Månedlige arkiver: august 2013

Kjøpesenterbarnevakt

De der dagene, altså… De kommer med jevne mellomrom. De dagene der klokken er blitt 12, treåringen fortsatt sitter med restene etter frokosten på tallerkenen, høretelefoner på ørene og øynene klistret til ipaden, de to andre har sutret siden vi sto opp, kun avbrutt av en smokk i munnen eller en kjeks å tygge på og jeg fremdeles går rundt i nattøyet.

Men det er vel bare å aktivisere dem litt, eller? Jo da. Jeg vet jo det. I teorien. Men sånne dager fungerer ikke sånt heller. Uansett hvor entusiastisk jeg er, hvor mange leker jeg kommer drassende med, hvor mange sanger jeg synger…

Mye morsommere enn mamma akkurat i dag

Mye morsommere enn mamma akkurat i dag…

Jeg kom meg ut i går. Men etter at hylekoret hadde vart fra vi gikk ut døren, jeg hadde ropt begeistret «se der!!» til alt mellom himmel og jord, tilbudt banan, kjeks, vann og til og rasket med meg tre epler fra naboens epletre måtte jeg bare innse at jeg ikke helt hadde dagen. Og ikke de heller, for den saks skyld.

Når de der dagene kommer er jeg ofte usikker på om det egentlig er jeg og ikke ungene som har en dårlig dag, for vi lever i et så symbiotisk forhold at mitt humør fanges opp av dem som bevegelser på en radar. Når jeg er ekstra sliten og irritabel kan jeg nesten garantere at de blir på samme måte.

Jeg kapitulerte etter lunsj. Slengte vognen og alle tre i bilen og raste av gårde til et stort kjøpesenter. Med lekerom. Med ansatte som tar timebetalt.

Storebror har vært der før og var helt i hundre; han pilte rett inn i ballbingen og hadde knapt tid til å si ha det til meg. Jeg fikk i de to andre litt mat og lot dem komme i gang med lekingen, sikker på at idet jeg snudde meg for å gå så kom de til å skrike så infernalsk i kor at de ansatte ville gi meg pengene (og ungene) tilbake på flekken.

Men det gikk så fint så! Ingen skriking. Ikke noe lekesenter som ringte og sa jeg måtte komme. Så jeg fikk kjøpt meg en kaffe og jeg fikk gått i et par butikker. Glade og fornøyde unger da jeg kom tilbake. Hurra!

En sånn fredag. Som endte ganske så bra, faktisk!

Har du brukt kjøpesenteret som barnevakt før?

God lørdags kveld til deg!

Kjøpesenterbarnevakt

Mitt skip er lastet med…

Tja… si det! Jeg har blitt utfordret på «simple living» de siste månedene. Det startet med opprydningen i huset i vår, fortsatte i sommer mens vi har bodd med alle klær og ting i bager og kofferter og nådde et nytt nivå denne uken, da det var om å gjøre å begrense flyttelasset vårt til kvoten.

Det har blitt enda noen turer til Fretex, gitt! Og det føles ganske bra å ha redusert klesskap og andre ting til det jeg faktisk bruker, ikke det jeg brukte en gang i fjor (eller før jeg hadde est ut til dobbel størrelse i to svangerskap) og ikke vet når jeg kommer til å ha bruk for igjen. Det er fordelen med flytting og pakking… om man skal prøve å finne noe!

To hyggelige engelske karer kom og hentet flyttelasset vårt denne uken, mens tre storøyde små sto og beundret den enorme bilen. Vi gjenforenes med de 18 kassene og to barnevognene våre om en ukes tid…

God fredag!

Mitt skip er lastet med...

Cupcakes-epidemi og stressede barn

For et par uker siden skrev jeg et innlegg om «Generation Me«. De av oss som er født på 70, 80- og 90-tallet. Individualismens tidsalder. Vi som er vant til økonomisk velstand, har store forventninger til livet og ikke minst til oss selv. Noe som i følge enkelte forskere gjør oss mer sårbare enn tidligere generasjoner stilt overfor livets realiteter. Jeg avsluttet med å spørre om det er grunn til bekymring på våre barns vegne.

Noen dager etter at jeg publiserte innlegget kunne jeg lese i Aftenposten (De sykt flinke) om en stadig økende andel stressede tenåringer som har så høye forventninger til seg selv og til livet at det går på helsen løs. Og vi snakker ikke bare om skoleprestasjoner, men om kroppsfokus, om å bli likt og akseptert og anerkjent, om å være flink i idrett og ha et stort sosialt nettverk. Om en kultur der alt skal være så feilfritt til enhver tid, at vi snart ikke lar barn være barn, tenåringer være unge mennesker som skal ha tid og rom til å finne sin egen identitet og voksne få være voksne med alle våre feil og mangler.

Cupcakes-epidemi og stressede barnI siste utgave av bladet Tara kan du lese intervjuet med skuespiller og musiker Cathrine Langeland, som på sin temmelig frittalende måte har langet ut mot «cupcakes-bølgen» tidligere. Nå kritiserer hun det hun kaller «femtitallets Amerika på turbo-amfetamin» (ha ha; jeg får noen bra morsomme bilder i hodet av den beskrivelsen); kort sagt forventningen om å være mor til fem, gjøre karriere, innrede det perfekte hjem, bake cupcakes og følge opp disse barna vi setter til livet. Kontroll og vellykkethet for alt det er verdt.

Veldig satt på spissen, så klart. Men det er ikke noe problem å finne en viss gjenkjennelsesfaktor. Jeg ser ikke problemet med å bake allverdens cupcakes – like lite at man brenner for interiør og fine klær eller ønsker både å få barn og ha en karriere. Men summen av det hele utgjør et større problem enn hvert enkelt element. Kan vi egentlig få alt (på en gang) uten å brenne lyset i begge ender? Og er det mulig å ikke overføre det presset på barna våre som vi legger på oss selv?

Det er sunt, og nødvendig, å ha tro på at man kan oppnå noe her i livet. God selvtillit er viktig for å nå målene vi setter oss. Men den skuffelsen «Generation Me» opplever når vi sitter der med en halvkjip jobb, et forhold som ikke er en eneste lang romanse (vi som hele livet har levd med forestillingen om Den Rette og evig kjærlighet), med unger som krever mer enn vi hadde sett for oss, med et hus som så absolutt ikke kan måle seg med det vi ser i alle interiørblogger og magasiner, når vi tar det som et personlig nederlag om vi ikke får hundrevis av likes hver dag på facebook, når vi ikke har en konstant følelse lykke … ja, det er vel selve definisjonen på et problem.

Så ja, det er en viss grunn til bekymring på våre barns vegne. For det gjør noe med hodet vårt, alt det der. Kulturen vi omgir oss med og samfunnet vi lever i. Når stadig yngre jenter får spiseforstyrrelser, når hver tredje skoleelev føler seg stresset og når stadig flere sliter med angst og depresjoner. Når prestasjoner, kontroll og vellykkethet blir viktigere for vår opplevelse av vår egen verdi enn aksepten for at man er et menneske, sårbart, med feil og mangler, som vi ikke trenger å være redd for å vise frem. Det er i hvert fall verdt å tenke over.

Les gjerne også et tidligere innlegg (Sårbar helse?) som også berører noe av problematikken med «have it all»-mentaliteten.

Cupcakes-epidemi og stressede barn

Litt priviligert, egentlig

Tidlig dag. Det er stille på åsen. Stille sånn som det er på en tirsdag morgen, etter at bilene har kjørt, husene er låst og folkene som eier dem har dratt til jobb og barnehage og skole. Her og der sitter en pensjonist ute med kaffekoppen, en og annen er ute og lufter hunden. Vi hører fjerne skrål og rop fra en barnehage. Ellers er det helt stille.

Ganske priviligert, egentligSnart står det september på kalenderen. Gnistrende blå himmel, sol, 18 grader som i løpet av dagen kryper langt opp på 20-tallet.  Foran meg kjører en liten kar på sparkesykkel, frem og tilbake på veien, skravlende i ett kjør, full av energi. To lyslugger stabber av gårde på ustø føtter, gnafser på hvert sitt eple og prater med på sitt uforståelige bable-språk. En liten hund lunter ved siden av vognen.

Eplene i ferd med å modne på trærne og det er et litt skarpere drag i luften enn på en forsommerdag. Det er jo faktisk tidlig høst, men hvem skulle egentlig tro det? Og her går vi. I sakte tempo. Vi skal ikke rekke noe.

Ganske priviligert, egentligDenne sommeren og sensommeren skriver seg inn i en eneste lang minnebok over solfylte, varme og fine dager. Og vi har muligheten til å nyte den enda litt til. Jeg og disse tre små og en hund. Innen kvelden kommer vet jeg at jeg kommer til å være helt utslitt, både i kropp og hode. Jeg kommer til å hilse mannen min velkommen hjem, legge meg flatt ut og la ham ta det siste kveldsstellet.

Men akkurat her og nå, på en sånn morgen, er det bare veldig fint å få være.

Litt priviligert, egentlig. Må jo bare si det.

Ganske priviligert, egentlig

Det går bra, mamma…

Det er mandag, hverdagen er i gang igjen og vi er alene. Gutta og jeg. Og hunden, da. Fra morgen til kveld, de siste to ukene før vi reiser. Og jeg kjenner at jeg er utrolig glad for at vi satte oss ned tidligere i sommer og besluttet å søke barnehageplass i England to dager i uken til alle guttene, ikke bare eldstemann!

«Det går bra mamma«, pleier storebror å si. Når han har badet i en sølepytt og ikke er keen på å skifte bukse. Når han har gjort noe han ikke skal. Når jeg er sint og lei. Eller når brødrene har slått seg. Da stryker han dem på hodet og sier «det går bra, lille venn«.

Det meste går jo bra. Men jeg må innrømme at å flytte til et annet land med to ettåringer og en på knapt tre år, uten sosialt nettverk og familie, med lange studiedager for mannen min og uten barnehageplass noen timer hver uke hadde blitt i overkant mye. Til tross for at vi har tatt et bevisst valg om utvidet permisjon og mer tid med barna nå mens de er små og jeg koser meg hjemme med dem.

Noen timer barnehage i uken for alle tre, spredt litt utover ulike dager, tror jeg blir en god løsning for oss alle. Storebror er jo vant til å være fulltid i barnehage og stortrives med det, og de to minste er blitt seksten måneder og vil nok også ha glede av både aktivitetene, barna og lekene i en barnehage.

Det går braJo mer jeg tenker over alt dette med barnehageoppstart, utvidet permisjon, deltidsarbeid og hjemmetilværelse, som stadig debatteres i medier, bloggsfæren eller i magasiner, desto oftere tenker jeg akkurat dette: Det går bra, mamma. Uansett hva man velger.

Om man er av dem som synes det er helt pyton å sende ettåringen i barnehage og gjør alt man kan for å utsette akkurat det, eller om man er av dem som kjenner at man har mest å gi til barna sine når man får avveksling med jobb og barnehage.

Det er ikke bedre å være halvfornøyd, stresset hjemmemamma som savner jobb-utfordringer og et sosialt liv enn å sitte på jobb med gråten i halsen fordi man savner barna. Man fungerer best uten dårlig samvittighet. Glade og fornøyde foreldre får som regel glade og fornøyde barn. Så slapp av. Det går helst bra. Hvis man blåser i hva «alle andre gjør og tenker og mener» og finner ut hva som passer best for en selv.

De neste to ukene som heltids stay-at-home-mum med nesten alle leker pakket ned i pappesker og i et dårlig barnesikret hus har jeg forberedt etter beste evne. Vi har is. Mye is. Underholdningsavdelingen (ipaden) står klar til å ta over in case of emergency og turgåing med hunden er sikret ved at en nabojente kom og spurte om hun kunne lufte hunden litt etter skolen hver dag. En og annen tur til en lekeplass skal vi få til. Til slutt kan jeg ikke garantere at absolutt alle helse, miljø og sikkerhet-forskrifter overholdes til enhver tid, men jeg skal prøve å overholde noen minimumskrav…

Det går braDet fine været letter hverdagen betraktelig! Samtidig ligger det i bakhodet at pensjonistparet i huset ved siden av her sikkert vurderer om de skal ringe barnevernet innimellom – basert på støynivået og antall skrikende unger i hagen ville jeg tenkt det samme selv…

Jeg ser frem til barnehageoppstart. Så ærlig må jeg være. Og jeg tror det gjelder ett og annet barn her i huset også.

Men jo da. Det skal nok gå bra. Når storebror sier det så får vel jeg også tro på det!

Ønsker deg en riktig god ukestart!

Det går bra