En ensom maur: Vennskap på toåringers vis

Det er ettermiddag og storebror har kommet hjem fra barnehagen. Vi har spist middag og han og jeg skal ta en skogtur med hunden. Forventningsfull sitter han i vognen med en boks bær i hendene. Han spretter ut når vi kommer til «vår hemmelige plass» på en liten forhøyning der det er en bålplass og fantastisk utsikt.

En filosofisk skogturDer setter vi oss ned, og han begynner å utforske bakken med alle dens levende kryp og blomster, jord og steiner mens han spiser bærene vi har tatt med. «Du er bestevennen min«, sier han plutselig, og fortsetter med oppdagelsesvirksomheten sin. Jeg smiler både utenpå og inni meg og klemmer ham. «Er jeg det? Du er bestevennen min også«. «Alle disse steinene er bestevennene mine«, fortsetter han,  spiser litt flere bær og fortsetter å ramse opp fire-fem barn fra barnehagen som også får plass på den ærverdige bestevennlisten.

Jeg smiler for meg selv. Han har snakket en del om vennskap i det siste. Det er tydelig at det får større og større plass hos ham, på toåringers vis. Forståelsen av hva det vil si å leke sammen med, bli holdt utenfor, ta hensyn, være snill mot. Bursdagsinvitasjonen han fikk fra en i barnehagen i forrige uke ligger fremdeles på nattbordet hans; han ville ha det med da han skulle legge seg, så glad og spent var han.

En filosofisk skogtur«Se på den mauren«, fortsetter han etter en liten stund med graving og steinsamling og pinnehenting. «Han er lei seg«. «Hvorfor er han lei seg da«, spør jeg. «Fordi han er helt alene. Han leter etter mammaen og pappaen og vennene sine«. Jeg kjenner et lite stikk i meg.

Ikke fordi han synes synd på den lille mauren. Men fordi han ikke lenger er den lille gutten som eksisterer kun i forlengelse av meg og pappaen. Han er et selvstendig lite menneske som har skjønt noe ganske stort: Hvor viktig det er å være del av noe. Høre til, ha venner, være med i et fellesskap.

Og det stikker i meg fordi jeg plutselig kjenner hvor livredd jeg er for at han skal bli en av dem som opplever å falle utenfor dette fellesskapet. Ikke inkludert. Eller direkte ekskludert. For barn kan være brutale.

Vi blir sittende og snakke litt. Om mauren som er alene og hvor viktig det er å passe på at ingen blir holdt utenfor. Om hvor fint det er med venner og hvor glad alle blir når de har noen å leke med. Og jeg håper at gutten min blir en av dem som strekker ut en hånd til han som står der alene en dag.

At samtalen vår, her i skogen, om den lille mauren, på en eller måte setter seg i bevisstheten hans sammen med alle andre sånne prater vi skal ha. Og at han ikke slutter å være han som synes synd på en maur som er alene.

En filosofisk skogtur

En filosofisk skogtur

2 thoughts on “En ensom maur: Vennskap på toåringers vis

  1. Ambivalentica

    Så nydelig skildret! Jeg fikk frysninger av å lese dette..det er så gjenkjennelig, og som du er jeg redd for at en av guttene mine ikke skal «passe inn».. Jeg trøster meg med at de alltid vil ha hverandre, og det hjelper 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s