ned til julestrømpene sine.

Da er det bare å komme seg ut av sengen, sette seg i halvsøvne med lillesøster på fanget, en kopp kaffe på bordet og tegnefilmene på tv.

Jeg gleder meg til å stå opp og se hvor glade de blir. Jeg gleder meg skikkelig til lukten av julemat og til å gå til kirken og til å åpne julegaver i morgen.

Men jeg gleder meg også bitte, bittelitt til roen igjen senker seg…

Etter jul.

Ønsker deg en god julefeiring med deg og dine!

_mg_3100

Påkjørsel!

Det er ikke så ofte vår lille firbente venn har fokus her inne.

Hun holder seg for det meste i bakgrunnen i vårt travle familieliv, men hun er alltid tilstede. Dessverre har vi ikke like mye tid til henne som før, men hun er alltid lojal, alltid like glad for å se oss, alltid like tålmodig og like kjærlig.

_mg_3464

I forrige uke skjedde det som ikke skal skje:

Mens lillesøster lå utenfor inngangsdøren og sov i vognen en ettermiddag og jeg holdt på å bære inn og rydde bort matvarer snek hun seg ut døren.

Jeg sa fra til mannen min, men han var i telefon, og da han etter ti minutter skulle ut og lete etter henne kom hun haltende inn på tre ben, fullstendig i sjokk.

Hun hadde blitt påkjørt av en bil.

Hos dyrlegen tok de røntgen og kunne kjapt konstatere at hoften hennes var helt ødelagt.

De ga oss to valg:

Operere (en komplisert og dyr operasjon) eller avlive henne.

Det var noen ordentlig tøffe dager og netter!

Jeg følte meg så skyldbetynget, for selv om jeg vet at det er fort gjort så var det likevel mitt ansvar at døren sto åpen! Det var så grusomt å tenke på at hun kanskje måtte avlives på grunn av min ubetenksomhet.

Guttene var også helt knust. De gråt og gråt og var redd for at hun skulle dø, og vi kunne ikke garantere dem at det ikke ville skje selv om vi forsikret dem om at legene ville gjøre sitt beste for å fikse henne.

Det var mye å ta stilling til. Ville en operasjon kunne gjøre henne bra igjen? Hvor lang tid rekonvalens ville det bli? Ville vi ha kapasitet til å ta oss ordentlig av henne for å få henne bra igjen? Hva ville det koste oss, og hvor mye ville forsikringen dekke?

Da vi kom for å besøke henne ble hun vill av glede, lille vennen vår, selv om hun nesten ikke kunne røre seg. Like glad, like tålmodig. Helt uvitende om hva som hadde skjedd, eller skulle skje. Hunder er fantastiske dyr.

Vi bestemte oss til slutt for å operere.

Prognosene er gode og de sier at hun trolig vil kunne både gå på tur og løpe fritt som før igjen, men at det vil ta tid. Det viktigste for oss er at hun kan få et bra liv som fuglehund igjen, og det innebærer et liv i aktivitet. Noe annet ville ikke vært et alternativ!

Men vi klarte rett og slett ikke å ta farvel med henne!

I går opererte de henne og nå venter tre måneder med rekonvalens før hun så smått kan begynne å gå på tur og trene seg opp igjen. Nå må vi bare håpe at operasjonen har vært vellykket sånn at alt går bra.

Litt trist oppladning til jul her i huset, med andre ord…!

Ønsker deg en god uke!

_mg_8483

Vi må ikke være naive om overgrep!

De siste dagenes medieoppslag om nok en stor overgrepssak i Norge har etterlatt en stor klump i magen min. En tung klump av avsky, sorg, frykt og sinne om hverandre.

Da vi flyttet til England for tre år siden reagerte vi ganske tidlig på graden av barnebeskyttelse her.

På grensen til absurd, husker jeg at jeg tenkte, den dagen jeg hentet min treåring i barnehagen og ikke fikk lov til å følge ham på toalettet uten at en ansatt var til stede.

Da jeg meldte meg som frivillig til å hjelpe med de minste i kirken på søndager tok det nesten to måneder før alle papirer var utfylt og godkjent og de hadde fått ringt mine to referansepersoner i Norge.

Og da mannen min var med som frivillig hjelper på skogsturen til barnehagen fikk han et skriv tilsendt i forkant der det blant annet sto at han ikke kunne ha med kamera eller følge noen av barna til toalettet.

Skolen som guttene går på er inngjerdet og låst gjennom skoledagen, og ved levering og henting står det en ansatt og passer porten. Skolen skal vite hvem som henter barna hver dag, og få beskjed om endringer i forkant.

De aller minste må pent lære seg å klare seg alene på do, for lærerne har i utgangspunktet ikke lov å hjelpe dem.

I barnehager er stellebordene for de minste plassert godt synlig, og det er toaletter uten dører som kan stenges helt.

Det høres kanskje strengt ut, men tiltakene er ikke på plass uten grunn. England har avdekket svære overgrepssaker de siste tiårene:

På privatskoler, i helsevesenet, i en riksdekkende tv-kanal og til og med i det politiske systemet.

De mest forsvarsløse og sårbare… i institusjoner som skal være skuddsikre: Barnevern, skole, helse.

Jeg føler en ekstrem avsky og sinne overfor disse monstrene som utnytter små barn… og en ufattelig avmakt over å måtte innse at de ikke er monstre; de er vanlige mennesker, for øvrig gode, oppegående og ressurssterke mennesker.

Mennesker som lever sine daglige liv blant oss uten at omgivelsene aner noen ting.

Preventive tiltak er der med god grunn.

Vi kan ikke være naive!

Jeg er ikke i tvil om at organisasjoner, skoler, barnehager og andre institusjoner i Norge kommer til å måtte stramme inn på kontrollrutinene sine i fremtiden.

Politiattester og bakgrunnssjekker bør og skal være en selvfølge for alle som skal ha befatning med barn. Ja, alle. På alle nivå.

Det fysiske miljøet og rutinene i barnehager og på skoler bør utformes sånn at det ikke er mulig for en voksen å være alene med et barn i en sårbar situasjon.

Og vi foreldre kan ikke lukke øynene og late som dette ikke finnes!

Vi må snakke med barna våre, fra de er bitte små!

Om min kropp og din kropp og om hva som er lov og ikke lov, greit og ikke greit. Om sex. Om å si nei når det er noe man ikke liker eller ikke vil.

Det er vår jobb å fortelle ungene våre om dette, så ikke disse forvridde menneskene får muligheten til å gjøre det de kan best:

Overbevise ofrene sine (og seg selv) om at det de gjør er helt normalt. Noe «alle gjør». Eller noe det ikke skal snakkes om.

Vi må også snakke med de eldre barna:

Om hva de kan og ikke kan gjøre på nett, hva de kan og ikke kan dele av informasjon. Vi må sørge for at vi har oversikt over hvilke forumer de er i og hvordan de kommuniserer.

Vi må si fra når vi ser noe som skurrer:

Når vi lurer på om et barn har det bra, eller om det er noe som ikke er som det skal være. De største overgrepsskandalene her i England har alle én ting til felles:

Det fantes folk som visste! Som ikke turte snakke. Som var redd for å ta feil og redd for konsekvensene. Flere titalls barn kunne vært reddet dersom disse hadde stolt på magefølelsen og varslet.

Dette kommer sannsynligvis aldri til å forsvinne, kanskje tvert imot øke i omfang fordi disse menneskene i stor grad kan operere i det skjulte i nettsamfunn som vi har sett eksempler på nå.

Men vi skylder barna våre å ta det på alvor og gjøre hva vi kan, både som enkeltpersoner og som institusjoner, for å forebygge overgrep.

_mg_2863

Veivalg

Livet består av valg. De små valgene vi tar hver dag. Og de større veivalgene som skaper en endring, sender oss ut i noe ukjent eller definerer oss som personer. 

Et sånt veivalg var det vi sto overfor da vi for litt over tre år siden bestemte oss for å flytte til England.

Jeg var i permisjon med tvillingene, eldstemann på to var i barnehage og pappaen i huset jobbet lange dager. Da han fikk mulighet til å ta et studieår her i Cambridge fant vi ut at det passet for begge å ta et år ulønnet permisjon fra jobbene hjemme.

Det var en stor beslutning å flytte fra det trygge og kjente med tre små gutter til noe helt nytt og fremmed! Og planen var å reise hjem igjen etter ett år, tilbake til vår forutsigbare hverdag i Norge:

To fulltidsarbeidende foreldre, hus, bil, barnehage og «tidsklemme». Du vet. Typisk norsk.

I stedet meldte det seg nye veivalg:

Si opp jobben? Fortsette å leie ut huset hjemme? Begynne i ny jobb her? Sende barna i engelsk barnehage? Og etter hvert engelsk skole?

Vi former livet vårt gjennom valgene vi tar, men så former valgene våre oss.

Vårt valg ga oss en «pause» fra A4-tilværelsen hjemme i Norge. Det har ført til at vi nå tenker litt annerledes om hva som er viktig for oss.

Her i England har vi opplevd en litt større åpenhet og aksept for at det finnes forskjellige måter å organisere livet, og kanskje særlig familielivet, på. Folk er så forskjellige, og tar forskjellige valg. Det er ikke en sånn klam «sånn gjør vi det her»-følelse.

Vi har hatt dårligere råd, men bodd i mindre hus og brukt sykkel i stedet for bil i hverdagen.

Vi har hatt guttene to, etter hvert tre dager i uken i barnehage, og resten av uken hjemme med meg.

Vi har hatt mindre stress og mer familietid.

Vi har blitt kjent med så mange fine mennesker fra hele verden, og vi har opplevelser og minner som både vi og guttene vil ha med oss resten av livet!

Og vi har ikke minst hatt mer tid sammen med barna disse tre årene enn vi ville hatt hjemme.

Vi har ikke angret et sekund!

Men nå står vi overfor et nytt veivalg:

Flytte hjem igjen.

Fire barn begynner å føles som mer enn vi kan håndtere uten noen familie i nærheten. Behovet for litt større bolig har meldt seg. Vi savner norsk vinter, norsk mat, norske tradisjoner og våre venner.

Men valget vi tok for tre år siden har formet oss, og vi ønsker ikke å gå tilbake til det samme.

Vi hopper derfor av karusellen og de svimlende boligprisene i Oslo og flytter til Sandefjord. Der håper på å bytte ut den hektiske hverdagen med mer familietid og fleksibilitet og kanskje kunne fortsette å leve litt som i Cambridge… hjemme i Norge.

Så nå blir det hjemreise til våren. Litt skummelt, men mest spennende.

Og hvem vet hva som venter rundt neste sving?

hus