Litt priviligert, egentlig

Tidlig dag. Det er stille på åsen. Stille sånn som det er på en tirsdag morgen, etter at bilene har kjørt, husene er låst og folkene som eier dem har dratt til jobb og barnehage og skole. Her og der sitter en pensjonist ute med kaffekoppen, en og annen er ute og lufter hunden. Vi hører fjerne skrål og rop fra en barnehage. Ellers er det helt stille.

Ganske priviligert, egentligSnart står det september på kalenderen. Gnistrende blå himmel, sol, 18 grader som i løpet av dagen kryper langt opp på 20-tallet.  Foran meg kjører en liten kar på sparkesykkel, frem og tilbake på veien, skravlende i ett kjør, full av energi. To lyslugger stabber av gårde på ustø føtter, gnafser på hvert sitt eple og prater med på sitt uforståelige bable-språk. En liten hund lunter ved siden av vognen.

Eplene i ferd med å modne på trærne og det er et litt skarpere drag i luften enn på en forsommerdag. Det er jo faktisk tidlig høst, men hvem skulle egentlig tro det? Og her går vi. I sakte tempo. Vi skal ikke rekke noe.

Ganske priviligert, egentligDenne sommeren og sensommeren skriver seg inn i en eneste lang minnebok over solfylte, varme og fine dager. Og vi har muligheten til å nyte den enda litt til. Jeg og disse tre små og en hund. Innen kvelden kommer vet jeg at jeg kommer til å være helt utslitt, både i kropp og hode. Jeg kommer til å hilse mannen min velkommen hjem, legge meg flatt ut og la ham ta det siste kveldsstellet.

Men akkurat her og nå, på en sånn morgen, er det bare veldig fint å få være.

Litt priviligert, egentlig. Må jo bare si det.

Ganske priviligert, egentlig

7 thoughts on “Litt priviligert, egentlig

  1. Kirsti

    Så fint du skriv! Eg var heime med to kjekke små karar for nokre år sidan og kjenner meg så igjen. Blandinga av priviligert og totalt utslitt og oppbrukt!

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk! Og ja der sa du noe – legge seg for kvelden er noe denne mammaen er dårlig på – nesten like dårlig som å stå opp om morgenen… God natt! 🙂

      Svar
  2. Ingrid

    Enig med de andre kommentarene… Det fine er at du fanget det vakre øyeblikket og skrev det ned, før du ble utslitt! Da er det lettere å være takknemlig selv om man er utslitt på kvelden 🙂 Jeg har også 3 gutter, litt mer spredt. Den første på skolen og nå skjønner jeg at de dagene som var en av mange de er dog begrenset. Nå er det ikke hver dag at eldstemann sitter på fanget og jeg skjønner at det kan ta helt slutt…

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja tenk at den tiden kommer at de ikke vil sitte på fanget… Jeg prøver å ta vare på de små fine øyeblikkene, og da er det veldig fint å kunne skrive dem opp og se tilbake på det. På samme måte som det er litt terapi å «skrive av seg» all frustrasjonen i blant også 😉 Fin kveld til deg!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s