Har vi mistet troen på oss selv som foreldre?

Jeg tror ikke barna mine blir mer empatiske, balanserte og rause mennesker av å sove i samme seng som oss de første tre årene av livet. Men jeg tror ikke de blir klengete mammadalter som ikke kan stå på egne ben heller!

Har vi mistet troen på oss selv som foreldreNår det gjelder dette med babyer og søvn (og en lang liste andre temaer hva angår foreldrerollen) slutter det ikke å overraske meg hvor enten-eller diskusjonene ofte er. Det kan virke som det er to grupper som står og roper til hverandre på hver sin side av den dypeste kløft. Og jeg lurer på: Hvor ble det av alle oss andre? Vi som ikke praktiserer det ene eller det andre, som prøver og feiler litt og som (stort sett) likevel ender opp med et ikke så halvgærnt resultat?

Et eksempel:

Du har en tre måneder gammel baby. Søvnperiodene begynner å bli mer regelmessige både dag og natt, og det er så smått et mønster både på soving, spising og på våkentid. Du er dønn sliten, og kjenner at det hadde vært ok å få innarbeidet en viss døgnrytme og fast leggetid på kvelden.

Du finner frem tastaturet og skriver: Baby søvn 3 mnd. Og flash! Tusenvis av artikler strømmer mot deg. Ferbers metode: Lær barnet å sovne selv! La barnet gråte i noen minutter av gangen før du går inn. Gå ikke inn til barnet før tiden er utløpt og ta ham for all del ikke opp; da vil jo barnet bare lære at det kan skrike seg til oppmerksomhet! Du kjenner det knyter seg i magen og er usikker på om dette er noe for deg.

Du leter etter alternativer: Samsoving er i vinden! Den gamle skolen med disiplin og oppdragelse er helt ut. La barnet styre selv hvor lenge det vil nattammes, bæres og bysses i søvn! Du kjenner at noe bremser litt her også… la barnet styre? Det hadde jo unektelig vært fint å få noen timer for seg selv etter legging… og du sover best uten baby i sengen…

Skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? Du kan gjøre begge deler! Du kan gjøre litt av alt (de fleste gjør sannsynligvis litt av alt), du kan prøve og feile, du kan finne noe som funker for deg og for barnet ditt uten at det står i en bok eller på nett. Og først og fremst: Det skal ganske mye til å bomme helt! Jeg tror mye av forklaringen bak utslitte og stressede småbarnsforeldre er en kombinasjon av usikkerhet  (som er naturlig) og en bombardering av «oppskrifter» for det perfekte foreldreskap. Råd som ikke hensyntar den enkelte familien, barn eller situasjon.

Her er min teori:

Ett eller annet sted på veien fra 50-tallets hjemmetilværelse med mødre og bestemødre og kvinnefellesskap på alle kanter til dagens nokså ensomme tilværelse i permisjon med besteforeldre i fulltidsjobb og tomme lekeplasser og mørklagte nabohus mistet vi litt troen på oss selv som foreldre. I dag tilbys matlagingskurs i tusenkronersklassen til mammaer i permisjon som ønsker det beste for sine små, når et fullverdig alternativ er å slenge over kjelen, koke et par gulrøtter og poteter og mose dem. Vi leser i avisen at barna i dag ikke skal «oppdras»; de skal «veiledes» – og så blir vi plutselig livredde for å si nei. Vi leser at noen ikke ønsker å sende ettåringen i barnehage, og blir overbevist om at vi har gjort noe fryktelig ved å sende våre egne barn dit. Når begynte vi å rote det til for oss selv?

Trendy å ha ungene i dobbeltsengen? Ja vel. Trendy eller ikke; jeg fikk tre barn på knapt halvannet år og kan bare si at å få et minimum av søvn selv har vært overordnet det meste annet. Jeg sover elendig med ungene i sengen og jeg trenger noen timer på øyet for å være en velfungerende mamma dagen etter.

Men å la ungene «lære seg å sove alene» ved å la dem skrike lungekraften ut av seg ensomme i et mørkt rom har heller ikke vært aktuelt. Ikke nødvendig heller! Vi bar og bysset, vi sang de samme nattasangene hver kveld, jeg ammet en ekstra gang og vi la dem trette ned i sengen. Selvsagt la de seg ikke til å sove uavbrutt til neste morgen fra de var tre måneder. Selvsagt våknet de og skrek. Og selvsagt lot vi dem ikke ligge der og skrike! Vi tok dem opp og bysset litt, la dem ned igjen, gikk ut, gikk inn igjen og… ja… sånn holdt vi på noen kvelder. Sikkert maaange kvelder (selektiv hukommelse).

Poenget? For oss, i vår situasjon, med våre barn (særlig med tvillinger), var det viktig å innarbeide en god soverutine ganske tidlig. Så vi gjorde en liten innsats med akkurat det. Det spilte dermed liten trille for oss om naboen sov med toåringen i dobbeltsengen eller ammet babyen sin i søvn hver kveld. Og jeg drister meg til å påstå at vi har tre trygt tilknyttede smågutter til tross for at de ikke har fått nyte godt av dobbeltsengen til mamma og pappa annet enn noen late søndags morgener eller en sjelden gang når de har vært syke.

Jeg har selv tilbrakt min andel av tid foran skjermen fordypet i en samtale med herr Google i forsøket på å finne fasitsvar på ungenes soving, spising, bekledning, tannfrembrudd, sykdom og annet. Noe plukker jeg med meg og tenker «det var lurt, det skal jeg teste ut!» mens annet kjenner jeg at ikke passer for meg. Jeg deler også gladelig av mine egne erfaringer, vel vitende om at det som gjaldt for mine barn ikke nødvendigvis gjelder for andre. Verden ville jo vært kjedelig om vi ikke kunne utveksle erfaringer!

Problemet med en del ekspertråd, artikler og innlegg på nett er at de sjelden kommer opp med kjedelige, diplomatiske svar! Diplomatiske svar skaper verken overskrifter eller leserstorm. Til det formålet fungerer det mye bedre å sette streng disiplin, skjema-mating, Ferbers skrikekur og fandens oldemor opp mot den akk så mye mer behagelige og veldig i vinden-trenden med samsoving, bæresjal og babystyrt tilvenning av det meste.

Er det rart en stakkars førstegangsmamma kan bli usikker og småforvirret og ikke minst livredd for å skade barnet for livet samme hva hun gjør?

Spør en lege, helsesøster, psykolog eller en venninne med mange barn om råd og jeg tviler på at du vil få veldig bombastiske svar. Hvorfor? Fordi vi har noe som heter normalvariasjon. Og innenfor normalvariasjonen er det et stort spenn! En erfaren helsesøster vil sannsynligvis komme opp med noen tips og råd, men til syvende og sist sende spørsmålet tilbake til deg: Hva er du mest komfortabel med? Hva passer best for din familie? Og en mamma med tre barn kan sannsynligvis fortelle at det som fungerte på nummer én ikke nødvendigvis funket på nummer to og tre.

Irriterende lite konkret når du står der med babyen i armene og helst vil ha en oppskrift på hvordan du kan finne ut av dette lille vesenet! Men jeg beklager å måtte si det: Den beste rådgiveren finner du nok hjemme i din egen stue. Etter noen runder med prøving og feiling, med utspørring og erfaringsutveksling i barselgruppen og etter noen gråtkvalte og frustrerte samtaler med pappaen til ungen.

Tilknytningsbasert omsorg vil si å være var for barnet sine signaler, tolke dem riktig og respondere konstruktivt på dem. Hvilke metoder som konkret faller inn under dette er jo vanskelig å gi et klart svar på! Det avhenger av babyen, at man lærer han eller henne å kjenne, det avhenger av omsorgspersonen og av familiesituasjonen. Men man kommer langt ved å følge magefølelsen. At andre velger å gjøre noe annerledes vil ikke si at det du gjør er feil!

Så stol på deg selv! Det som er helt sikkert er at barn trenger tonnevis av kjærlighet, tilstedeværelse og respons. Og at de aller, aller fleste foreldre har evnen til å gi barnet sitt dette uten å ha lest en eneste artikkel verken om søvntrening eller noe annet.

Fordi det er du som er eksperten – på ditt barn!

Synes du vi har lett for å få dårlig samvittighet som foreldre? Er det vanskelig å stole på magefølelsen?

Fin dag til deg!

Har vi mistet troen på oss selv som foreldre

 

16 thoughts on “Har vi mistet troen på oss selv som foreldre?

  1. Eva Jacobsen

    Jeg er veldig enig med deg. De fleste kan bruke magefølelsen til å finne ut hva som passer for seg selv og barna eller diskutere seg fram med noen som kjenner eller har tid til å gjøre seg kjent med familien.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja. Jeg har tro på å bruke familie, venner, barselgruppe og annet nettverk for alt det er verdt! Mest av alt fordi det er godt å kunne lufte tankene og ha noen som lytter. Og så er det jo fint å dele erfaringer! 🙂

      Svar
  2. Pia

    Godt skrevet! Man skulle så gjerne fått servert et riktig fasitsvar, men så viser det seg at fasitsvarene varierer, nettopp fordi barn er forskjellige og vi voksne er forskjellige.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Nettopp! Det vil jo ikke si at man ikke kan snappe opp et tips og råd her og der, men til syvende og sist må man komme med svaret selv 🙂 Fin kveld til deg!

      Svar
  3. TreTette

    Så fint innlegg! Mine erfaringer med tre tette og søvn er mange og ikke minst varierte, men jeg ville ikke dillet og «tilrettelagt» så mye for føestemann om jeg kunne gjort om igjen, de kan etter min mening med fordel få være litt i fred fra den superbekymrede mammaen… – men noen må jo være prøveklut 😉 Jeg er som du; rundt seks mnd alder har jeg kastet hver og en ut av senga vår/rommet vårt. Fordi jeg sover best alene. Det samme har også de gjort fra den alderen. Men alle har våknet ila natta fram til i alle fall ettårsalder. Helt normalt. 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jepp – det aller meste er helt normalt… Vi var naturligvis (som alle) superbekymret og veldig «dillete» med førstemann. Og så kom tvillingene og vi skjønte at det går helt fint selv om man ikke kan sitte med babyen i armene 24 timer i døgnet. Jeg tror de fleste slapper mer av og får noen aha-opplevelser med nummer to (eller tre) 🙂

      Svar
  4. Camulen

    Helt enig! Vi har fire barn, og har gjort litt forskjellig med alle sammen. Tror det skal gå greit med dem videre i livet. ;o) Men jeg har også kjent på usikkerhet mange ganger, og prøvd både det ene og det andre rådet når frustrasjonen over for lite søvn, for lite mat, for mye skrik etc…, har gjort seg gjeldende. Likevel, det å være for bastant den ene eller andre veien har jeg ikke noe tro på. Barn er forskjellige, voksne er forskjellige, og vi har helt ulike familiesituasjoner. Enhver må finne ut hva som funker i sin egen situasjon.

    Jeg har forresten kost meg veldig med å lese meg bakover på innleggene dine. Vi har også bodd utenlands (England og USA) i flere omganger med barn, og jeg kjenner meg veldig igjen i flere av dine opplevelser og beskrivelser. Da våre tre eldste var 0, 3 og 5 år bodde vi ett år i Lancaster i England. Det var et hektisk år, men utrolig fint! Jeg elsker England, og synes dere er veldig heldige som får være der altså! :o)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for så fin kommentar! Ja, du som har fire barn har rukket å gjøre deg noen erfaringer… Ogh som du sier: Det er vanskelig å ha fasitsvar på alt. Jeg har tro på å ta litt som det kommer.

      Jeg visste at dere hadde bodd i USA (leste en del på bloggen din før vi skulle flytte, blant annet fordi jeg syntes det var gøy å lese om andres erfaringer med utlandet/barn, men jeg visste ikke at dere også hadde bodd i England! Så gøy!

      Ønsker deg en fin dag! 🙂

      Svar
  5. Livet i Casa Didriksen

    Fint innlegg og med en stor dose kløkt, visdom og sannhet om jeg får bruke så svulstige ord. Av og til lurer jeg på om folk tror at babyer er elektroniske roboter som må «programeres» rett for å funke. Jeg er skeptisk til det meste av skjema/regler/program som skal endre verden fundamentalt og like skeptisk til all skremselspropaganda om resultatet dersom man gjør si eller så. Jeg forstår at et barn som aldri får nærhet tar skade av det, men en ettåring som opplever kjærlighet hele dagen tror jeg ikke tar skade av å gråte litt før den finner roen. MEN alt med måte. Her har vi vel brukt «midt i mellom og vår egen vri» av det meste og vi har sovet sånn passe. Og mer en sånn passe med søvn er vel urealistisk å tro at man skal få til.. Heia deg, takk for et flott innlegg og heia alle som gjør det som passer dem selv best for mest mulig søvn.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for et godt svar! Barn er ikke roboter og vi foreldre må fortelle oss selv at det er lov å prøve seg frem litt! Alt med måte er en god leveregel for det meste, i grunn 🙂 Fin dag til deg!

      Svar
  6. Liga

    Hei. Minstemann på snart 2 år har stått opp med pappaen og jeg oppdaterer meg på forskjelling blogger i stedet for å sove. Så fant jeg denne som er skrevet for noen dager siden, men syntes den var så reflektert at jeg bare må legge inn et svar.
    Eldstemann på 5 kom inn i senga vår i løpet av natta, det blir litt mindre plass men det går greit. Han sov sammen med oss lenge før han sov godt i egen seng. Jeg fikk mange, sikkert velmenende råd, som gjorde meg som førstegangsmamma usikker og (lei meg). Jeg er enig med deg i at man må finne sin egen måte. Så da nr. 2 kom var jeg klar på alt fra amming, påkledning og soving. Han sover også i senga vår, men ikke hver natt. Bare når han er syk. Får han strekke ut handa og kjenner at mamma er der sover han og ikke minst mamma bedre.
    Sånn er det – noen sover dårlig med barna i senga, jeg sover som en stein.
    Det viktigste er som du sier – alle må finne sin måte. Flott at du ikke moraliserer.
    Ha en fin søndag!!

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hei og takk for så fint svar! Høres ut som dere har funnet hva som passer best for familien. Jeg tror mange lander på dette med nummer to eller tre, når man slapper litt mer av og skjønner at det ikke finnes bare én måte å gjøre ting på 😉 Ønsker deg en fin søndag!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s