Månedlige arkiver: april 2013

Fikse selv!

Min svigermor har sagt at noe av det hun syntes var viktigst da barna var små var å gjøre dem mest mulig selvstendige. Jo mer jeg tenker over det, desto mer enig er jeg.

En av de beste pappa-egenskapene til mannen min er at det faller ham helt naturlig å la ungene prøve selv. Være med på alt det vi driver med, smått og stort. Eldstemann var ikke gammel da favorittaktiviteten var å legge klær inn i vaskemaskinen og trykke på knappen. Han ble tatt med på morgentur med hunden og han fikk sitte med sin egen skje når pappaen matet ham.

Jeg har ofte sagt med en skeptisk mine «det er han vel litt for liten til…«, men så går det overraskende bra, og jeg har måttet bite ordene i meg. Jeg er jammen tilbøyelig til å si at den kjente teoretikeren Lev Vygotskij hadde noe for seg, da han for hundre år siden sa at man må vende seg bort fra gårsdagen og gi barnet morgendagens utfordringer å strekke seg etter. Barn klarer mer enn man skulle tro, med voksnes veiledning.

Men det er ofte langt fra teori til praksis. Mye jobber mot meg. Utålmodigheten min, for det første. Og mangel på tid. Energi. Og ofte rett og slett manglende kreativitet. Det er lettere å sette ungen ned blant en haug med leker og si «nå får du leke litt» enn å finne på hvordan jeg kan engasjere ham i mine ting, eller vise ham hvordan han kan bruke en leke litt annerledes.

Det kom litt mer av seg selv da vi bare hadde ett barn. I dag prøver jeg bare å puste dypt der jeg sitter med to små som skal lære seg å spise selv samtidig som eldstemann hyler maammmmma; når køen bygger seg opp på butikken og gutten skal legge alle varene på båndet og trykke «klar» på kortautomaten; når han vil håndtere kaffemaskinen som den fødte barista og lage kaffe til hele middagsselskapet eller når han insisterer på å være den som skal bade babyene.

Det er jo fristende å bare få ting unna, kjapt og effektivt, så man kan gå over til neste gjøremål. Men man gjør seg vel bare en bjørnetjeneste ved å prøve å spare inn tid, rot og søl akkurat her og nå, gjør man ikke?

For det er jo veldig ålreit med barn som klarer selv…når de først har lært det!

Jobber utålmodigheten din mot deg? Hvordan fikser du å la barna fikse selv?

IMG_0489

Lampefetisj og modellflybygging

Gavekortet jeg fikk i julegave fikk ben å gå på da jeg fant denne lampen fra Normann Copenhagen. Vi har pusset opp  leke/tv-rom i kjelleren, og jeg har lett etter den rette taklampen.  Jeg har en liten lampefetisj (dessverre, for de kan koste litt), men denne var innenfor budsjett og jeg er strålende fornøyd!

Syntes faktisk det var ganske så sjarmerende at den kom i mange små deler og  måtte settes sammen selv. Litt sånn «modellflybygging for voksne jenter»-følelse.

Ha en fin dag!

 Normann CopenhagenNormann Copenhagen

Et Mr. Brightside-øyeblikk

Mandag. Sludd (!) ute og en såkalt kjip morgen. Sutring og grining fra solen sto opp. Klassisk tvillingutfordring. Bære en, og lide seg gjennom skrikingen til den andre på gulvet. Så bytte. Og bytte igjen. Og igjen.

Jeg så på klokken. 09… To og en halv time til med dette?? Etter en time med konstant bæring på annenhver unge kjente jeg at begeret var fylt opp. I frustrasjon trykket jeg på spillelisten på anlegget og skrudde opp volumet. Jeg hadde et Mr. Brightside-øyeblikk. Ikke helt som Cameron Diaz i The Holiday, men like fullt med Mr. Brightside. På full guffe, med en unge på armen.

På gulvet så et par øyne opp på meg med et forundret uttrykk: «Hva skjer nå da??» Så begynte han å vugge til musikken på alle fire. Så opp i stående, med hendene på bordet og lett svikt i knærne. Jeg gikk rundt. Danset og gynget og sang.

Vi holdt det gående. Gjennom Billy Jean, Be Mine og Moves Like Jagger. Og innen Timbuktu hadde rukket å synge ferdig Det löser sej så var første problem løst. Han på armen hadde sovnet. Ned på sofaen med han, så var det nestemann. Et par låter til, så var også han ute.

Det var tydeligvis det de trengte. Litt musikkterapi. Og en powernap. Etter 15 min var det i hvert fall full fart igjen. Og resten av dagen så litt lysere ut…

One down…

Mr Brightside

One to go…

Mr BrightsideMission completed…

Mr Brightside

God mandag!

Barnebursdag og bananpannekake

Siste gjest etter Knoll og Tott sin ettårsdag hadde dratt, og jeg ryddet sammen papir og leker, kopper og tallerkener, nedtråkkede kakerester og ketchup klint utover både her og der, og sank ned i sofaen. En koselig dag! Men det er rart med det; selv ferdigkake og pølser i lompe kan vokse en over hodet om man er litt sliten fra før.

Mannen min tok med ungene på overnattingsbesøk til sine foreldre så jeg skulle få litt fri. Jeg inviterte en venninne over på litt bursdagsrester og et par glass vin. Etter å ha skravlet litt slang vi oss ned foran tv-en med hver vår kaketallerken. «Bananpannekake», sa hun. «Det er så godt! Har du smakt det?» Nei. Det hadde jeg ikke. Men det hørtes godt ut.

Jeg tok med meg en kopp te og et blad til sengs, krøllet meg under dynen og kunne nesten ikke tro at jeg skulle ligge der en hel natt – uforstyrret – våkne når jeg ville, rusle en tur med hunden, drikke kaffen min i fred.

Og da jeg sto ved kjøkkenbenken for å lage meg frokost i dag så husket jeg det. Bananpannekake! Jeg måtte jo prøve. Og himmel og hav! Så godt. Jeg drakk kaffen min, spiste bananpannekaken, leste et blad, hørte på litt musikk. Så merket jeg den. Stillheten.

Ett år! Jeg som tidvis ikke har trodd vi skulle overleve dette første året (Ett år med tvillinger). Nå har Knoll og Tott feiret sin første bursdag. Så mye styr og ståk, så mye slit, så lite søvn. Men så mange øyeblikk, så mange klissete kyss i ansiktet og så mye morsomt! Og så stille huset plutselig er når det bare er meg der.

Litt venninneprat, litt vin og mye søvn. Akkurat det jeg trengte. Og bananpannekake! Jeg er klar for ny uke og nye utfordringer!

God søndag til deg!

Bananpannekake:

  • 2 egg
  • 1 most banan
  • Litt kanel og kardemomme
  • Noen dråper maple syrup og friske bær smaker godt på

Barnebursdag og bananpannekake

Barnebursdag og bananpannekake

Barnebursdag og bananpannekake

Du er deg selv god nok!

Jeg måtte ta en liten «time-out» med meg selv mellom hyllereolene på Rema i går. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at dette ikke skulle bli en klassisk «mamma-kjører-seg-selv-i-grøfta-i-forsøket-på-å-fikse-en-bursdag-til-to-ettåringer-som-ikke-engang-vet-at-de-har-bursdag»-situasjon. Men selv der jeg sto med Toro ferdig muffinsmix i hånden kjente jeg stresset. Klokken var 21 på kvelden og hjemme travet mannen min utålmodig frem og tilbake mellom to små med magevondt og full innboks på pc-en.

Mens jeg kjørte hjem tenkte jeg på innlegget til «Lammelaartanker» som jeg leste tidligere på dagen, der hun utfordrer «den trange god mor-boksen». Hun har skrevet et gjesteinnlegg hos Casa Kaos om hvordan det er å være mor med ME. Og bloggeren bak Casa Kaos fikk selv tåle en del hets da hun utfordret god mor-boksen ved å fortelle at hun ikke liker å bygge lego eller bake kaker med barna sine: Dagbladet.

Det er rart hvordan vi har en tendens til å selvpålegge oss en hel rekke med «burde» og «måtte» i den tro at andre forventer det av oss. Og hvordan vi har lett for å forvente mye av andre, kanskje til og med uten å kjenne dem. Vi sammenlikner oss med andre, og vi sammenlikner oss med oss selv: «Det var så mye lettere da jeg var hjemme med bare en baby», «hvis de bare kunne sove litt bedre om natten så ville morgenene bli så mye mindre kaotiske», «når de bare begynner å gå – da blir det lettere».

Kanskje vi bør si til oss selv litt oftere at «jeg er meg selv god nok».  Jeg er så god som jeg kan være med mitt utgangspunkt og mine ressurser og i min situasjon – akkurat her og nå». Og det er faktisk alle andre også! Hvis man tenker litt nærmere over det så virker det vel ganske urimelig å sammenlikne seg med alle andre? Eller med situasjonen sånn som den var for to år siden, eller en hypotetisk situasjon om fem år?

Jeg kommer nok ikke til å bli en av de som stiller med fantastiske kakekreasjoner i barnebursdager. Men jeg er ganske god til å lage sunn hverdagsmat. Jeg har aldri eid en plante som har levd lenger enn 14 dager og jeg hater hagearbeid, men jeg er ganske så flink til å holde orden og gjøre det koselig inne i huset. Jeg kan ikke lære barna mine å spille gitar eller piano, men jeg tar dem med mye ut på tur og er aktiv med dem. Jeg er heller ikke av dem som sitter mye på gulvet og leker med bil/tog/klosser med barna mine, men jeg leser og synger mye med dem. Og så videre…

Vi er forskjellige som foreldre, vi har forskjellige barn og vi befinner oss i forskjellige livssituasjoner.  Jeg tror ikke det finnes en riktig måte å være mamma eller pappa på. Heldigvis! Felles for oss alle er at vi vil det beste for barna våre. Og med alle våre ulike bakgrunner, styrker og svakheter viderefører vi ulike interesser, ferdigheter og egenskaper til barna våre.

Hvor kjedelig ville ikke verden ville sett ut ellers?

Ønsker deg en god dag!

Du er deg selv god nok