Når storebror vil være liten

Du er sint. Jeg merker det i det vi kommer inn døren.

T-baneturen på vei hjem fra barnehagen ble ikke som den pleier i dag. Brødrene dine skrek på omgang og måtte bæres, trøstes og underholdes. Du var sliten og trøtt og fikk ikke den lille stunden på fanget til mamma, den vi pleier å ha på vei hjem, der vi sitter og ser ut av vinduet på alt som fyker forbi og prater og tøyser og klemmer. Noen dager er sånn.

Når vi kommer hjem begynner kjøret. Klær skal av, hender skal vaskes, middag skal lages. Jeg har kort tid på meg og gjør som jeg pleier; foreslår at du hjelper meg. Det pleier å være gøy, men det er ikke det i dag. Du har ikke lyst til å være stor gutt og mammas flinke assistent i dag. Du vil være liten.

Jeg synes du gjør deg vrang og vanskelig. Jeg må jo passe de to andre, og jeg må få maten på bordet. Kan du ikke være litt samarbeidsvillig nå, bare en liten stund, så kan vi sette oss ned sammen etterpå? Pastaskruene kastes ut av boksen og flyr ut over hele gulvet. «Nei!» Du vil ikke være samarbeidsvillig. «Hvorfor gjorde du det?!» «Kom her og hjelp meg å rydde opp». Jeg må løfte opp en sutrete ettåring fra gulvet. Gryten må røres. Pastaskruene må sopes opp før den andre ettåringen setter dem i halsen.

Pang! Vannglasset blir rast over ende. «Nå er det nok. Nå kan du gå inn på stuen og bli der til du roer deg!» Du går inn i et fandenivolsk lune som jeg kjenner godt, og jeg vet hva som blir det neste. Et ubevoktet øyeblikk og broren din hyler etter at du har kastet deg over ham i en slags «koselek» som egentlig ikke er noen lek. Brio-tog flyr gjennom luften. Puter kastes ned fra sofaen. Og sånn fortsetter det.

Jeg kjefter. Du tester grenser. Frustrasjonen blir større hos begge. Jeg har vært i denne spiralen før. Innimellom all irritasjonen min ser jeg deg jo. Den lille gutten som ikke har lyst til å være storebror akkurat i dag. Jeg ser det, men all skrikingen fra tre kanter, blodsukkernivået mitt og alle gjøremålene gjør at jeg tenker at jeg får ta deg til side når pappa kommer hjem og jeg har litt mer ro.

Men denne gangen stopper jeg faktisk opp. Setter meg ned på gulvet med deg.

«Jeg tror at du er lei deg fordi du har lyst til å være sammen med mamma helt alene, uten at babyene er her«. Du nikker. «Jeg er lei meg«, sier du. «Det skjønner jeg veldig godt. Jeg synes også det er kjedelig at vi ikke kan være sammen bare du og jeg noen ganger. Kom og sett deg litt her hos meg«.

Jeg trekker deg inntil meg og du legger hodet i fanget mitt. Store lille gutten min. Du sier at du er en liten baby, og vi tøyser litt med det. Jeg prøver å lukke ørene for de to småbrødrene dine som også vil ha oppmerksomhet. Så, etter en liten stund, reiser du deg opp. Du er ferdig med å være liten. Nå er du stor igjen. Du løper bort til togkassen din og tar ut noen leker. Borte vekk er all trassen og frustrasjonen. Du sitter og leker og prater litt for deg selv, smiler og ler, gir et tog til broren din.

Var det det? Jeg sukker for meg selv. Hvorfor er det så vanskelig å stoppe opp i hverdagsmaset, puste dypt og bare ta de to minuttene på gulvet når det koker? Så kjenner jeg den litt vemodige følelsen. Det var jo fint, da det bare var oss to. Lange turer på vei hjem fra barnehagen, all verdens tid, rolige ettermiddager og kveldsstunder med bok og nattasang. Jeg føler meg plutselig utrolig utmattet, oppgitt og savner en tid som er forbi.

Det er mye for en mamma og pappa å få to babyer i hus på en gang. Selvfølgelig blir det mye for en storebror. Du må jo få lov til å være bitte liten en gang i blant, du også. Jeg skal prøve å huske på det.

IMG_2879

6 thoughts on “Når storebror vil være liten

  1. Differanse

    åh nå fikk jeg heklt, tårer i øynene snufs.. vil veldig gjerne også stoppe opp iblandt, men stort sett føler jeg meg som en masekjerring på ungene. takk for påminnelsen:)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for det! Vi er nok mange i samme båt når det gjelder hverdagsmas…! Men med en god dose omsorg innimellom tror jeg ungene våre tåler ganske store mengder masing også, eller hva? 😉

      Svar
  2. Anne M.

    Her kom tårene hos meg også, jeg kjenner meg så godt igjen selv om mine er i en annen aldersfordeling og ingen tvillinger. Men de to eldste er det to år i mellom og mange konflikter kunne nok vært løst fortere om man hadde stoppet opp litt.
    Og fortsatt ser jeg at både 13-åringen og 11-åringen trenger litt ekstra når 3-åringen går bananas – de bare viser det på andre måter.
    Og heldigvis har jeg også erfart at å stoppe opp og la ting være en stakket stund er ofte det som skal til.

    Masse kos og omsorg veier opp for mye mas og kjeft – heldigvis går man som regel i + på omsorgssiden.

    Du skriver veldig godt, så fortsett med det 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk, jeg blir så glad for alle kommentarer! Det er godt å høre at andre kjenner seg igjen, selv om man er i ulike omstendigheter 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s