Månedlige arkiver: september 2013

Som å begynne i barnehagen helt på nytt

Jeg husker da vi leverte storebror i barnehagen de første gangene. Hvor vanskelig det var å slippe hånden til den lille ettåringen min, tankene som fulgte meg gjennom dagen:

«Hva gjør han nå? Har han det bra? Forstår de hva han prøver å si? Gir de ham smokk og Ludde (kosedyret) når han skal sove? Kanskje jeg burde ringe dem og minne på at han må ha Ludde når han skal sove…? Har han spist bra? Har han fått sitte mye på fanget?»

Som å begynne i barnehagen på nytt igjenDet var en stor omveltning å være borte fra ham en hel dag, men vi gjorde det vi kunne for å få en best mulig barnehageoppstart, og det tok ikke lang tid før han kastet seg i armene på de ansatte da han kom om morgenen og jeg fant ham i gledesstrålende lek da jeg hentet.

Forrige uke var litt som å begynne på scratch igjen. Til tross for at vi hadde en forsiktig innkjøring uken før og han bare skal gå to og en halv dag. Det er nye rutiner, nye mennesker, ny mat, men først og fremst: Et nytt språk!

Som å begynne i barnehagen på nytt igjenOg det utgjør hele den lille, store forskjellen. For en treåring som endelig har lært å uttrykke seg, men som fortsatt blir fryktelig frustrert når vi ikke skjønner hva han prøver å forklare oss, må det være som å stange hodet i veggen dagen lang når han opplever å verken forstå eller bli forstått.

Jeg får så vondt av ham når jeg må gå fra ham gråtende om morgenen, og jeg blir så lettet over å finne ham like glad og fornøyd som han pleier å være når jeg henter. Når han kaster seg rundt halsen min og begynner å fortelle om alt han har gjort i Engelskbarnehagen i dag.

Men jeg merker godt at han har mye å tenke på, ved at han stiller mange spørsmål og er litt urolig kvelden før han skal i barnehagen. Og ikke minst ved at han sover mer urolig, våkner tidligere og har begynt å komme i sengen til oss for å få trøst og nærhet. Vi er innstilt på å bruke mye tid og tålmodighet på å hjelpe ham å finne seg til rette.

De to brødrene hans er nesten halvannet år og på mange måter veldig barnehageklare. De har lært seg at mamma og pappa kommer tilbake når vi går, de har stadig større glede av andre barn og utfordringer. Og de har hverandre! Igjen: En liten, men stor forskjell. De opplever neppe språket som et hinder på samme måten som storebror heller, og de ansattes bruk av tiny talk (tegn for tale) gir dem forutsigbarhet og trygghet.

Som å begynne i barnehagen for første gang (igjen)Jeg knuget telefonen i hånden mellom klokken 09 og 17 de dagene guttene var i barnehagen forrige uke, parat til å komme og hente en (eller flere) utrøstelige små. Jeg tenkte på hvordan de hadde det, hva de gjorde, om de sov godt og spiste vel. Akkurat som forrige gang. Og som sikkert alle mammaer og pappaer nok gjør de første barnehageukene!

Men det har gått veldig fint. Vi prater mye om barnehagen; hva de har opplevd og hva som har vært trist og leit. Vi snakker mye om hvor gøy det er å lære seg to språk, og jeg prøver å snakke engelsk og norsk om hverandre hjemme. Øvelse både for meg og dem! Og da jeg hentet storebror forrige fredag kunne kontaktpersonen hans fortelle at han hadde sagt «more bread», «where is Becky» (kontaktpersonen) og «put on top» (om byggeklosser)! Jeg håper og tror at språket vil komme ganske fort og hjelpe dem å finne en større trygghet i hverdagen.

Viktigst av alt er at jeg ser den glade barnehagegutten jeg kjenner når jeg kommer og henter på slutten av dagen – det gir meg tro på at dette skal gå bra!

Hva har vært dine erfaringer med barnehagestart? Ønsker deg en god ukestart, med eller uten barnehagelevering!

Som å begynne i barnehagen for første gang (igjen)

Hva gjør du på en lørdag?

Før jeg fikk barn var lørdagen liksom alltid et blankt lerret. Sove så lenge jeg ville, stå opp og spise en lang frokost, sjekke med noen venner hva planen for dagen var, kanskje stikke på trening, kanskje en tur til byen og se litt i butikker, kanskje et kafebesøk.

Hva bruker du lørdagen til?I takt med at barna har kommet, særlig etter nummer to og tre, har lørdagene sakte men sikkert endret seg fra en «ta det som det kommer»-dag til en gjennomregissert dag med gjøremål som gjerne settes opp på ukeplanen noen dager i forveien. Å stikke av gårde med tre små på slep er sjelden aktuelt, så det må avtales hvem som gjør hvilke ærender, hvem som lufter hunden og hvor vi skal være til gitte tidspunkt…

Lørdagen har blitt den dagen i uken vi ofte skal gjøre alt det vi ikke rekker på hverdagene.  Pløye seg gjennom toppen av skittentøyskurven, få gjort litt husvask. Noen oppussingsprosjekter. Maxbo, Ikea eller Plantasjen. Fikse noe på bilen. I tillegg til at vi skal «slappe av og nyte helgen»… Skvise inn noen vennetreff, hilse på familie, få gått litt i et par butikker (helst alene), komme oss ut og nyte finværet…

Og vips, der var den lørdagen gått…! Og hver gang sier vi «neste helg… ingen planer, bare ta det som det kommer«…

Hva bruker du lørdagen til?Derfor er det litt deilig å plutselig finne seg selv satt noen år tilbake i tid etter at vi flyttet hit til England. Ja, vi har fortsatt tre barn. Og mannen min bruker store deler helgene på studiearbeid, så jeg er mye alene med ungene.

Men vi bor i en knøttliten leid leilighet, midt i byen, uten bil. Skittentøyskurven er på størrelse med en vaskebøtte, så maskinen går nesten kontinuerlig, og den står dessuten hendig plassert på kjøkkenet og passeres hver gang vi kommer ut fra badet med skitne klær…

Leiligheten er vasket i en fei, og ettersom hunden ikke er her blir det heller ikke så skittent som jeg er vant til. Det meste befinner seg innen en radius på et par meter: Jeg kan stå og lage middag mens jeg ser på tv og jeg kan drikke en koppe kaffe på kjøkkenet mens jeg følger med ungene i badekaret.

Avstanden fra leiligheten til de fleste steder i byen er noen minutter på sykkel, og det er helt pannekakeflatt her, så det er omtrent bare å trille rundt. Det er parker og lekegrupper og lekeplasser over alt.

Hva bruker du lørdagen til? Det blir helt sikkert deilig å komme hjem til huset og bilen og alle sakene våre igjen, og jeg kommer nok til å savne all den fine naturen og roen som er rett utenfor døren hjemme, men akkurat nå kan jeg godt skjønne dem som velger å bo i en liten leilighet, midt i en by, uten hage, med alle tilbud rett utenfor døren! Med barn eller uten.

I dag tok jeg med guttene på lekeplassen, fikk kjøpt et par bukser til dem og tatt en liten piknik i parken på vei hjem. Uten bil, uten stress (eller med så lite stress som det går an med to ettåringer og en treåring på slep…) og i løpet av et par formiddagstimer.

For å si det sånn: Jeg kan ikke bare skylde på barna for at vi har mindre fritid enn før. Vi hadde også litt færre kvadratmeter, ting, hus- og hageprosjekter… ja, du vet…

Hva bruker du som regel lørdagen til? Er du flink å legge til side alle «burde» og gjøre akkurat det du har lyst til?

Hva bruker du lørdagen til?

Skypesamtale med hunden

Vi savner deg!

Den elleville scenen av gjensynsglede du lager bare vi har gått ut med søpla og kommer inn igjen. De store brune øynene dine og hodet litt på skakke mens vi spiser middag (det enkelte andre vil kalle tigging, kremt…). Bjeffingen din på skygger i mørket. Hodet ditt i fanget,  lyden av tassende små poter på parketten, motivasjonen på løpetur, følelsen av alltid å ha selskap, små lubne barnehender som stryker deg over pelsen og små kropper som legger seg tett inntil deg.

Skype med hundenMen jeg må innrømme: Det er en liten befrielse også. At du befinner deg der, inni skype-boksen, med dådyrblikket ditt. At jeg kan smekke ned lokket og gå og legge meg etterpå i stedet for å kle på meg og gå ut. At det holder å støvsuge en gang i uken og ikke annenhver dag. At det ikke ligger et lag med gjørme og skit der vi kommer inn hver dag. At vi har en time- halvannen til fri disposisjon hver dag, som ikke benyttes på turgåing (samme hvor koselig det enn er!).

Så tusen takk til min snille, snille venninne som passer på deg mens vi er borte, og mine foreldre som tar deg med til fjells og hjem til seg i helgene! Det ser ut som du er velfødd og ren og glad. Da er vi glade også!

Fin fredag!

Gavetips: Diffuser fra True Grace

Jeg elsker duftlys og diffusere til bad eller soverom! Fint gavetips til en venninne eller noen andre du setter pris på er det også; jeg blir i hvert fall alltid glad for sånt! Her om dagen kom jeg over produktene fra True Grace.

Gavetips: Diffuser fra True GraceSå mye fint å velge i, og de lukter helt fantastisk uten å bli altfor dominerende! Det koster litt for pakken med glass, sticks og duft (derfor en fin gaveide!), men refillene er jo billigere.

Jeg er usikker på hvem som forhandler disse produktene i Norge, men duftlysene finnes i hvert fall her: Cornelias Hus. Ellers er Voluspa sine produkter kjempefine og finnes både på nett og i en god del interiør- og klesbutikker.

Et lite gavetips, til en du er glad i eller deg selv!

Gavetips: Diffuser fra True Grace

På tide å komme seg ut av tåken!

Jeg merket den godt allerede i første permisjon. Jeg tror alle som er hjemme med en baby over en viss tid gjør det. Andre gang var jeg derfor godt forberedt, men likevel fullt slo den til med full tyngde. Den kommer gradvis. Sigende over deg som morgendis over blikkstille vann:

Ammetåken. Eller bare tåken, for den som ikke ammer… Og jeg tror alle får den, i større eller mindre grad!

Komme seg ut av tåken

Den er en slu liten sak! Den legger seg som et slør over sansene og filtrerer effektivt bort det meste av det som ikke handler om baby, bleier, barn, barnesykdom, barnemat, barneklær, barneoppdragelse, barnesikring, barnerom, barneleker, barnehage og barneunderholdning. I det store og hele føler de fleste seg lite plaget av den, ettersom tilstanden jo opptrer i en periode av livet som ikke handler om så mye annet.

Og det fine er jo at den har en funksjon! For skulle man vært opptatt av så veldig mye (les: noe) det første året etter å ha fått barn ville neppe menneskearten overlevd… Man trenger et visst tunnelsyn for å håndtere søvnmangel, skriking, bæring, brystbetennelser, sykdomsperioder, trassanfall, bleieskift, mangel på tid for seg selv, mangel på tid med venner, med kjæresten, ja mangel på tid generelt…

Men så… pang! Plutselig blir man slått i bakken. Sitter i samtale med en som ikke har barn og ser seg selv utenfra. I et øyeblikk av glassklar selverkjennelse. «Hjelp! Jeg klarer jo ikke å snakke om annet! Jeg som er ganske allsidig. Opptatt av det meste. Engasjert med både det ene og det andre. Er – eller var…??»

Komme seg ut av tåkenI livet før tåken var nye settinger en utfordring jeg tok på strak arm. Introduksjoner og møter i jobb, mingling og bli kjent-arrangementer. Small-talk og oppdateringer om det ene og det andre. Jeg var med. Og jeg hadde tid, ikke minst! Tid og overskudd.

Med tåken fremdeles hengende tykt over netthinnen finner jeg meg selv famlende etter ord. Det er som om hjernen går i sakte kino; klær som ikke er myke og komfortable og laget for å tumle rundt på gulvet og få snørr og gulp på seg føles plutselig helt fremmed på kroppen; å rekke frem hånden og introdusere seg kjennes som en øvelse jeg gjør for første gang, og engelsken… vel… det er et kapittel for seg…

Men det er på tide å komme seg ut av tåken! Eller permisjonsboblen, om du vil. Hente frem snakketøyet. Prøve å få lest en og annen avis igjen. Få sett en nyhetssending. Ta på meg noe annet enn turbukse om morgenen og forhåpentligvis rekke å snakke med noen i løpet av dagen. Snakke i fulle setninger og om noe annet enn dyr, tog, biler og duplofigurer.

For jeg tuller ikke: Tilværelsen i permisjon med tvillinger (og en treåring utenom barnehagetid) har for min del vært en eneste, lang boble. Det har vært meg, ungene og hunden. Noen få naboer, en håndfull besøk til bysentrum og den ukentlige barselgruppen (takk og lov for den!!). Og selv om jeg i høyeste grad har valgt isolasjonen selv, rett og slett for å overleve, og selv om det på mange måter er en fantastisk liten boble å befinne seg i, er det greit å kjenne det:

Tåken er i ferd med å lette! Tvillingene har blitt sytten måneder, tilværelsen er blitt håndterbar og jeg har kommet til det stadiet der det føles naturlig å begynne å vende hodet litt «utover» igjen. Selv om jeg fortsatt er hjemme i permisjon, og fortsatt koser meg masse med mine tre små!

På tide for både store og små å stifte nye bekjentskaper...

På tide for både store og små å stifte nye bekjentskaper…

Så kommende uke er det bare å kaste seg ut i byvandring, high-tea, barbeque-kveld, diverse middager og annet – alt i regi av universitetet mannen min studerer på og tilrettelagt så både partnere barn føler seg velkomne. Lære seg å huske navn og ansikter og nasjonaliteter og holde tungen rett i munnen når det gjelder hvilke partnere som hører til hvilke studenter og hvilke unger som hører til hvilke foreldre.

Det er nesten så jeg har kjent litt på hvordan det er å ha sosial angst. Være litt utenfor seg selv. Stå i et rom med hundre mennesker i formell dresskode og kjenne seg akkurat sånn passe malplassert. Hvem var jeg nå egentlig? Før jeg tilbrakte et helt år i huset oppi skogen med turgåing og hjemmesysler?

Det er den hersens tåken… Jeg må få ristet den av meg, først som sist…! Øvelse gjør mester, er det ikke sånn?

Hva med deg? Synes du permisjonstiden forandrer deg? Kjennes det litt rart å komme «tilbake til virkeligheten» (jobb eller andre aktiviteter) etter lang tid hjemme med babyen?

Ønsker deg en fin dag!

Komme seg ut av tåken