På tide å komme seg ut av tåken!

Jeg merket den godt allerede i første permisjon. Jeg tror alle som er hjemme med en baby over en viss tid gjør det. Andre gang var jeg derfor godt forberedt, men likevel fullt slo den til med full tyngde. Den kommer gradvis. Sigende over deg som morgendis over blikkstille vann:

Ammetåken. Eller bare tåken, for den som ikke ammer… Og jeg tror alle får den, i større eller mindre grad!

Komme seg ut av tåken

Den er en slu liten sak! Den legger seg som et slør over sansene og filtrerer effektivt bort det meste av det som ikke handler om baby, bleier, barn, barnesykdom, barnemat, barneklær, barneoppdragelse, barnesikring, barnerom, barneleker, barnehage og barneunderholdning. I det store og hele føler de fleste seg lite plaget av den, ettersom tilstanden jo opptrer i en periode av livet som ikke handler om så mye annet.

Og det fine er jo at den har en funksjon! For skulle man vært opptatt av så veldig mye (les: noe) det første året etter å ha fått barn ville neppe menneskearten overlevd… Man trenger et visst tunnelsyn for å håndtere søvnmangel, skriking, bæring, brystbetennelser, sykdomsperioder, trassanfall, bleieskift, mangel på tid for seg selv, mangel på tid med venner, med kjæresten, ja mangel på tid generelt…

Men så… pang! Plutselig blir man slått i bakken. Sitter i samtale med en som ikke har barn og ser seg selv utenfra. I et øyeblikk av glassklar selverkjennelse. «Hjelp! Jeg klarer jo ikke å snakke om annet! Jeg som er ganske allsidig. Opptatt av det meste. Engasjert med både det ene og det andre. Er – eller var…??»

Komme seg ut av tåkenI livet før tåken var nye settinger en utfordring jeg tok på strak arm. Introduksjoner og møter i jobb, mingling og bli kjent-arrangementer. Small-talk og oppdateringer om det ene og det andre. Jeg var med. Og jeg hadde tid, ikke minst! Tid og overskudd.

Med tåken fremdeles hengende tykt over netthinnen finner jeg meg selv famlende etter ord. Det er som om hjernen går i sakte kino; klær som ikke er myke og komfortable og laget for å tumle rundt på gulvet og få snørr og gulp på seg føles plutselig helt fremmed på kroppen; å rekke frem hånden og introdusere seg kjennes som en øvelse jeg gjør for første gang, og engelsken… vel… det er et kapittel for seg…

Men det er på tide å komme seg ut av tåken! Eller permisjonsboblen, om du vil. Hente frem snakketøyet. Prøve å få lest en og annen avis igjen. Få sett en nyhetssending. Ta på meg noe annet enn turbukse om morgenen og forhåpentligvis rekke å snakke med noen i løpet av dagen. Snakke i fulle setninger og om noe annet enn dyr, tog, biler og duplofigurer.

For jeg tuller ikke: Tilværelsen i permisjon med tvillinger (og en treåring utenom barnehagetid) har for min del vært en eneste, lang boble. Det har vært meg, ungene og hunden. Noen få naboer, en håndfull besøk til bysentrum og den ukentlige barselgruppen (takk og lov for den!!). Og selv om jeg i høyeste grad har valgt isolasjonen selv, rett og slett for å overleve, og selv om det på mange måter er en fantastisk liten boble å befinne seg i, er det greit å kjenne det:

Tåken er i ferd med å lette! Tvillingene har blitt sytten måneder, tilværelsen er blitt håndterbar og jeg har kommet til det stadiet der det føles naturlig å begynne å vende hodet litt «utover» igjen. Selv om jeg fortsatt er hjemme i permisjon, og fortsatt koser meg masse med mine tre små!

På tide for både store og små å stifte nye bekjentskaper...

På tide for både store og små å stifte nye bekjentskaper…

Så kommende uke er det bare å kaste seg ut i byvandring, high-tea, barbeque-kveld, diverse middager og annet – alt i regi av universitetet mannen min studerer på og tilrettelagt så både partnere barn føler seg velkomne. Lære seg å huske navn og ansikter og nasjonaliteter og holde tungen rett i munnen når det gjelder hvilke partnere som hører til hvilke studenter og hvilke unger som hører til hvilke foreldre.

Det er nesten så jeg har kjent litt på hvordan det er å ha sosial angst. Være litt utenfor seg selv. Stå i et rom med hundre mennesker i formell dresskode og kjenne seg akkurat sånn passe malplassert. Hvem var jeg nå egentlig? Før jeg tilbrakte et helt år i huset oppi skogen med turgåing og hjemmesysler?

Det er den hersens tåken… Jeg må få ristet den av meg, først som sist…! Øvelse gjør mester, er det ikke sånn?

Hva med deg? Synes du permisjonstiden forandrer deg? Kjennes det litt rart å komme «tilbake til virkeligheten» (jobb eller andre aktiviteter) etter lang tid hjemme med babyen?

Ønsker deg en fin dag!

Komme seg ut av tåken

6 thoughts on “På tide å komme seg ut av tåken!

  1. TreTette

    Så spennende! Her var tåka så tett med første at det er egentlig et under at jeg ikke gikk meg vill… Med de to andre har det vært mer som en lett dis, jeg har pent vært nødt til å ha litt omløp i topplokket. Men, ja. Den er fortsatt tilstede. Tenker den kan godt få lov til å være der litt til.. 😉 Kos deg med den milde angsten, du, det er så skjønt å leve! 🙂

    Svar
  2. ToPlussTre Innleggsforfatter

    Ja, det er utrolig deilig å (endelig) føle at permisjonen begynner, på en måte… Høres kanskje rart ut når jeg har vært hjemme over et år, men det er sånn jeg føler det. Fint å komme seg ut blant folk igjen, med eller uten unger! 😉

    Svar
  3. Heidi

    Er en egen mamma øvelse det å «våkne» opp etter permisjon. Og gjerne en ting som mine bekjente ikke snakker Så høyt om.
    Lykke til i en ny tilværelse!

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk! Ja det er veldig sant, det med å «våkne» opp! Jeg er jo fortsatt hjemme i permisjon dette året, og koser meg masse med så mye tid sammen med barna (de er to dager per uke hver i barnehage).

      Men det er noe med det første året – halvannet, som er så intenst (særlig med to), at det nesten ikke er rom for noe annet.

      Da er det godt å kjenne at man begynner å «våkne» litt igjen, og ha overskudd og tid til litt andre ting også 🙂

      Svar
  4. Diaperdiva

    Å høre andre som befinner seg i den samme båten.. (med null sikt pga tåken selvfølgelig;)) ..er en stor trøst!! Mine er jo også tre og ett.. og jeg føler jeg har bare eksistert som en litt zoombieaktig skygge av meg selv kind of. I 3 år..
    Så nå er det på tide! Ut av tåken! Pusse støvet av sosiale skills og ut å finne seg sjæl igjen! ;)))

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      I know!! Rart hvordan tre år bare kan fly av gårde sånn – jeg rakk så vidt å komme tilbake i jobb mellom første og andre runde, og nå er jeg hjemme et år ekstra. Kjempekos, men samtidig… på tide å komme seg litt ut igjen! 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s