Månedlige arkiver: mai 2013

Skjønnheten i kaoset

Noen musikkperler har fått ny mening etter at jeg fikk barn. Hver gang jeg hører «Landslide» av Fleetwood Mac får jeg et ønske om å bare holde denne tiden fast, akkurat sånn som den er nå, med alt kaoset, for jeg vet jo at den forsvinner.

Stevie i Fleetwood Mac skrev visstnok teksten til sin syke far. Mange har også tolket den som en henvisning til et samlivsbrudd, som en tekst fra mor til barn som er blitt store og flytter hjemmefra eller bare om det å miste noen man er glad i. Det kan være alt sammen, tror jeg. Tider forandrer seg, endring er en del av livet, noe vi må gjennom. Teksten minner meg uansett på øyeblikkets verdi. For plutselig er det borte.

Oh, mirror in the sky
What is love?
Can the child within my heart rise above?
Can I sail thru the changing ocean tides?
Can I handle the seasons of my life?

Well, I’ve been afraid of changing
‘Cause I’ve built my life around you
But time makes you bolder
Children get older
I’m getting older too

Tiden går fort! Det er en floskel, men ikke mindre sant av den grunn. Alle dagene som går over i hverandre av nattevåk, hyl og skrik, latter og glede, knall og fall, matlaging og husarbeid, henting og levering, logistikkutfordringer og forsøk på å få tidskabalen til å gå rundt…

Og så plutselig, i et kort øyeblikk, ofte når jeg minst venter det, så kan jeg bli overveldet av det fine i dette kaoset.

Fin fredag ønskes deg!

Lunsjtips: Fylt pitabrød

Jeg kunne spist dette til frokost, lunsj og kvelds om dagen – det smaker skikkelig «middelhavsk» og sommer! Og så tar det sånn ca 5 minutter å lage – som det meste jeg legger ut av mattips her…

Fylt pitabrød

  • Varm et pitabrød i ovn eller brødrister
  • Bland sammen finhakket frisk basilikum, tomat og hvitløk og smak til med olivenolje, salt og pepper
  • Smør Philadelphia Naturell ost inni pitabrødet og legg inn fyllet

God lunsj!

Den som bare kunne sove…!

Dette blir kort. Natten var nemlig veldig lang.

Tett nese, skriketokter, bæring og byssing, bleieskift… to unger, annenhver gang. Sjarmen med tvillinger. Det er nemlig ikke alltid Knoll og Tott er enige om at de skal sove samtidig. Særlig ikke når vi virkelig hadde trengt det. Og når natten føltes som den nettopp hadde begynt for vår del; kl 06.00: Opp og hopp! På tide å starte en ny dag!

Ganske brutalt, egentlig. Så i dag er jeg litt nede for telling. Men dette kan jeg si:

  • 3 dl kokt vann og 1 ts salt (samt en sprøyte fra apoteket om du har det) fungerer (i hvert fall en stund av gangen) på tette neser
  • En stabel bøker under hodeenden på sengen hjelper også
  • Hva som blir sagt mellom oss voksne under sånne nattlige seanser, når det begynner å røyne på, verken skal eller vil bli holdt mot den andre dagen etter (i den grad vi i det hele tatt husker det)!!
  • Etter en sånn natt så pleier den neste å bli bedre… takk og lov!
  • 4 og en halv kopp kaffe før lunsj har ikke gitt meg annet enn frynsete nerver
  • Man skulle tro de to små rakkerne ville sove halve dagen i dag…men den gang ei. Når jeg trodde jeg skulle  få et par timers avslapning så ser jeg to par bein sprelle i vognen etter 20 minutter…
  • Jeg kommer definitivt til å være i seng før 21-nyhetene har rukket å avslutte sendingen i kveld…

IMG_4298

Conference call med ungene

«Sorry, kan ikke snakke nå, er i conference call«, er ofte svaret jeg får når jeg ringer mannen min i jobbtiden. Altså: Et møte per telefon med en haug med folk, gjerne i andre deler av verden, der alle er på høyttaler og sitter i fred og ro på sitt kontor et eller annet sted.

Her om dagen fikk vi så lyst til å gå en liten kveldstur med hunden sammen, siden det var en sånn skikkelig fin sommerkveld. «Hvor er baby-callen«, spurte jeg. «Batteriet er flatt«, svarte mannen min. «Men vi kan bare ta en conference-call«.

«Hæ?» svarte jeg. «Her, ta denne«, sa han og ga meg den ene av to telefoner han bruker på jobb. Så ringte han den ene og ba meg ta den. «La samtalen gå, skru på høyttaleren og legg den ned på rommet til eldstemann«. «OK«… jeg gjorde som han sa. Så ringte han min telefon. Samme prosedyre. Ta av røret, skru på høyttaler og legg inn på tvillingenes rom. «Hvis en av dem skriker nå så høres det på de andre telefonene. Jeg setter den telefonen jeg tar med meg ut på «mute», sånn at ikke vår snakking høres på speakeren inne hos dem«.

Da jeg kom opp trappen sto han klar. Med øreplugger i ørene og telefonen i lomma, i conference call med to barnerom, temmelig fornøyd med sin moderne og praktiske tilnærming til barnepass. I hånden holdt han en slags gigantisk fjernkontroll.

«Hva er det der da?» spurte jeg, og lurte på om han skulle fjernstyre ungene fra skogsstien. Så så jeg det orange halsbåndet og den lange antennen som stakk opp fra halsen på hunden vår. «Den nye GPS-trackeren«, svarte han, som om det var den naturligste ting i verden. «Fint å ha når hun skal på jakt«. I den andre hånden holdt han en boks med pølsebiter. Hver gang han trykket på en knapp på fjernkontrollen så pep det rundt halsen på hunden og hun skulle lære seg å komme tilbake. Da må man ha godbiter, naturligvis.

Så gikk vi. En fin kveldstur i en lys sommerkveld. Med headset, mobiltelefon, fjernkontroll og pølsebiter, i conference call med ungene og med GPS-tracker på bikkja.

Akkurat sånn det skal være i 2013, antar jeg…

Conference call

En herlig verden

«Har den vokst?» sier han på vei opp trappen om morgenen, og løper inn på kjøkkenet for å studere den lille solsikkeplanten han hadde med seg hjem fra barnehagen. «Den har nok ikke det» sier jeg. «Ikke så mye at vi kan se det«. «Jo, det har den mamma, jeg ser det

«Gresshopper«, roper han så høyt han kan. «Gresshoppeeeeeer, hvor er dere? Hør! Der er de!» Jeg lytter. Jeg hører lyden av en t-bane på vei ut fra stasjonen. Fuglekvitter. Hunden vår som står og graver og snøfter etter noe nede i bakken. Ingen gresshopper.

«Pass deg, mamma! Der er det en løve!» Han smeller igjen døren inn til vaskerommet. «Vi må gjemme oss. Kom!» Jeg smiler og lusker etter ham inn i leketeltet. Vi sitter helt stille. «Hører du?» Jeg hører ingen verdens ting. Men jeg nikker og setter opp et spent ansiktsuttrykk.

For en utrolig deilig verden å være i! Jeg har vært der mange ganger før, men det er veldig lenge siden. Jeg hadde nesten glemt veien dit, så sjelden er jeg der. Nå tar han meg med dit rett som det er. Minner meg på at jeg må stoppe opp og lytte, se ordentlig, kjenne etter. Oppleve verden gjennom øyeblikket og la fantasien slippe til.

Det er ganske fint.

IMG_3796