Det umulige valget

Noen ganger føler man seg så ufattelig heldig!

Det umulige valgetI lekegruppen jeg deltar i hver uke med ungene er det to gravide mammaer. Begge med termin i februar. Begge med to små jenter fra før.

Den ene har en mage som uke for uke har vokst seg rundere og flottere, og mammaen stråler. Den andre har en mage som vært godt skjult under lag med klær frem til nå, fordi mammaen siden en tidlig ultralyd har visst at det er mye feil med barnet. At det ikke er sikkert han eller hun kommer til å leve. At det i beste fall dreier seg om en rekke diagnoser og en tilværelse inn og ut av sykehus.

For en totalt forskjellig jul de to går i møte! Den ene med en lykkelig og spennende begivenhet i vente, den andre med sitt livs største utfordring. To små jenter som skal bli storesøstre, men den ene kommer kanskje ikke til å bli kjent med sin søster eller bror.

Legene har ikke klart å stille en klar diagnose på det syke barnet fordi det dreier seg om så mange komplikasjoner. Det er umulig å spå utfallet. Men alvorlighetsgraden er såpass stor at mange utvilsomt ville valgt abort.

«Det er barnet mitt», sa hun bare, uten at samtalen hadde kommet inn på det alternativet hun garantert har måttet ta stilling til. «Jeg vil treffe det. Holde det. Bli kjent med han eller henne så lenge som jeg får lov».

Jeg har tenkt så mye på dette siden torsdag! Jeg har ingen formening om hva som er «riktig» i en sånn situasjon. Jeg aner ikke hva jeg ville gjort selv. Jeg vet bare at det må være uendelig vondt og vanskelig, enten man velger det ene eller det andre. Beholde eller ikke. Begge deler er forståelig. Og kanskje ikke helt mulig å forholde seg til før man står oppi det! For egen del synes jeg sånt er enda vanskeligere å ta stilling til etter å ha opplevd å bli mamma selv.

Det er beundringsverdig å komme seg gjennom en hverdag og et svangerskap under sånne forutsetninger! Måtte fortelle og forklare, kanskje til og med forholde seg til at noen mener man «burde» valgt annerledes.

Men jeg tror hun ser på dette barnet som en gave. Det er det inntrykket jeg har. Det har aldri vært aktuelt for henne å ikke gå inn i dette med alt det måtte innebære. Det var sånn det skulle bli, og dette barnet hun skulle få.

For ikke mange år siden, før teknologien tillot at man sjekket og kontrollerte og stilte diagnoser, fikk man jo barna. Også de som ikke var friske. De som ikke ble «som alle andre». De som ikke fikk leve. Man slapp å ta valget. I dag velger ni av ti norske kvinner å abortere bort fostre med Downs syndrom som oppdages tidlig. Ganske sikkert ville enda flere valgt abort i det tilfellet jeg snakker om her. Jo mer som kan oppdages på et tidlig tidspunkt, desto flere vil potensielt stå overfor et valg.

Enda en gang har det blitt tydelig for meg hvor nyanserte og vanskelige diskusjoner om tidlig ultralyd, fosterdiagnostikk og abort er. Og man kan jo ikke annet enn å kjenne på ydmykhet og takknemlighet for at man har fått tre fine barn og aldri har blitt stilt overfor et sånt valg. Et  umulig valg!

Kjenner du noen som har måttet ta et valg om å beholde eller ikke beholde barnet i magen? Har du klart å ta stilling til hva du selv ville gjort i en slik situasjon? Og har tankene dine om dette forandret seg etter at du fikk barn selv?

Ønsker deg en fin tredje søndag i advent!

Det umulige valget

One thought on “Det umulige valget

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s