Månedlige arkiver: januar 2014

Pasta-tallerkenmannen

To ting man lærer seg når man tilbringer mye tid med en treåring er at det meste er egnet for underholdning og at det kunstneriske utfallet av en aktivitet er mindre viktig enn selve aktiviteten…

Pasta-tallerkenmannenEn papptallerken, en limstift, litt krepp-papir, noen øye-klistremerker, en penn, hyssing, tape og litt pasta penne. Voilà! Pasta-tallerkenmannen.

Storebror syntes det morsomste var å tre på pastaene på hyssingen, som vi festet på baksiden av tallerkenen som «ben». Og etterpå ville han ha pasta og tomatsuppe til middag.

Håper du får en fin fredag – (nesten) helg!

Pasta-tallerkenmannen

Har vi mistet troen på oss selv som foreldre?

Jeg tror ikke barna mine blir mer empatiske, balanserte og rause mennesker av å sove i samme seng som oss de første tre årene av livet. Men jeg tror ikke de blir klengete mammadalter som ikke kan stå på egne ben heller!

Har vi mistet troen på oss selv som foreldreNår det gjelder dette med babyer og søvn (og en lang liste andre temaer hva angår foreldrerollen) slutter det ikke å overraske meg hvor enten-eller diskusjonene ofte er. Det kan virke som det er to grupper som står og roper til hverandre på hver sin side av den dypeste kløft. Og jeg lurer på: Hvor ble det av alle oss andre? Vi som ikke praktiserer det ene eller det andre, som prøver og feiler litt og som (stort sett) likevel ender opp med et ikke så halvgærnt resultat?

Et eksempel:

Du har en tre måneder gammel baby. Søvnperiodene begynner å bli mer regelmessige både dag og natt, og det er så smått et mønster både på soving, spising og på våkentid. Du er dønn sliten, og kjenner at det hadde vært ok å få innarbeidet en viss døgnrytme og fast leggetid på kvelden.

Du finner frem tastaturet og skriver: Baby søvn 3 mnd. Og flash! Tusenvis av artikler strømmer mot deg. Ferbers metode: Lær barnet å sovne selv! La barnet gråte i noen minutter av gangen før du går inn. Gå ikke inn til barnet før tiden er utløpt og ta ham for all del ikke opp; da vil jo barnet bare lære at det kan skrike seg til oppmerksomhet! Du kjenner det knyter seg i magen og er usikker på om dette er noe for deg.

Du leter etter alternativer: Samsoving er i vinden! Den gamle skolen med disiplin og oppdragelse er helt ut. La barnet styre selv hvor lenge det vil nattammes, bæres og bysses i søvn! Du kjenner at noe bremser litt her også… la barnet styre? Det hadde jo unektelig vært fint å få noen timer for seg selv etter legging… og du sover best uten baby i sengen…

Skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? Du kan gjøre begge deler! Du kan gjøre litt av alt (de fleste gjør sannsynligvis litt av alt), du kan prøve og feile, du kan finne noe som funker for deg og for barnet ditt uten at det står i en bok eller på nett. Og først og fremst: Det skal ganske mye til å bomme helt! Jeg tror mye av forklaringen bak utslitte og stressede småbarnsforeldre er en kombinasjon av usikkerhet  (som er naturlig) og en bombardering av «oppskrifter» for det perfekte foreldreskap. Råd som ikke hensyntar den enkelte familien, barn eller situasjon.

Her er min teori:

Ett eller annet sted på veien fra 50-tallets hjemmetilværelse med mødre og bestemødre og kvinnefellesskap på alle kanter til dagens nokså ensomme tilværelse i permisjon med besteforeldre i fulltidsjobb og tomme lekeplasser og mørklagte nabohus mistet vi litt troen på oss selv som foreldre. I dag tilbys matlagingskurs i tusenkronersklassen til mammaer i permisjon som ønsker det beste for sine små, når et fullverdig alternativ er å slenge over kjelen, koke et par gulrøtter og poteter og mose dem. Vi leser i avisen at barna i dag ikke skal «oppdras»; de skal «veiledes» – og så blir vi plutselig livredde for å si nei. Vi leser at noen ikke ønsker å sende ettåringen i barnehage, og blir overbevist om at vi har gjort noe fryktelig ved å sende våre egne barn dit. Når begynte vi å rote det til for oss selv?

Trendy å ha ungene i dobbeltsengen? Ja vel. Trendy eller ikke; jeg fikk tre barn på knapt halvannet år og kan bare si at å få et minimum av søvn selv har vært overordnet det meste annet. Jeg sover elendig med ungene i sengen og jeg trenger noen timer på øyet for å være en velfungerende mamma dagen etter.

Men å la ungene «lære seg å sove alene» ved å la dem skrike lungekraften ut av seg ensomme i et mørkt rom har heller ikke vært aktuelt. Ikke nødvendig heller! Vi bar og bysset, vi sang de samme nattasangene hver kveld, jeg ammet en ekstra gang og vi la dem trette ned i sengen. Selvsagt la de seg ikke til å sove uavbrutt til neste morgen fra de var tre måneder. Selvsagt våknet de og skrek. Og selvsagt lot vi dem ikke ligge der og skrike! Vi tok dem opp og bysset litt, la dem ned igjen, gikk ut, gikk inn igjen og… ja… sånn holdt vi på noen kvelder. Sikkert maaange kvelder (selektiv hukommelse).

Poenget? For oss, i vår situasjon, med våre barn (særlig med tvillinger), var det viktig å innarbeide en god soverutine ganske tidlig. Så vi gjorde en liten innsats med akkurat det. Det spilte dermed liten trille for oss om naboen sov med toåringen i dobbeltsengen eller ammet babyen sin i søvn hver kveld. Og jeg drister meg til å påstå at vi har tre trygt tilknyttede smågutter til tross for at de ikke har fått nyte godt av dobbeltsengen til mamma og pappa annet enn noen late søndags morgener eller en sjelden gang når de har vært syke.

Jeg har selv tilbrakt min andel av tid foran skjermen fordypet i en samtale med herr Google i forsøket på å finne fasitsvar på ungenes soving, spising, bekledning, tannfrembrudd, sykdom og annet. Noe plukker jeg med meg og tenker «det var lurt, det skal jeg teste ut!» mens annet kjenner jeg at ikke passer for meg. Jeg deler også gladelig av mine egne erfaringer, vel vitende om at det som gjaldt for mine barn ikke nødvendigvis gjelder for andre. Verden ville jo vært kjedelig om vi ikke kunne utveksle erfaringer!

Problemet med en del ekspertråd, artikler og innlegg på nett er at de sjelden kommer opp med kjedelige, diplomatiske svar! Diplomatiske svar skaper verken overskrifter eller leserstorm. Til det formålet fungerer det mye bedre å sette streng disiplin, skjema-mating, Ferbers skrikekur og fandens oldemor opp mot den akk så mye mer behagelige og veldig i vinden-trenden med samsoving, bæresjal og babystyrt tilvenning av det meste.

Er det rart en stakkars førstegangsmamma kan bli usikker og småforvirret og ikke minst livredd for å skade barnet for livet samme hva hun gjør?

Spør en lege, helsesøster, psykolog eller en venninne med mange barn om råd og jeg tviler på at du vil få veldig bombastiske svar. Hvorfor? Fordi vi har noe som heter normalvariasjon. Og innenfor normalvariasjonen er det et stort spenn! En erfaren helsesøster vil sannsynligvis komme opp med noen tips og råd, men til syvende og sist sende spørsmålet tilbake til deg: Hva er du mest komfortabel med? Hva passer best for din familie? Og en mamma med tre barn kan sannsynligvis fortelle at det som fungerte på nummer én ikke nødvendigvis funket på nummer to og tre.

Irriterende lite konkret når du står der med babyen i armene og helst vil ha en oppskrift på hvordan du kan finne ut av dette lille vesenet! Men jeg beklager å måtte si det: Den beste rådgiveren finner du nok hjemme i din egen stue. Etter noen runder med prøving og feiling, med utspørring og erfaringsutveksling i barselgruppen og etter noen gråtkvalte og frustrerte samtaler med pappaen til ungen.

Tilknytningsbasert omsorg vil si å være var for barnet sine signaler, tolke dem riktig og respondere konstruktivt på dem. Hvilke metoder som konkret faller inn under dette er jo vanskelig å gi et klart svar på! Det avhenger av babyen, at man lærer han eller henne å kjenne, det avhenger av omsorgspersonen og av familiesituasjonen. Men man kommer langt ved å følge magefølelsen. At andre velger å gjøre noe annerledes vil ikke si at det du gjør er feil!

Så stol på deg selv! Det som er helt sikkert er at barn trenger tonnevis av kjærlighet, tilstedeværelse og respons. Og at de aller, aller fleste foreldre har evnen til å gi barnet sitt dette uten å ha lest en eneste artikkel verken om søvntrening eller noe annet.

Fordi det er du som er eksperten – på ditt barn!

Synes du vi har lett for å få dårlig samvittighet som foreldre? Er det vanskelig å stole på magefølelsen?

Fin dag til deg!

Har vi mistet troen på oss selv som foreldre

 

Kan jeg få en kopp te, mamma?

Ikke akkurat det spørsmålet jeg hadde gjettet ville komme ut av munnen på treåringen!

Det startet da mannen min var syk og lå i sengen med selskap av eldstemann. Jeg kom og serverte ham en kopp te (med masse suketter i), og det ville naturligvis storebror smake på.

Etter det har spørsmålet kommet både titt og ofte. Han liker sin «cup of tea» perfekt varmebalansert (ikke for varm, ikke for kald) med en sukett og en liten dæsj med melk. Vi snakker urtete uten koffein her altså, for ordens skyld…

Vi har drukket mye te i det siste – vi er snart på tredje uken med forkjølelse og sykdom som kommer og går (begynner å bli ganske lei, for å si det mildt…!).

Men vi bor jo i England… her er kanskje te-drikkende treåringer helt vanlig?

Har dine unger hatt noen merkelige vaner?

God søndag og ny uke til deg!

_MG_3851_2

Et lite hint, takk!

Jeg har et problem nå om vinteren…  Vinden!! Ikke vinden isolert sett. Men den kalde vinden i kombinasjon med mascara.

Topp følelse å se seg i speilet etter en time med skravling på lekegruppen til ungene og innse at man ser ut som en blanding av Marilyn Manson, Munch’s Skrik og søvndeprivert trebarnsmor (det siste stemmer jo da).

Et lite hint, takk!Fint om noen hadde prikket meg diskret på skulderen og sagt «excuse me, you seem to have something right there» før jeg rakk å få halvparten av de tilstedeværende til å lure på om mannen min har forlatt meg, om jeg har fått en fæl diagnose, om hunden er død eller det som verre er.

Det finnes bare tre løsninger på dette utrolig irriterende problemet:

1. Slutte å bruke mascara. Jeg er 34 år, har ikke sovet en sammenhengende natt på de siste fire årene og må tvinge øynene opp om morgenen ved å putte hodet ned i iskaldt vann. Droppe mascaraen? Det er lenge siden jeg begynte å ta på sminke for en tur til postkassen og inn igjen (man vet jo aldri hvem man kan møte og jeg vil ikke skremme folk så tidlig på dagen!).

2. Begynne å bruke vannfast mascara. Kanskje. Synes bare det virker så styrete å ta av.

3. Begynne å gå med våtservietter og lommespeil lett tilgjengelig. Og bruke det!

Sliter du med rennende øyne i vinterhalvåret? Synes du jeg skal finne et mer spennende tema å skrive om? Ser poenget…

God fredag til deg!

Et lite hint, takk!

London med barn: London Aquarium

Det er fullt mulig å reise til London med barn! Men som jeg har sagt før krever det litt planlegging, realistisk ambisjonsnivå – og gode sko!

London AquariumI går tok jeg toget inn til byen med fire venninner og deres barn. En skikkelig barnevognmafia på rekke og rad med vogner utstyrt med snacks, bleier, våtservietter, drikke og ekstra klær… Mål for turen: London Sea Life Aquarium.

_MG_3881Storebror var så vill av begeistring over alt han så at han glemte seg helt og begynte å snakke engelsk (han nekter å si et ord når jeg spør ham om det): «Look at that big sea turtle! Look over there, a shark! What’s he doing? Let’s go over there, mummy!»  Og han har ikke snakket om annet siden vi kom hjem i går ettermiddag: Fiskene, haiene, kjempeskilpaddene, krokodillen, sjøstjernene, sjøhestene, pingvinene…

London AquariumNoen tips for London med barn:

  • Sjekk reiseruten på forhånd og planlegg t-baneturene ut ifra hvilke stasjoner som har heis/er tilrettelagt for rullestolbrukere. Det er nemlig langt fra alle!
  • Det er en stor by med inntrykk og fristelser på alle kanter. Jeg anbefaler at du velger ut ett eller to mål for dagen om du reiser med barn. Ha et realistisk ambisjonsnivå, og kos deg, eller prøv å «rekke alt» og du trenger et par dager restitusjon etter ferien…
  • Unngå de klassiske turistattraksjonene (særlig om det er helg) – stikkord: Kø…
  • En hverdag utenom rush-tidene er optimalt. Lite folk på t-baner og busser og generelt mindre kø/venting
  • Husk snacks/niste og gode sko!

Da vi kom hjem og pappaen spurte storebror hva han syntes svarte han: «Mamma ville stå så lenge og se på haiene og jeg gikk videre!».

Det er sant, jeg ble litt fascinert der et øyeblikk og innen jeg fikk sukk for meg hadde han vandret inn i skilpaddenes rike og ga meg et lite panikkanfall. Bortsett fra det lille forsvinningsnummeret var dagen topp!

I dag er ungene i barnehagen og jeg skal få gjort unna litt på to do-listen min.

Ønsker deg en god onsdag! 

London Aquarium