Hun, han eller hen?

Hun, han eller hen?«Hen er velkommen», sto det i bursdagsinvitasjonen storebror mottok. «Hen?»,  spurte jeg meg selv. En skrivefeil, helt sikkert. Det skulle selvfølgelig stå han. Men så dukket ordet opp igjen ved en senere anledning. «Så hyggelig at hen kan komme».

To ganger er neppe en feil. For du husker kanskje debatten som raste i Sverige i fjor om bruken av det kjønnsløse pronomenet hen, etter at forfatter Jesper Lundquist i boka «Kivi og monsterhund» refererte til hovedpersonen Kivi som hen gjennom hele boken? Tilhengere av kjønnsbetegnelsen hen mener at man gjennom bruken forhindrer at barna faller inn i kjønnsstereotypier med tilhørende fordommer og generaliseringer om hva som er mannlig og kvinnelig.

Nå har problemstillingen nådd hit. Til meg. Nå er det visst jeg som må oppdatere vokabularet mitt. Og i forlengelse av det kan jeg ikke annet enn lure: Oppnår vi større likestilling ved å fjerne kjønnsbegrepene og innføre et kjønnsløst samfunn? Er det et problem med ulikheter i seg selv (han og henne, feminint og maskulint, kvinne og mann) eller er det den verdien vi tillegger (og historisk sett har tillagt) ulikhetene? Er vi virkelig så fastlåst i våre kjønnsstereotypier at vi ikke kommer ut av dem uten å gå så radikalt til verks som å fjerne kjønnsbegrepet helt?

Så der sto vi i lekebutikken i dag, storebror og jeg, og skulle kjøpe to bursdagsgaver til to forestående bursdager. En liten gutt, og en jente. Den ene av dem omtalt som hen. Jeg kjente forvirringen stige. Hva gjør jeg nå, liksom? Er det noe i denne butikken som ikke er det ene eller det andre? Hva om jeg kjøper en lekebil og hen egentlig foretrekker perlesettet med hele rosapaletten samlet i en boks? Eller motsatt?

«Hun vil ha denne», sa storebror bastant og trakk frem en ting som definitivt måtte plasseres i kategorien jente. «Og han vil ha den«. OK. Problem solved. Vi hadde dårlig tid, og jeg hadde ikke tenkt å problematisere ytterligere. Storebror ser jente og han ser gutt, så sånn ble det. Ikke noe hen der i gården. Så vi betalte og satte kursen mot dagens bursdagsfeiring.

Men i bilen på vei fra butikken ble jeg sittende og gruble: Er det virkelig mulig, eller ønskelig, å fjerne kjønnsbegrepet fra vokabularet vårt? Vil vi ha et kjønnsløst samfunn? Som den selverklærte forskjellsfeministen jeg er lever jeg i den gode tro at det må være mulig å oppnå innflytelse iført høye heler og drakt. Vi er jo kvinner og menn. Jenter og gutter. Opposites attract. Og så videre. Som også toåringen min observerer med egne øyne.

Eller kanskje jeg er naiv?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s