Ja, jeg er feminist!

Det begynner å bli en stund siden jeg satt på universitetet og noterte flittig i fagene «feministisk vitenskapsteori» og «nære relasjoner i endring». «Er det noen feminister her», husker jeg foreleseren spurte på første forelesning. Ingen turde svare.

Som samfunnsviter «oppdras» man til at samfunnet vi lever i er like (om ikke mer) avgjørende for hvem vi blir og hvilke valg vi tar som vårt biologiske utgangspunkt. Altså skulle man tro, for å sette det på spissen, at dersom kjønnsrollene våre ble mindre tradisjonelle og arbeidsdelingen mellom menn og kvinner ble mer lik så ville kvinner etter hvert strømme inn i lederstillinger.

Å gå gravid, føde barn og tiden i etterkant ble en ganske annen opplevelse enn jeg hadde forestilt meg på forhånd! Hormoner og fysiske forandringer, følelsesmessige oppturer og nedturer og den sterke tilknytningen til det lille mennesket gjorde at jeg var glad for at jeg ikke skulle begynne å jobbe igjen etter seks måneder. Jeg tviler ikke på at mannen min ville vært en like god omsorgsperson som meg, men jeg ville neppe vært en god arbeidstaker akkurat da.

I teorien kunne vi sikkert hatt like mange hjemmeværende og deltidsarbeidende menn som kvinner. Kanskje blir det slik en dag dersom kjønnsrolleforventninger endres. Kanskje får vi flere kvinnelige ledere dersom menn deltar mer på hjemmebane og kvinner øker yrkesdeltakelsen. Men jeg er ikke sikker. Og jeg er i hvert fall ikke sikker på om det vil gjøre oss lykkeligere, verken hjemme eller på jobb!

Jeg spør heller, som Mammadamen har gjort: Hvorfor er det sånn at vi skal rekke alt på så kort tid? Treffe en partner, skaffe bolig, få barn, være tilstede i barnas liv og være gode kjærester i samme periode som man forventes å legge ned flest timer på jobb, skaffe mest erfaring og rekke å avansere?

Problemet er kanskje ikke et samfunn der mange prioriterer ned (eller bort) jobb i en periode til fordel for familien, men et arbeidsliv som ikke verdsetter dem som gjør det?

Kan man tenke seg at omsorgsarbeid kan gi (leder)kompetanse av verdi for en bedrift? At det er kvaliteten på det man gjør og ikke antall timer man jobber som har betydning? At en ansatt i evig tidsklemme mellom fulltidsjobb hjemme og fulltidsjobb ute ikke nødvendigvis bidrar til mer til verdiskapning enn to eller tre ansatte som fordeler oppgavene mellom seg på en effektiv måte?

I et livslangt karriereperspektiv burde ikke noen år borte fra arbeidslivet være avgjørende for hva vi har å bidra med. I perspektivet til en liten gutt eller jente som trenger nære omsorgspersoner fysisk og mentalt tilstede her og nå har det mye å si!

Så for å svare min foreleser nå, 10 år senere: Ja, jeg er feminist. Forskjellsfeminist. La oss være glad for at kvinner er kvinner og menn er menn, enten vi er født sånn eller blir sånn! 

La oss heie på et arbeidsliv der vi har mulighet til å velge. Der de som ønsker det kan komme seg raskt ut i jobb og trygt overlate jobben hjemme til en kompetent omsorgsperson (pappa eller mamma, barnehage eller au pair).

Men la oss også heie på et arbeidsliv der det er mulig velge på andre måter uten å tape på det, og der det er mulig å nå toppen ved å benytte en alternativ rute enn den som går «rett opp».

For flere gode grunner til å kalle seg feminist, les dette innlegget fra Mammadamen: Derfor bør du være feminist!

Og hvis det er noen flere enn meg som synes temaet arbeidsliv/kjønn/ledelse er evig interessant, så kan jeg anbefale boken «The time bind – When work becomes home and home becomes work» av Arlie Russell Hochschild, beskrevet som en av de beste kritikkene av dagens arbeidsliv i USA.

Ha en strålende dag, enten du er hjemme på jobb eller på jobb hjemme!

4 thoughts on “Ja, jeg er feminist!

  1. underveis

    Hei. Gjenkjennelige tanker og erfaringer. Jeg fikk tre barn på drøyt fire år mens jeg var doktorgradsstipendiat – og fikk denne balansegangen – eller utfordringen – eller hva en skal kalle det – tydelig erfart i eget liv. Vi – i hvertfall mange av oss – kan ikke gjøre alt på en gang. Og da må barn og omsorg for barn og familie også komme først i noen faser av livet. Likestilling og likeverd må også innebære å gi tilstrekkelig rom i livet og samfunnet for at kvinner kan bære fram barna og leve mødreliv på en forsvarlig måte – uten å føle at vi kommer til kort her i verden. Noe forskjell er det da på kvinner og menn. Dersom dette skal fornektes helt – så rammer det kvinner igjen. (og barn – og dermed hele familien… osv…)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for innspill! Jeg er enig – et likestillingsprosjekt bør ta høyde for at det kanskje alltid vil være noen forskjeller som gjør at kvinner (ikke alle, men mange) ønsker å leve ut foreldrerollen på en litt annen måte enn menn.

      Svar
      1. underveis

        Egentlig tenker jeg ikke bare på hva en ønsker – for der må det være høyde for både kvinner og menn til så mangt. Men rett og slett at kvinnekropper har andre betingelser enn mannekropper når det gjelder reproduksjon. Så kan en velge å ikke få barn, men noen bør jo velge å få dem også – og da må det være rom for å faktisk ha en kvinnekropp…

  2. Tilbaketråkk: Hun, han eller hen? | ToPlussTre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s