Månedlige arkiver: oktober 2013

Gresskarkake. Og en annerledes morgen!

Denne kaken er så enkel at jeg kunne bake den med den ene armen i gips, så det betyr at det bør være håp for flere der ute! Den største jobben var å få ut gresskarkjøttet, men det gjorde mannen min forleden, og så fryste jeg det bare ned og tok det ut til å bruke i kaken.

GresskarkakeEgentlig var planen å lage gresskarlykt og bake sammen med storebror. I stedet er alle tre ungene i barnehagen i dag ettersom jeg må holde armen mest mulig i ro, så jeg bakte kaken alene i morges.

Det er mange år siden min morgen besto av frokost-tv, kaffe og nettavis! Å toppe det hele med å bake en kake (!) kommer neppe til å gjenta seg med det første. Men ganske koselig likevel da, selv om jeg savner de tre små apekattene mine nå som de ikke er her!

Gresskarkake

Ca 4 dl revet gresskarkjøtt

4 egg

Skallet fra en revet appelsin

200 gram smeltet smør

300 g hvetemel

1 ts natron

1 ts bakepulver

1 ts kanel

1 ts malt ingefær

1/2 ts revet muskat

200 g sukker

Frosting på toppen: Jeg kjøpte en ferdig vaniljeblanding, men du lager det selv med kremost, melis og mykt smør.

Bland alt det tørre i en bolle. Smelt smøret og tilsett revet appelsinskall, egg og sukker. Rør alt sammen inn i det tørre. Bland inn gresskarkjøttet. Hell over i en smurt form på ca 20×30 cm.

Stekes på 180 grader celcius i ca 30 minutter.

Vi kommer ikke til å kle oss ut og gå «trick or treat» i ettermiddag, men vi skal tenne lys i gresskarlyktene og spise gresskarkake, og jeg skal ha litt godis på lur til eventuelle besøkende.

Gjør du noe spesielt i dag? God Allehelgensaften til deg!

Gresskarkake

Høst-aktivitet: Gresskarlykt

Det har trolig kommet for å bli: Dørklokker som ringer, forventningsfulle unger som står med poser klare til å fylles opp av godteri, butikker stappfulle av orange effekter og skumle kostymer… Torsdag 31. oktober er det Halloween, eller Allehelgensaften. Og enten du er av dem som gremmer deg over denne unorske, handelsstyrte greia eller fryder deg over moroa: Om ikke annet er det en god anledning til å finne på en morsom høst-aktivitet sammen med ungene!

GresskarmonsterDet har blitt mørkere ute, og hva passer vel bedre enn å lage lyslykter? I tillegg gir jo gresskarene ganske mye innmat når man huler dem ut, som kan brukes til pai, kake eller suppe. Storebror her i huset var i hvert fall ellevill av begeistring over å få lage «gresskarmonster» forrige helg!

Sånn lager du en gresskarlykt:

Tegn ansikt på gresskaret ditt med en sprittusj.

Skjær av lokket på gresskaret litt på skrått, så det kan settes på igjen etterpå uten å dette nedi.

GresskarmonsterTa ut innmaten (frøene). Disse kan nok brukes til mye, men jeg kastet dem. Bruk en skje og eventuelt en kniv og ta ut resten av gresskarkjøttet (jeg tok til side for å lage en kake).

Skjær ut ansiktet etter mønsteret du har tegnet.

Sett telys oppi, slokk lysene, og la ungene beundre monsteret! Kanskje tid for en spøkelseshistorie eller to?

Gresskarmonster

Når det stormer litt i livet…

Det blåser opp til orkan her. Og jeg snakker ikke i metafor om livet mitt her altså, selv om det nesten kunne vært sånn…! Det er meldt orkan og storm i store deler av England i morgen. Ute blåser det så kraftig at det knirker i huset, og det føles best å holde seg inne under et pledd!

Når det stormer litt Men: Noen ganger stormer det litt i livet også. Vi ville ikke vært mennesker uten oppturene og nedturene som former oss. Den levde erfaringen som stråler ut av øynene på et gammelt menneske. Det er klart det ikke bare har vært en evig opptur! Alle føler seg alene i blant. Usikker og redd. Sliten og utmattet.

Da kan det være godt å kunne støtte seg til at smerte og motgang som regel er midlertidig. Enten det er hverdagslige utfordringer og problemer; i relasjoner, på jobb eller økonomisk. Eller mer alvorlige ting som sykdom og tapet av noen man er glad i.

Har man levd noen år vil man kunne lukke øynene og oppsummere hva man har vært gjennom før. Hvordan det føltes, hvordan man håndterte det og hva som kom ut av det i den andre enden. Har man et religiøst perspektiv kan motgangen og prøvelsene virke mindre sett opp mot det større bilde om at noe bedre skal komme, om ikke i dette livet så senere. Ser man det i et perspektiv uten religiøse konnotasjoner kan man tenke: «What doesn’t kill you makes you stronger«…

Det er kanskje en mening i at vi utsettes for noen prøvelser! En mening fordi det er prøvelsene som gjør oss sterkere. Tryggere. Bedre i stand til å håndtere det som måtte komme. Mer takknemlige. Eller mer ydmyke. Flinkere til å sette pris på de små tingene. Mer oppmerksom på hvordan andre har det.

Jeg skal stoppe her, før du tror at mitt brukne håndledd har ført meg inn i en dyp depresjon og tungsinn…! Så ille er det ikke fatt med meg. Ikke i det hele tatt! Jeg har det ganske så bra jeg altså, omstendighetene tatt i betraktning!

Jeg synes bare det er fint å få satt ting litt i perspektiv en gang i blant. Kjenne litt på hvor liten jeg egentlig er i det store bildet, og at det selv om det kan virke som skjebnen leker litt med en noen ganger så har ting en tendens til å falle på plass over tid. Jeg har tillit til at det løser seg til det beste!

Det er snart på tide å krype til sengs her, og håpe på at stormen som er meldt ikke kommer…

Ønsker deg en riktig fin søndags kveld!

Når det stormer litt...

Omtanke som varmer!

Jeg kjente det første akutte stikket av hjemlengsel for tre dager siden. En tidlig grå morgen, på vei til barnehagen med tre små gutter, som endte i fall på sykkel, brukket håndledd og sykehusbesøk.

Jeg har ikke hatt tid til å kjenne ordentlig på det før. Ikke hatt så stor grunn til det heller, for livet har jo vært bra de siste to månedene! Intenst og slitsomt, men spennende og fint også. Men så plutselig smalt det.

Omtanke som varmerJeg kom hjem fra sykehuset med armen i gips og full av smertestillende. Jeg gråt noen tårer på sykehuset, først og frems av smerte. Men så begynte hodet liksom å innrette seg så praktisk som man bare må i en sånn situasjon. Tankene kvernet på hvordan vi nå skal løse hverdagen.

Vi har guttene i barnehage to dager hver, men jeg har fortsatt en eller flere av dem hjemme med meg hver dag unntatt onsdager. Også i helgene, når mannen min må få studert noen timer. Vi har jo ikke familie her, og mannen min har et så intenst studieopplegg at det ikke er mulig for ham å komme hjem før nærmere ungenes leggetid hver dag.

Hvordan håndterer man tre så små barn med én arm? Bleieskift. Av- og påkledning. Inn og ut av vogn. Hjelping og bæring. Og alt annet av husarbeid og praktiske ting. Sakte men sikkert begynte det å synke inn at dette blir hverdagen i seks uker fremover. At vi kommer til å trenge hjelp. Ekstra barnehageavlastning. Barnevakt hjemme. Et budsjett som sprenges og oppsparte midler som kommer til å fly ut av vinduet…

Jeg kom hjem, satte meg ned og åpnet skjermen. Og da brast det! Tårene bare rant. Da jeg så all omtanken fra alle de jeg har blitt kjent med her på så kort tid, på facebook og på sms, var det som å stikke hull på en ballong. Så mange som ville hjelpe, med barnepass, med middagslaging, med besøk, hva det måtte være! Folk som er hjemme med barn selv, langt hjemmefra, og som har like travle dager som meg. Og folk uten barn, som bare ønsket å bidra.

Takknemlig er ordet!! Takknemlig for den fantastiske hjemmelagede middagen og de nydelige ingefærkjeksene som en mamma fraktet gjennom hele byen med to små jenter i vogn. For hjelpen jeg fikk til å hente guttene i barnehagen og ta dem til den oppsatte legetimen. For kortet som storebror hadde med seg fra barnehagen. For all annen omtanke, også fra familie og venner hjemme. Og ikke minst for min snille mamma som satte seg på flyet og kom på helgebesøk!

Så lite som egentlig skal til for at man føler seg litt bedre! Vi fikk reddet eksamenen til mannen min i dag, og vi skal komme oss over den første kneiken. En dag av gangen!

God helg til deg!

Omtanke som varmer

Something’s wrong with that wrist…!

Etter en ganske søvnløs natt med bæring på en lillebror med tannfrembrudd og forkjølelse slang jeg på meg regntøy i dag tidlig og freste av gårde til barnehagen på sykkelen med de tre små bak. Onsdager er min fridag (eneste dagen alle tre er i barnehagen), og jeg kunne ikke vente til å komme hjem igjen, lukke regnet ute, og legge meg flatt ut.

Og flatt ut havnet jeg… bare ikke helt sånn jeg hadde sett det for meg!! Et litt for ukonsentrert øyeblikk, en litt for brå høyresving og såpass tung last at jeg ikke hadde sjangs til å bremse… pang! Rett i bakken.

«Are you all right?» spurte en forbipasserende eldre dame. Full av smerte og adrenalin tok jeg et raskt overblikk og svarte noe sånt som «ja, jeg har bare litt vondt i armen…» (les: jeg holder på å døøø!).

«Are you sure?» «Ja da, det går fint…«. Hun så på armen. «No, my dear. I think something’s wrong with that wrist…!«

Brukket arm...Når jeg fikk roet meg nok til å ta en titt selv måtte jeg jo innrømme at det ikke så heeeeelt bra ut! Håndleddet var låst i en merkelig vinkel og det hele så i det hele tatt ganske freaky ut…

Stakkars storebror slapp unna med skrekken, men var selvfølgelig helt fortvilet og ganske redd, og jeg hadde så inni helsike vondt at det var ikke så mye jeg klarte å trøste ham heller.

Knoll og Tott satt bak i sykkelvognen og sugde på smokkene sine og tok situasjonen med knusende ro. De så mest ut som om de var på en koselig søndagstur. Heldigvis kom pappaen fort til unnsetning og tok alle tre de siste hundre meterne til barnehagen mens den snille damen ringte en taxi for meg.

På akutten ble jeg godt ivaretatt. «Trenger du smertestillende?» «Ja takk!!» Sammen med pillene jeg tok på veien dit fikk jeg antakelig nok smertestillende til å dope ned en elefant. Toppet med noen gode magedrag med lystgass mens de dro håndleddet på plass var jeg i hvert fall mer ruset enn de fleste vil si sømmer seg for en trebarnsmamma før klokken har passert 12 på formiddagen!

Etter undersøkelser, røntgen og gips kunne jeg dra hjem med brukket håndledd, eller Colles’ fracture, som det heter på legespråket.

Brukket armNå er det om å gjøre å få hverdagen til å fungere, for mannen min har eksamen på lørdag, og alene med tre små og armen i gips er jeg ganske hjelpeløs… Barnehagen kan avlaste litt ut over de to vanlige dagene ungene er der, og vi har en barnevakttjeneste vi kan benytte oss av. Begge deler koster selvsagt skjorta (det kommer sikkert sykehusregningen til å gjøre også!), men det orker jeg ikke å tenke på skkurat nå.

De neste to dagene er det ikke så mye annet å gjøre enn å spise enorme mengder sjokolade, smertestillende, holde seg i ro og synes bare bitte litt synd på seg selv…!

Brukket arm...