Cupcakes-epidemi og stressede barn

For et par uker siden skrev jeg et innlegg om «Generation Me«. De av oss som er født på 70, 80- og 90-tallet. Individualismens tidsalder. Vi som er vant til økonomisk velstand, har store forventninger til livet og ikke minst til oss selv. Noe som i følge enkelte forskere gjør oss mer sårbare enn tidligere generasjoner stilt overfor livets realiteter. Jeg avsluttet med å spørre om det er grunn til bekymring på våre barns vegne.

Noen dager etter at jeg publiserte innlegget kunne jeg lese i Aftenposten (De sykt flinke) om en stadig økende andel stressede tenåringer som har så høye forventninger til seg selv og til livet at det går på helsen løs. Og vi snakker ikke bare om skoleprestasjoner, men om kroppsfokus, om å bli likt og akseptert og anerkjent, om å være flink i idrett og ha et stort sosialt nettverk. Om en kultur der alt skal være så feilfritt til enhver tid, at vi snart ikke lar barn være barn, tenåringer være unge mennesker som skal ha tid og rom til å finne sin egen identitet og voksne få være voksne med alle våre feil og mangler.

Cupcakes-epidemi og stressede barnI siste utgave av bladet Tara kan du lese intervjuet med skuespiller og musiker Cathrine Langeland, som på sin temmelig frittalende måte har langet ut mot «cupcakes-bølgen» tidligere. Nå kritiserer hun det hun kaller «femtitallets Amerika på turbo-amfetamin» (ha ha; jeg får noen bra morsomme bilder i hodet av den beskrivelsen); kort sagt forventningen om å være mor til fem, gjøre karriere, innrede det perfekte hjem, bake cupcakes og følge opp disse barna vi setter til livet. Kontroll og vellykkethet for alt det er verdt.

Veldig satt på spissen, så klart. Men det er ikke noe problem å finne en viss gjenkjennelsesfaktor. Jeg ser ikke problemet med å bake allverdens cupcakes – like lite at man brenner for interiør og fine klær eller ønsker både å få barn og ha en karriere. Men summen av det hele utgjør et større problem enn hvert enkelt element. Kan vi egentlig få alt (på en gang) uten å brenne lyset i begge ender? Og er det mulig å ikke overføre det presset på barna våre som vi legger på oss selv?

Det er sunt, og nødvendig, å ha tro på at man kan oppnå noe her i livet. God selvtillit er viktig for å nå målene vi setter oss. Men den skuffelsen «Generation Me» opplever når vi sitter der med en halvkjip jobb, et forhold som ikke er en eneste lang romanse (vi som hele livet har levd med forestillingen om Den Rette og evig kjærlighet), med unger som krever mer enn vi hadde sett for oss, med et hus som så absolutt ikke kan måle seg med det vi ser i alle interiørblogger og magasiner, når vi tar det som et personlig nederlag om vi ikke får hundrevis av likes hver dag på facebook, når vi ikke har en konstant følelse lykke … ja, det er vel selve definisjonen på et problem.

Så ja, det er en viss grunn til bekymring på våre barns vegne. For det gjør noe med hodet vårt, alt det der. Kulturen vi omgir oss med og samfunnet vi lever i. Når stadig yngre jenter får spiseforstyrrelser, når hver tredje skoleelev føler seg stresset og når stadig flere sliter med angst og depresjoner. Når prestasjoner, kontroll og vellykkethet blir viktigere for vår opplevelse av vår egen verdi enn aksepten for at man er et menneske, sårbart, med feil og mangler, som vi ikke trenger å være redd for å vise frem. Det er i hvert fall verdt å tenke over.

Les gjerne også et tidligere innlegg (Sårbar helse?) som også berører noe av problematikken med «have it all»-mentaliteten.

Cupcakes-epidemi og stressede barn

2 thoughts on “Cupcakes-epidemi og stressede barn

  1. underveis

    Ja – det er noe med illusjonen om å kunne få til alt – uten at det er noen baksider av alle disse «framside-medaljene». Små og store mennesker trenger å leve liv som ikke bare blir målt og veid som prestasjoner. Livet med barn kan ikke være en prestasjon som vi viser fram, det er et liv.
    (Jeg synes også litt synd på de cupcakes-damene som på en måte er blitt pekt ut som de som både skaper for høye prestasjonskrav for oss andre og undergraver selve feminismeprosjektet ved å sløse bort tida på glasur og dill og dall. Folk må da gjerne bake kake og ta bilde av dem også, stakkars mennesker. Det er summen, tidsbildet, det samlede presset osv – som er betenkelig. Det er ikke koppekake-damenes skyld…)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Enig – det er «hele pakka» som gjør det vanskelig. Hva er problemet med kakebaking, liksom? Jeg synes det er helt topp å se bilder av fine kaker, blomster og interiør – det betyr vel ikke at det er det eneste jeg er opptatt av…!

      Nei, det er når man begynner å stille krav til seg selv om at man MÅ bake kaker, ha det strøkent hjemme, ha fulltids jobb og tre-fire unger samtidig, trene til Birken OG ha et sosialt liv to dager i uken at det kanskje er greit å stoppe opp litt…

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s