En tvillingmammas bekjennelser

Noen ganger får man litt mer i fanget enn man hadde forutsett. LItt mer enn man føler man er rustet til å takle. Litt mer enn man kanskje hadde ønsket. 

En tvillingmammas bekjennelserDet er en stor omveltning å få barn! Større, for mange, enn man hadde forestilt seg. Selv der det er planlagt og etterlengtet, der svangerskapet går fint, der man har en støttende partner og får et friskt lite barn. Det kan føles som det største i livet men likevel også det vanskeligste. Der man skulle tro man befant seg i en eneste, stor boble av lykke og velstand, eller kanskje nettopp derfor, kan man oppleve å befinne seg litt på siden av seg selv. Selv om man er lykkelig også!

Sånn opplevde jeg det da jeg fant ut at jeg ventet to. Og alle mine tre barn har vært både ønsket og velkomne, det skal det ikke være tvil om!  Jeg sier «en tvillingmammas bekjennelser», men jeg kunne sikkert sagt en mammas bekjennelser, for jeg tror mange kan kjenne seg igjen selv om de ikke har fått to på én gang. Det kan være tøft nok å få ett barn. At det melder seg noen ekstra bekymringer og utfordringer med to skulle nesten bare mangle!

Som førstegangsmamma var jeg så nær en eneste lang lykkerus jeg kunne komme. Det passet så fint, vi hadde overskudd og tid, det var så etterlengtet og ønsket. Det var slitsomt og tungt i perioder, men ikke mer enn jeg taklet og sånn jeg følte det skulle være.

Andre gang ble litt annerledes. Helt fra starten av hadde jeg en følelse av at dette var noe spesielt. Magen var akkurat litt for stor, trøttheten altfor påfallende. Jeg tenkte to, jeg drømte to. Og da jeg fikk bekreftet to på ultralyd så var det liksom bare som å se på en skjerm det jeg allerede visste.

Dobbelt opp, dobbel glede, strålte mot meg fra alle kanter. Jeg følte det ikke helt sånn!

Tårene trillet på ultralyden, men det var ikke bare av glede.

Jeg tenkte på eldstemann som bare var litt over ett år, og som trengte oppmerksomheten og tilstedeværelsen vår. Jeg tenkte på leiligheten som plutselig ble for liten, bilen som måtte byttes ut, og ti tusen andre praktiske ting.

Jeg ble redd på en helt annen måte enn første gang for at noe skulle gå galt. Jeg følte meg plutselig utrolig sliten. Kom jeg til å klare to på en gang? Kom de til å få like mye kjærlighet og oppmerksomhet som storebror?

Det var noen uker der tårene trillet ganske så ofte. Av bekymring og ambivalens. Og tristhet fordi jeg følte det sånn, jeg som bare skulle være glad! Og jeg var jo det. Veldig glad. Jeg følte bare veldig mye annet samtidig!

Sånn var det lenge. En følelse av å være litt på siden av meg selv, litt utenfor begivenhetene. Det var så mye jobb, så mye logistikk det første halvåret av tvillingene sine liv at jeg følte den verdifulle første tiden nesten bare rant bort som sand mellom fingrene mine. Sånn kan det jo føles med ett barn også, med mindre alt går helt problemfritt. Og det gjør det kanskje sjelden?

Det var noen fantastiske øyeblikk, men det var også så mye jobb som bare to nyfødte babyer kan gi. To babyer, en liten gutt på halvannet år og en hund.

Det tar tid å bli kjent med et lite menneske som er ny her i verden. Tar tid å etablere en god og trygg relasjon. Enda mer tid når det er to.

Det tar tid før du ser de små nyansene i personligheten, trekkene som gjør dem til to små unike personer. Det er naturlig at alt ansvaret kan gjøre at du føler deg utilstrekkelig.

Det er ikke lett å prøve å amme en baby mens du hører den andre klynke etter mat. Ikke klare å bære to syke barn selv om du så gjerne skulle ønske det. Ikke få sove mer enn noen timer i strekk selv på en god natt, fordi det er to som våkner om hverandre. Ikke kunne gi all den oppmerksomheten du skulle ønske. Følelsen av utilstrekkelighet er noe man kjenner innimellom med ett barn også, men den er der konstant med to.

En tvillingmammas bekjennelserMen jeg har lært meg å takle det. Bedre enn det: Jeg har lært seg at det beste jeg klarer er godt nok.

Det har gått fint selv om jeg ikke alltid har kunnet stå parat ved siden av vognen, klar til å ta opp babyen i det han slår øynene opp.

Selv om jeg ikke har kunnet bære dem rundt i et sjal tett inntil meg i timesvis hver dag.

Selv om jeg måtte sitte i sengen og amme ett barn av gangen om natten og legge dem tilbake i egen seng.

Selv om de må vente litt på tur mens jeg steller eller trøster den andre.

Jeg har lært meg å slippe pappaen til på en helt annen måte. At det ikke er så nøye om klærne er litt skitne eller at det går litt tid mellom hvert bleieskift. At det er helt normalt at en baby skriker litt rett før han sovner. At det er hans måte å si: «Jeg er så sabla trøtt og ønsker bare å sove men trenger litt tid for å finne roen» (og i løpet av det korte øyeblikket det tar å skifte bleie på den ene så har den andre sannsynligvis rukket å sovne på egen hånd).

Man lærer seg å tøye tålmodigheten til en baby på gulvet. At han kan tåle å bli litt frustrert fordi du ikke har mulighet til å komme til unnsetning umiddelbart. Man lærer seg at litt knall og fall er en del av læringsprosessen. At et barn som får prøve seg litt på egen hånd lærer seg å finne løsninger.

Den fantastiske jordmoren som gjennomførte ultralyden leste meg som en åpen bok og sa noe jeg har tenkt på ganske mange ganger i ettertid:

«Tvillinger velger mammaer med omhu. Du har fått tvillinger i magen fordi du kommer til å klare det!».

Du klarer det! Fordi du kan og fordi du må. Det er pokker så frustrerende å ha to, eller kanskje tre, hylende unger på en gang (det er frustrerende med ett barn også)! To som står og trekker en i benet og krever oppmerksomhet. To som vil bæres, to som slår seg helt vrang.

Noen ganger vet jeg nesten ikke om jeg skal le eller gråte. Det har hendt jeg har gjort begge deler, når kaoset har vært komplett med tre unger, en hund og jeg har vært helt alene. Men det går på et vis. Det må jo det!

Puste dypt og ta en ting av gangen, det er det eneste man kan gjøre. Det er kort vei fra krise i det ene øyeblikket til jeg i neste øyeblikk har to fornøyde unger som sitter og pludrer ved siden av hverandre.

Det er jo på mange måter verdens vanskeligste oppgave vi foreldre har fått tildelt, enten vi har ett eller fem barn. Det er lov å kjenne seg utmattet innimellom, lov å ønske seg vekk en gang i blant uten å være en dårlig mor av den grunn.

Stadig oftere sier jeg til meg selv, og tror på det, at dobbelt opp også er dobbel glede.

Jeg har dager der jeg overhodet ikke føler det sånn, og jeg har dager der jeg ser på de skjønne guttene mine, speilbilder av hverandre, og tenker at det jo er en umulig tanke å bare skulle ha én av disse to! Og at jeg er fantastisk heldig som får oppleve et sånt under som det tross alt er å få tvillinger!

Så om du som leser dette er en av dem som venter to og kanskje kjenner deg litt overveldet, tom, usikker, redd, bekymret, glad og heldig på en gang: Det er lov. Det er naturlig! Ikke vær redd for å snakke om det eller oppsøke hjelp. Det kommer mest sannsynlig til å gå veldig fint, og du kommer mest sannsynlig til å bli en fantastisk mamma for dine to!

En tvillingmammas bekjennelser

21 thoughts on “En tvillingmammas bekjennelser

  1. Beate

    Jeg synes det var ganske overveldende å bli mor. Kan godt tenke meg at det var ekstra overveldende å få to i samme slengen, og med en liten en i tillegg! Leser alle innleggene på bloggen din og synes det er spennende å følge deg og dine tanker, og ta en liten del i livet ditt som tvilling-mamma. Du skriver også veldig godt, det er både lettlest og engasjerende 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk for det! Har hatt et lite blogglese-opphold de siste ukene, men fikk tatt meg en tur på besøk til siden din igjen i dag 🙂 Ha en fin kveld!

      Svar
  2. Anna GL (Ekte heimelaga)

    Jeg er faktisk livredd for at det kommer til å klikke for meg en dag. Jeg er bare kommet noen uker inn i morsrollen, men på nettene føler jeg at det eneste jeg gjør er å amme, skifte på, legge han, legge meg under min egen dyne, står opp for å trøste en gråtende baby og begynner loopen på nytt. Så tenker jeg at hvis dette bare et tre uker inn i det som er fremtiden, så kommer jeg til å bli gal og klikke. I hvert fall står han i fare for å bli enebarn.

    Det er så absolutt overveldende å bli mor. Og det var veldig gode ord som jordmoren sa til deg. Trøsten min er at det er mange udugelige mennesker der ute som har greid å være en god forelder før meg, så da må jo jeg også kunne få det til. Tenker jeg da.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Kjære deg! Gratulerer så mye! Ja det ER veldig overveldende å bli mamma (særlig første gang)!! Jeg føler med deg. De første ukene er tøffe. Jeg håper du klarer å sove litt på dagtid, i alle de pausene du får? Og at du kanskje får noen hjelpende hender fra familie?

      Husk at tre uker er halvveis til seks (en liten milepæl hvor mange opplever at mat og søvn begynner å få et visst mønster og energien begynner å komme tilbake). Og da er du halvveis til tre måneder, hvor jeg nesten kan love deg at ting begynner å falle ordentlig på plass.

      Veldig mange sier i ettertid at denne første tiden forsvinner som et lite blaff! Det føles virkelig ikke sånn når man er på det mest slitne, men kanskje det likevel hjelper å tenke på? Det ironiske er at man ofte savner nyfødtperioden når den er over. En av livets små «practical joces» på en måte… 😉

      Mitt råd til deg er å heller snakke en gang for mye enn for lite med jordmor/helsesøster om du synes du trenger det. Jeg fikk også en del gode tips fra boken «The Happiest Baby On The Block» første gang, som jeg skrev her: https://toplusstre.com/2013/07/11/forstegangs-boktips-for-en-god-start/. Ammehjelpen.no var for øvrig nesten screensaver på skjermen min første gang…

      Jeg ønsker deg lykke, lykke til! 🙂 (ps; den følelsen av å nesten «klikke» er velkjent…!)

      Svar
  3. underveis

    Det å få førstemann var overveldende og altoppslukende – men det var greit – jeg/vi kunne og ville jo fordype oss helt i ham og tenke på (og snakke om) gulp og raping og byssing og bæring døgnet rundt. Ja, jeg satt og gråt om natta noen ganger – og strevde alt for mye «motstrøms» for å få kontroll på ting. Men vi var jo så forberedt på at dette skulle bli krevende og stort, så det var greit. Og så kom jenta vå 21 måneder seinere – og da tenkte vi jo at dette kunne vi jo – og da kom smellen. For med to små (eller tre eller hva….) så må en inngå kompromisser hele tida – slik du beskriver. La en skrike mens en skifter bæsjebleie på den andre. La babyen ligge hylende igjen mens en plukker storebror ned fra bokhyllene. Det tok tid før jeg klarte å senke skuldrene og leve med «dette er godt nok»-filosofien og kjenne at «dette er mitt liv, jeg klarer dette – bra nok». Så – da den tredje hos oss kom et par år etter – da var vi vant til å leve med kompromissene og «bra nok» – og «vi er underveis». Det var godt for oss alle. Så jeg sier ofte at overgangen fra ett til to barn er den aller største – og da skjønner jeg godt at det å få flere i slengen når en skal få nr to blir voldsomt.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Åh, den kommentaren satte jeg pris på!

      Det er så godt å høre at noen andre har erfart det samme. Den der frustrasjonen over å ikke ha tre armer på en gang er kjip… og følelsen av at det «alltid» er en unge som gråter eller trenger et eller annet….

      Som du sier så handler det nok absolutt om å klare å senke skuldrene. Jeg må stadig minne meg på det. Og det blir jo folk av både nummer to og tre i søskenrekken, selv om de har måttet kjempe litt mer for oppmerksomheten…!

      Tusen takk! 🙂

      Svar
  4. Bekymret

    Tusen takk for innlegget «En tvillingmammas bekjennelser». Det gjorde godt å lese at noen andre her i verden har lignende tanker som meg selv. Jeg venter selv tvillinger og det var nesten som jeg skulle ha skrevet dette selv. Jeg sliter med dårlig samvittighet da jeg ikke opplever den glede over svangerskapet som jeg hadde forestilt meg – det hele oppleves rett og slett ganske så overveldende. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette – men det løser seg vel på et vis som du skriver. Takk igjen for at du er åpen om dette temaet!

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Kjære deg, takk for at du legger igjen en kommentar! Jeg tror veldig mange kan ha sånne følelser, til og med om man bærer ett barn i magen. Det vil ikke si at man ikke blir glad i barnet eller blir en god mor!

      Gi det tid, er mitt beste råd til deg. Snakk gjerne med noen som har fått tvillinger før deg, og gjerne også med en jordmor eller helsesøster du har tillit til. Tvillingforeldreforeningen.no er en fin nettside, og de arrangerer også kurs for kommende tvillingforeldre. Sjekk eventuelt muligheten for få hjelp med litt avlastning i den første perioden, og prøv å være begge to hjemme så lenge som mulig i starten.

      Det er en veldig spesiell situasjon å få to og ikke rart i det hele tatt at du er overveldet! Det blir slitsomt, men jeg kan også love deg at du har mange fantastiske øyeblikk i vente som tvillingmamma!! Masse lykke til 🙂

      Svar
  5. diaperdivadiary

    Et nydelig velskrevet innlegg som varmet langt inn i mammahjertet! Og jeg kan også bekjenne at med to tette, så føler jeg mye på det du skriver her.. En er en, to er ti, sier de. HA! Hva med to er tjue?
    Signerer også på at jeg syns det var veldig overveldende å få barn.. Men så går det seg til på uant vis etterhvert.. Og bare man firer på kravene til seg selv, og skjønner at man må leve med at man kun har to hender.. så er det faktisk ganske så greit allikevel!!
    Takk for at du delte dette med oss andre i bloggosfæren 😉
    Stine:))

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen hjertelig takk for så fin kommentar! Det er godt å høre at andre kjenner seg litt igjen 🙂 Det kan være overveldende både med en, to, tre eller flere barn! Men som du sier; mammarollen er en ganske så ålreit jobb når alt kommer til alt (og det har en tendens til å gå seg til)! Fin kveld til deg 🙂

      Svar
  6. Ida

    Hei, kom tilfeldigvis over dette innlegget og ville bare si at tårene trillet her jeg satt og leste! Det var så fint og treffende for meg. Hilsen mamma til to små gutter (2 og 4) som venter tvillinggutter om to uker.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Oi! To gutter fra før og så tvillinger? Plutselig ble min hverdag «piece of cake»…! Mange gode tanker sendes din vei, og jeg kan love deg mange fantastiske øyeblikk som bare tvillinger kan gi. Legg listen lavt og ta en dag av gangen er mitt beste råd til deg. Lykke, lykke til med guttebanden din!! 🙂

      Svar
  7. Vilde Sofie

    Dette var et veldig, veldig fint innlegg 🙂 Og en veldig fin blogg! Du har rett i at man (jeg) kan kjenne seg igjen i det, selv om man «bare» har én å stri med. Det er faktisk ikke så sabla enkelt å ha barn 😉

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Nei, det er ikke enkelt å få barn. Verken ett eller flere! Heldigvis har man tid på seg til å prøve og feile litt og finne ut av hva som funker. Ingen barn kommer med en oppskrift 🙂 Tusen takk for en koselig kommentar og at du tittet innom!

      Svar
  8. Maria

    Av en eller annen grunn hadde jeg ikke fått med meg dette innlegget før i dag 😉 Men jeg måbsi det er noe av det fineste og mest gjenkjennelige jeg har lest på lenge! Tusen takk for at du sette ord på hvordan det oppleves å få barn.
    Og den kommentaren var jordmoren din, fikk meg som tvillingmor nesten til å gråte en luten skvett. Jammen holder jeg på å bli gal av to små som griner og henger seg i hver sin fot, men hamnen holder hjertet nesten på å sprekke av kjærlighet til de også, for ikke å snakke om de andre tre 😉
    Sånn er det jo å være mamma, og du har en fantastisk evne til å sette ord på det. Takk igjen!

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Så glad jeg blir for å høre andre kjenne seg igjen! Det er godt å vite at man ikke er alene 🙂 All min beundring til deg forresten, som har tvillinger etter tre andre barn – du er et overmenneske i mine øyne… 😉 Takk for så hyggelig kommentar!

      Svar
  9. Renathe

    Dette var helt fantastisk å lese, for det er akkurat slik du beskriver det, som jeg føler 🙂 Vi har ei prinsesse fra før som blir 2 år i august, og da har disse 2 prinsene ankommet verden, termin 30 juli… og når jeg fikk vite at vi ventet tvillinger, så fikk jeg meg ett realt sjokk, (vi skulle jo bare ha en til) jeg gråt i flere dager, og fikk samtidig litt dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å finne den gleden som alle de andre i familien vår kjente.. men når jeg leste det sitatet som din jordmor hadde sagt, må jeg innrømme at jeg kjente det kriblet litt inni meg, JEG skal jo bli en tvillingmamma 😀 Tusen takk for at du beskriver gleder og tanker så utrolig bra 😀

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk for så fin kommentar, det setter jeg stor pris på!! Jeg husker at tårene trillet litt da jordmor sa akkurat det – det traff rett i hjertet og er noe jeg har tenkt på mange, mange ganger senere. Når jeg føler at alt vokser meg over hodet og at «dette er for mye» så hjelper det å tenke at det kanskje var en grunn til at nettopp jeg ble tvillingmamma 😉

      Lykke, lykke til med dine to (tre) – så veldig spennende! Vi fikk tvillinger i april og vår sønn ble også to i august, så det er jo en veldig lik situasjon!

      Ta en dag av gangen, legg listen så lavt som mulig på det aller meste og husk at tiden går utrolig fort! Det hjelper jo også å være mamma fra før.

      Du har noen fantastiske øyeblikk i vente, det kan jeg love deg!! Lykke til 🙂 Klem

      Svar
  10. Hanna

    Jeg slenger meg på og sier detsamme som noen andre allerede gjort 🙂 Jeg fikk høre detsamme som deg av min jordmor når hun antagligvis så på meg att jeg hade fullstendig panikk av hva som ventet meg! Har som du tenkt mye på det i etterkant og ble veldig rørt når jeg leste det i ditt innlegg nå 🙂 Fant din blogg i forrige uke og det var litt trist. Hade gjerne lest den når jeg fikk beskjedet og gjennom vårt første år sammen med gutta + storesøster 2,5 år. Du skriver på en veldig morsom måte og jeg blir glad når jeg leser om deres hverdag! Kan vel påstå att jeg kjenner igjen meg her og der 🙂 Ha en fin dag!

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk, Hanna! 🙂 Det er utrolig hva man klarer når man først står i situasjonen, eller hva? Jeg har så mange ganger tenkt «åh, så mye lettere det hadde vært med bare én baby/ett barn», men da hadde jeg jo ikke visst om noe annet og sikkert syntes at det var tøft også!

      Tvillinger er noe helt spesielt; de tilfører hverdagen så mange unike og morsomme og fascinerende øyeblikk! Men det må være lov å si at det er tunge og slitsomme stunder også… 😉 Lykke til videre med dine tre!!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s