Vi må ikke være naive om overgrep!

De siste dagenes medieoppslag om nok en stor overgrepssak i Norge har etterlatt en stor klump i magen min. En tung klump av avsky, sorg, frykt og sinne om hverandre.

Da vi flyttet til England for tre år siden reagerte vi ganske tidlig på graden av barnebeskyttelse her.

På grensen til absurd, husker jeg at jeg tenkte, den dagen jeg hentet min treåring i barnehagen og ikke fikk lov til å følge ham på toalettet uten at en ansatt var til stede.

Da jeg meldte meg som frivillig til å hjelpe med de minste i kirken på søndager tok det nesten to måneder før alle papirer var utfylt og godkjent og de hadde fått ringt mine to referansepersoner i Norge.

Og da mannen min var med som frivillig hjelper på skogsturen til barnehagen fikk han et skriv tilsendt i forkant der det blant annet sto at han ikke kunne ha med kamera eller følge noen av barna til toalettet.

Skolen som guttene går på er inngjerdet og låst gjennom skoledagen, og ved levering og henting står det en ansatt og passer porten. Skolen skal vite hvem som henter barna hver dag, og få beskjed om endringer i forkant.

De aller minste må pent lære seg å klare seg alene på do, for lærerne har i utgangspunktet ikke lov å hjelpe dem.

I barnehager er stellebordene for de minste plassert godt synlig, og det er toaletter uten dører som kan stenges helt.

Det høres kanskje strengt ut, men tiltakene er ikke på plass uten grunn. England har avdekket svære overgrepssaker de siste tiårene:

På privatskoler, i helsevesenet, i en riksdekkende tv-kanal og til og med i det politiske systemet.

De mest forsvarsløse og sårbare… i institusjoner som skal være skuddsikre: Barnevern, skole, helse.

Jeg føler en ekstrem avsky og sinne overfor disse monstrene som utnytter små barn… og en ufattelig avmakt over å måtte innse at de ikke er monstre; de er vanlige mennesker, for øvrig gode, oppegående og ressurssterke mennesker.

Mennesker som lever sine daglige liv blant oss uten at omgivelsene aner noen ting.

Preventive tiltak er der med god grunn.

Vi kan ikke være naive!

Jeg er ikke i tvil om at organisasjoner, skoler, barnehager og andre institusjoner i Norge kommer til å måtte stramme inn på kontrollrutinene sine i fremtiden.

Politiattester og bakgrunnssjekker bør og skal være en selvfølge for alle som skal ha befatning med barn. Ja, alle. På alle nivå.

Det fysiske miljøet og rutinene i barnehager og på skoler bør utformes sånn at det ikke er mulig for en voksen å være alene med et barn i en sårbar situasjon.

Og vi foreldre kan ikke lukke øynene og late som dette ikke finnes!

Vi må snakke med barna våre, fra de er bitte små!

Om min kropp og din kropp og om hva som er lov og ikke lov, greit og ikke greit. Om sex. Om å si nei når det er noe man ikke liker eller ikke vil.

Det er vår jobb å fortelle ungene våre om dette, så ikke disse forvridde menneskene får muligheten til å gjøre det de kan best:

Overbevise ofrene sine (og seg selv) om at det de gjør er helt normalt. Noe «alle gjør». Eller noe det ikke skal snakkes om.

Vi må også snakke med de eldre barna:

Om hva de kan og ikke kan gjøre på nett, hva de kan og ikke kan dele av informasjon. Vi må sørge for at vi har oversikt over hvilke forumer de er i og hvordan de kommuniserer.

Vi må si fra når vi ser noe som skurrer:

Når vi lurer på om et barn har det bra, eller om det er noe som ikke er som det skal være. De største overgrepsskandalene her i England har alle én ting til felles:

Det fantes folk som visste! Som ikke turte snakke. Som var redd for å ta feil og redd for konsekvensene. Flere titalls barn kunne vært reddet dersom disse hadde stolt på magefølelsen og varslet.

Dette kommer sannsynligvis aldri til å forsvinne, kanskje tvert imot øke i omfang fordi disse menneskene i stor grad kan operere i det skjulte i nettsamfunn som vi har sett eksempler på nå.

Men vi skylder barna våre å ta det på alvor og gjøre hva vi kan, både som enkeltpersoner og som institusjoner, for å forebygge overgrep.

_mg_2863

Veivalg

Livet består av valg. De små valgene vi tar hver dag. Og de større veivalgene som skaper en endring, sender oss ut i noe ukjent eller definerer oss som personer. 

Et sånt veivalg var det vi sto overfor da vi for litt over tre år siden bestemte oss for å flytte til England.

Jeg var i permisjon med tvillingene, eldstemann på to var i barnehage og pappaen i huset jobbet lange dager. Da han fikk mulighet til å ta et studieår her i Cambridge fant vi ut at det passet for begge å ta et år ulønnet permisjon fra jobbene hjemme.

Det var en stor beslutning å flytte fra det trygge og kjente med tre små gutter til noe helt nytt og fremmed! Og planen var å reise hjem igjen etter ett år, tilbake til vår forutsigbare hverdag i Norge:

To fulltidsarbeidende foreldre, hus, bil, barnehage og «tidsklemme». Du vet. Typisk norsk.

I stedet meldte det seg nye veivalg:

Si opp jobben? Fortsette å leie ut huset hjemme? Begynne i ny jobb her? Sende barna i engelsk barnehage? Og etter hvert engelsk skole?

Vi former livet vårt gjennom valgene vi tar, men så former valgene våre oss.

Vårt valg ga oss en «pause» fra A4-tilværelsen hjemme i Norge. Det har ført til at vi nå tenker litt annerledes om hva som er viktig for oss.

Her i England har vi opplevd en litt større åpenhet og aksept for at det finnes forskjellige måter å organisere livet, og kanskje særlig familielivet, på. Folk er så forskjellige, og tar forskjellige valg. Det er ikke en sånn klam «sånn gjør vi det her»-følelse.

Vi har hatt dårligere råd, men bodd i mindre hus og brukt sykkel i stedet for bil i hverdagen.

Vi har hatt guttene to, etter hvert tre dager i uken i barnehage, og resten av uken hjemme med meg.

Vi har hatt mindre stress og mer familietid.

Vi har blitt kjent med så mange fine mennesker fra hele verden, og vi har opplevelser og minner som både vi og guttene vil ha med oss resten av livet!

Og vi har ikke minst hatt mer tid sammen med barna disse tre årene enn vi ville hatt hjemme.

Vi har ikke angret et sekund!

Men nå står vi overfor et nytt veivalg:

Flytte hjem igjen.

Fire barn begynner å føles som mer enn vi kan håndtere uten noen familie i nærheten. Behovet for litt større bolig har meldt seg. Vi savner norsk vinter, norsk mat, norske tradisjoner og våre venner.

Men valget vi tok for tre år siden har formet oss, og vi ønsker ikke å gå tilbake til det samme.

Vi hopper derfor av karusellen og de svimlende boligprisene i Oslo og flytter til Sandefjord. Der håper på å bytte ut den hektiske hverdagen med mer familietid og fleksibilitet og kanskje kunne fortsette å leve litt som i Cambridge… hjemme i Norge.

Så nå blir det hjemreise til våren. Litt skummelt, men mest spennende.

Og hvem vet hva som venter rundt neste sving?

hus

Reisetips: Bath i England

Vi har hatt høstferie, og litt på sparket bestemte vi oss for å stikke til Bath som ligger sørvest her i England, et par timers kjøring fra Cambridge.

_mg_2581

_mg_2582

Bath er en liten by kjent for sine romerske bad og vakre bygninger. Den står på verdensarvlisten og tiltrekker seg turister i strøm, men er også kjent for å ha et av de beste universitetene i England og har en utrolig koselig atmosfære!

_mg_2575

Selve byen er ganske liten, men full av lekre butikker, restauranter og kafeer, parker og vakker arkitektur.

Midt i sentrum ligger den største attraksjonen, nemlig de romerske badene, som ble grunnlagt rundt år 60 e.Kr basert på de varme kildene der.

_mg_2593

Vi var heldige og fikk den lille frøkna til å sove akkurat da vi skulle gå inn, og guttene syntes faktisk at det var kjempespennende å gå med sightseeing-«telefonene» sine med egen forklaring for barn på hver stopp!

Da lillesøster våknet fant vi en Pizza Express: Akkurat passe bråkete, barnevennlig og god nok mat til at en firebarnsfamilie kan senke skuldrene og nyte lunsjen…

_mg_2660

_mg_2566

Vi valgte AirB&B som overnatting og var superheldige med huset. Det ble drevet av et hyggelig par med fem voksne barn som bodde der og hadde innredet halvparten til utleie. Rent og fint og de hadde verdens deiligste frokost i en innredet vinterhage!

_mg_2520

Et kvarters kjøring ut av Bath sentrum ligger en koselig liten landsby med et middelalder-slott kalt Farleigh Hungerford.

_mg_2757

Jeg synes alltid slott er spennende å besøke, for de har så rik historie og ligger veldig ofte nydelig til! Guttene synes også slott er helt topp.

Fra Bath kan man også ta en halvtimes kjøretur og besøke en av de største attraksjonene i England: Stonehenge. Vi var litt uheldige med været – det var surt og kaldt – men guttene holdt motet oppe.

Og som en av tvillingene oppsummerte:

«Den ble bygget av en «strong man» men nå er han død«.

img_2495

Enkel og grei beskrivelse av Stonehenge fra en fireåring…!

Høstferien ble avsluttet med et besøk av farfaren til guttene og litt Halloween-aktiviteter her hjemme i Cambridge.

Håper du har hatt en fin uke!

_mg_2800

 

Kresne barn og lilla poteter

Da jeg åpnet pakken med lilla poteter og satte over gryten visste jeg med temmelig stor sikkerhet at middagen ville bli en suksess.

Lilla potetmos er en sånn type ting som går rett hjem hos tre små gutter.

Dessverre kan ikke alle måltider bestå av mat med konditorfarge, inntas løpende eller serveres på en seng av ketchup.

Og måltider er kanskje det skapt aller mest hodebry for oss etter at vi fikk barn! 

Vi har tre gutter som jevnt over er glade i mat og ikke egentlig så kresne, men det er likevel mye styr ved middagsbordet. Særlig de to minste har ikke ro i kroppen til å sitte stille og spise, med mindre det serveres noe de elsker.

Stort sett er lekerommet mer fristende, særlig på den tiden av døgnet. Det er mye fjasing, leking med mat og ablegøyer rundt bordet!

Hvis de er trøtte og slitne er det akkurat som de ikke orker å spise, samme hvor sultne de er, og hele måltidet er et eneste maraton med sutring og klaging.

Og finner én av dem ut at det er noe han ikke har lyst på kan vi være sikre på at de andre følger etter.

Vi har hatt utallige måltider med masing, overtalelse, lirking og luring. Muggen stemning og krangling. Og så den dårlige nyheten:

Maten kan jo ikke trykkes ned i dem!

Akkurat dette vet jo selvsagt ungene også, og jo mer masing og dårlig stemning fra oss, desto mer på bakbeina har de en tendens til å sette seg.

Etter mye prøving og feiling har vi landet på to regler ved måltidene her i huset:

For det første at alle skal sitte ved bordet når maten serveres. For det andre at all maten skal smakes på.

Å få guttene til å spise opp maten sin har vi gitt opp.

Nå har vi begynt å sette tallerkenene deres til side og si at de ikke får kveldsmat (eller dessert) før de har gjort et forsøk på middagen. Så lar vi dem gå og leke og lager ikke mer styr om det.

For tiden har vi to som stort sett spiser middag og én som pirker i maten hver dag. Sånn ca kvart på syv, mens brødrene spiser kveldsmat, kommer han som regel luskende og spiser middagen sin sånn at han også kan få kveldsmat…

Noen dager i uken har vi ting på menyen som jeg vet går ned på høykant hos alle tre: Tomatsuppe, fiskepinner eller pannekaker for eksempel.

De andre dagene lager jeg mat som er mer «avansert». Noen ganger faller det i smak, andre ganger ikke.

Det sitter langt inne hos meg å lage «spesialtilpassede» måltider til ungene. Jeg er ikke noen tilhenger av å fjerne løken fra sausen, droppe salat eller ikke servere sopp, for å nevne noe.

Men ofte prøver jeg å ikke blande alt for mye sammen, og i stedet legge «rene» ting hver for seg på tallerkenen. Jeg ser at det da i hvert fall er lettere å få dem til å smake på ting de ikke har prøvd før.

Nå har de blitt gamle nok til å hjelpe til med middagen, og ofte ser jeg at dersom de har vært med å hjelpe til å lage noe så er det også mer fristene for dem å spise det.

Og så har vi funnet ut at å snakke om maten vekker interesse hos dem. På skolen har de lært om de tre G-ene:

Grow, Glow og Go!

Hver dag har vi en liten lek som går ut på å gjette hva de forskjellige tingene på tallerkenen er for noe.

De synes det er morsomt å snakke om at noen ting gjør dem sterke eller gjør at de kan hoppe høyt eller løpe fort, eller at de holder seg friske.

Jeg synes måltider (særlig middag) er utrolig viktig å ha sammen som familie. Ikke bare for at barna våre skal lære gode og sunne matvaner, men også fordi det er en fin anledning til å snakke sammen og skape en følelse av fellesskap!

Derfor blir jeg deppa og sliten av å ha krangling og sutring ved bordet. Men nå føler jeg endelig at vi er inne på et bra spor!

Hva med deg? Har du noen kresne små middagsspisere eller går måltidene som en lek?

fullsizerender-8

Perfekt turmat: Flapacks

Neste uke er det engelske skolers tur til å ha høstferie. Jeg planlegger å ha et lite lager med disse på lur:

Flapjacks med tørket frukt og nøtter.

_mg_2441

Perfekt tur- og treningsmat!

Jeg lagde dem sammen med seksåringen, og han kunne nesten gjort det alene. Enkelt som bare det!

Flapjacks med tørket frukt og nøtter

150g smør

75g honning

50g brunt sukker

200g jumbo havregryn

50g vanlig havregryn

50g hakkede nøtter (valnøtter, mandler, pinjekjerner eksempelvis)

50g frø (sesam, solsikkefrø, gresskarkjerner eksempelvis)

100g tørket frukt (tørket aprikos, tranebær, jordbær eksempelvis)

Varm ovnen til 200 grader. Smelt smør, honning og sukker sammen uten å la det koke. Bland alle de øvrige ingrediensene i en bolle og tilsett honning-blandingen. Hell blandingen over i en smurt ildfast form ca 30×25 cm (3 sm høy) og klapp den flat. Stek i 12-15 minutter. Marker ruter med en kniv og la den avkjøles i formen. Skjær opp i biter og legg i en kakeboks.

 

Klar for utetid!

img_0172