Barndommens «tidsklemme»: Den organiserte fritiden

Har barn sluttet å klatre i trær, leke i skogen og boltre seg ute på egen hånd?

Barndommens tidsklemme

Aftenposten skrev lørdag 3. august om at staten bruker milliarder på lekeplasser, SFO-ordninger og organisert fritid for å aktivisere barn, selv om det er lite forskning som tyder på at det er bra for barna. Tvert imot; forskere mener at vi her i landet er i ferd med å tilpasse oss en internasjonal «sikkerhetsmentalitet» som går på bekostning av naturlig lek. Aktiviteter som tidligere var en naturlig del av barns hverdag, ofte i naturen, innskrenkes på grunn av sikkerhetshensyn, både i hjemmet, i barnehager og skoler. Dette i tillegg til at organisert aktivitet fra ti-tolvårsalderen tar over for leken i nærmiljøet.

Man kan lure på om barn i dag er fanget i et «institusjonalisert triangel av skole, hjem og organiserte fritidsaktiviteter – alle tre styrt, regulert og planlagt av voksne» (Bjørn Tordsson, førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark)

Dette engasjerer meg! Jeg synes det er utrolig viktig at ungene mine får muligheten til å bli kjent med egne fysiske muligheter og begrensninger gjennom naturlig lek. Og naturen er vel verdens beste arena for akkurat det! Fri utelek stimulerer ikke bare balanse, smidighet og motorikk, men også kreativitet og selvgåenhet. Og allsidighet er bra! Innenfor idrettsverdenen ser man med bekymring at alderen for spesialisering, «satsning» og systematisk treningsopplegg er synkende. Med den konsekvensen at sannsynligheten for belastningsskader øker, at utøverne ikke får et allsidig nok fundament for å bli virkelig gode og at de rett og slett går lei tidligere.

Nå er ikke våre tre kommet i rette alderen for organiserte aktiviteter enda, men jeg tror ikke jeg kommer til å stresse med det heller. Det er selvsagt kjempefint med aktive barn og det er utrolig mye positivt ved organisert idrett og andre fritidsaktiviteter, men jeg synes det er viktig å bevare tid og rom for lek, utforskning på barnas egne premisser og å gi dem muligheten til å oppdage glede i all den fine naturen vi har her i landet.

Barndommens tidsklemmeJeg opplever gang på gang hvor fort ungene «går på veggen» innendørs, og hvor fint de leker ute. Forutsatt at jeg lar dem gjøre det, selvsagt! Lar dem plukke på steiner og pinner, bli skitne i gresset, balansere på en bjelke, hoppe ned fra en benk, klatre opp i et tre, skli ned en bakke selv om jeg ser at de kan komme til å slå seg litt. Med tre aktive gutter synes jeg dessuten at det er innmari befriende å slippe å tenke på ting som kan knuses, møbler som ramponeres og en treåring som bruker brødrene sine som hoppepute i stedet for å hoppe ned fra en stubbe (Dennis the menace ganger tre)…!

Så mens vi enda har så små barn at de må ha tilsyn tar vi dem med ut når anledningen byr seg, enten det er for å «henge» på en plen eller i en park, rusle en liten tur i skogen med hunden eller på lengre tur med bæremeis og vogn. Det er kjempekoselig å prate om stort og smått som vi passerer på veien; blomster, dyr, hus og mennesker, og ikke minst er det en fin anledning for oss to store til å få litt frisk luft og aktivitet. Jeg håper vi kan legge et grunnlag for at våre tre vil finne glede i å boltre seg fritt ute, som de små naturlige vitenskapsmennene de er; lage «mat» av det de finner, bygge seg hytter i busker og trær, løpe og hoppe om kapp, se etter insekter, bær og blomster, dikte historier og lage sine fantasiverdener.

Mitt inntrykk er vel at norske foreldre er ganske flinke å ta med ungene ut. Vi har jo så mange fine nærområder og naturområder i dette landet, og jeg tror at veldig mange bruker dette flittig. Men jeg tror også at vi påvirkes mer enn vi kanskje er klar over av denne sikkerhetsmentaliteten, som kanskje tar bort en del spontanitet og gode muligheter for barna til å finne ut av ting på egen hånd. Og jeg tror ikke at det er en veldig dristig påstand å komme med at for barna oppover i skolealder så tar organiserte fritidsaktiviteter og passive sysler som data og sosiale medier, i stadig større grad over for den natulige utfoldelsen ute i skog og mark.

Samtidig er det ikke til å komme bort ifra at vi lever i en verden som på mange måter er mindre trygg enn femtitallets sfære med hjemmeværende mødre og gater fulle av lekende barn. Vi er redde for mer enn skrubbsår på knærne og grønske på buksene; vi frykter også overfall, kidnapping og overgrep.

Les for øvrig innlegget fra Lammelaartanker: Sofabarn med kompass,om samme tematikk.

Hva mener du? Er det grunn til bekymring på norske barns vegne? Bør norske foreldre bli flinkere til å «sende ungene ut»?

Barndommens tidsklemme

4 thoughts on “Barndommens «tidsklemme»: Den organiserte fritiden

  1. Liga

    Godt å se at det er flere som tenker det samme om organisert aktivitet for barn. Men ære være de som jobber frivillig for barn. Og ja, jeg våker over mine barn når de er ute i byen hvor vi bor, men jeg er nok litt «yrkesskadet».

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, det er jo forskjell på å «løpe fritt» i en by og på en stor plen utenfor et hus på landet. Og det er mye man kan engste seg for. Men i det store og hele tror jeg vi her i landet (enn så lenge) har gode muligheter til å la barna våre få bruke naturen som lekeplass, både hjemme og gjennom skole og barnehage – heldigvis! 🙂

      Svar
  2. Jona ( Mammalivet.com )

    Ja det er helt klart at ungene våre liker best å være ute. Der ha de mer frihet og får ikke like mye «forsiktig med den -den kan knuse» -mas.

    Da vi bodde i Berlin tok vi dem med til lekeplassen etter barnehagen, for vi visste at hvis vi dro hjem med en gang, var det kun snakk om en time eller så før de ville flippe ut inne. Ofte lot vi dem leke i sandkassa i bakgården vår også, hvis vi måtte ordne ting hjemme.

    Nå skal vi flytte til Norge og få stor uteplass å boltre oss på, så da blir det nok til at jeg sender dem ut hele tiden. Da jeg vokste opp på Island, tilbrakte jeg mesteparten av dagen utendørs, for sånn var det bare -barn skulle leke ute, og inne fikk vi spise, kose, lese bok, bade, bruke toalettet og sove. Men ville vi leke, så var det UT! haha! Litt kontrast, men ikke så dumt kanskje 😛

    Tom Hodgkinson skriver forresten mye om dette i the Idle Parent. 😉

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Absolutt ikke dumt! Jeg skulle gjerne vært så avslappet at jeg så baller fly veggimellom og treåringen svinge seg fra taklampen uten å bli det minste stresset, men akk…

      I stedet sender jeg dem ut når anledningen byr seg, så blir det bedre stemning for alle. Mye mer å finne på, og mindre mas fra meg…

      Takk for tips – the Idle Parent har stått på listen min over lesestoff en stund 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s