Selvsagt hever jeg stemmen iblant!

«Jeg ville aldri finne på å heve stemmen til sønnen min«, husker jeg at en mamma sa til meg da eldstemann var rundt ett år. Og så husker jeg at jeg tenkte ganske mye på den kommentaren. Aldri heve stemmen? Aldri bli sint? Seriøst?

Selvsagt hever jeg stemmen!Nå er det ikke sånn at jeg går rundt og roper og hyler og smeller i dører og lager voldsomme scener i hytt og pine altså, men sint? Ja, det skal jeg love at jeg blir!

Noen ganger litt mer sint enn jeg skulle ønske. Andre ganger lei meg. Eller bare sur og irritabel og absolutt ikke så pedagogisk som jeg gjerne skulle vært.

Og da mener jeg sånn ordentlig, synlig sint! Ikke en sånn kontrollert, nå er mamma sint men veldig flink å stenge de følelsene inne sånn at de rundt meg ikke skal oppleve noen ubehageligheter-sint (jeg er ikke en gang sikker på om det er mulig).

Når tvillingene klatrer opp på kjøkkenbordet for tiende gang mens jeg stresser med å få middagen ferdig. Når treåringen tar kvelertak på en av brødrene sine rett etter at vi hadde en prat om at det ikke er lov å banke andre i hodet med en lekehammer. Når alle tre sitter med hendene oppi vannglassene og kaster middagstallerkenene ned på gulvet og ingen har spist en eneste bit av maten jeg nettopp har brukt førti minutter på å lage. Når de ikke stopper med det de driver med når jeg sier nei.

Da hender det at den pedagogiske, rolige sånn gjøres det etter boken-oppdragerstilen erstattes med frustrerte utrop av typen «hvor mange ganger må jeg fortelle deg at du ikke får lov til det der; gi meg den leken med en eneste gang» eller «gå og sett deg i trappen og bli der til jeg sier fra!». Det hender jeg kaster det jeg har i hendene, slår i bordet eller forsvinner inn på badet med døren smellende igjen bak meg som en fjortenåring i diskusjon med mamma.

En gang midt i den mest intense perioden med to små babyer og en vilter toåring som gjorde alt han kunne for å vekke oppmerksomheten min mens jeg holdt på å pakke til en ferietur sprakk det for meg så jeg kastet en kopp melk i veggen og endte gråtende på gulvet midt mellom brio-tog, duplo, melkesøl og to babyer. Og en toåring som så på meg med store øyne.

Selvsagt skjønner jeg at de er bare halvannet år og at det er helt normalt for unger på halvannet år å kaste maten på gulvet eller klatre på møblene selv om jeg har sagt nei. Det er helt normalt at de gjør det meste jeg har sagt nei til, rett og slett bare fordi jeg har sagt nei!

Jeg skjønner at når eldstemann er ulydig eller plager brødrene sine er det ikke fordi han har lyst til å være slem, men fordi han er frustrert og vil ha min oppmerksomhet. Eller han kjeder seg. Eller han er sulten, trøtt eller lei.

Selvsagt hever jeg stemmenMen det gjør det ikke nødvendigvis lettere å alltid trekke pusten og telle til ti! Jeg blir fortere sint når jeg er sulten, trøtt og stresset. Noen ganger er det ikke egentlig det ungene gjør jeg blir sint for heller, men min egen frustrasjon for at jeg ikke strekker helt til. Eller når jeg er redd. Da tar følelsene fort over! Sånn er det bare. Det gjør meg til et menneske!

I sånne situasjoner er det på sin plass å sette seg ned og ta en prat. Be om unnskyldning for at jeg oppførte meg litt dumt. Mammaer kan gjøre litt dumme ting noen ganger. Mammaer og pappaer blir sinte og lei seg, redde og bekymret. På samme måte som at vi er glade, entusiastiske og sprudlende av lykke i andre situasjoner.

Å bli foreldre er en unik mulighet til å bli kjent med seg selv på godt og vondt!

Man blir daglig konfrontert med egne følelser og er i en mer eller mindre konstant indre dialog med seg selv om hvordan man utøver dem. Hva fikk meg til å reagere sånn som jeg gjorde der? Hvordan håndterte jeg det? Hvorfor føler jeg det sånn?

Hvordan skal de tre guttene våre lære seg å lese andre, kjenne seg trygg i møtet med andre menneskers følelser, kjenne igjen ulike følelser hos seg selv og utvikle en kompetent måte å håndtere disse følelsene på, om de aldri erfarer dem i den mest grunnleggende relasjonen et barn kan ha: Med sine foreldre og søsken?

Hver eneste dag befinner barna våre seg i sosiale settinger hvor de forventes å kontrollere følelsene sine.

Det er «lov» å bli sint, men det skal vises på en bestemt måte eller ikke vises i det hele tatt. I barnehage og på skole læres det fort at man helst ikke skal gråte. Eller vise at man er redd. Men å kjenne på og forholde seg til følelser som hjelpesløshet, frykt, sinne, frustrasjon og ekstatisk glede er ikke bare normalt; det beriker livet! Og for meg er hjemmet en trygg arena for å bli kjent med alle disse følelsene. Det er ikke noe man kan lese seg til teoretisk i en bok; følelser må erfares og leves og bearbeides.

Jeg mener selvsagt ikke at det ikke er grenser for hvor ofte og med hvilken intensitet man skal uttrykke følelser overfor barna!

Å legge hånd på ungene sine fysisk, å opptre truende eller trakasserende er jo helt klart uakseptabelt. Likeledes å aldri be om unnskyldning eller å konsekvent legge ansvaret for sin oppførsel over på noen andre. Å eksplodere flere ganger om dagen eller forvente at ungene ikke skal kunne gi uttrykk for sinne og frustrasjon når det er tillatt at de voksne gjør det. Og det er klart det er mitt ansvar å vise dem alternative måter å få ut frustrasjonen sin på enn å slå lillebror i hodet, skrike eller ødelegge møbler!

Men å skulle spille skuespill og legge lokk på alt av følelser ville vært en rolle jeg ikke hadde klart å stå lenge i. Jeg tror dessuten det ville være å gjøre ungene en gigantisk bjørnetjeneste!

Jeg er overbevist om at å vise følelser; sinne, glede, usikkerhet, kjærlighet, oppspilthet, frykt er bedre enn all verdens besteborgerlig, over-pedagogisk etter boken-foreldreskap.

Selv om det betyr at jeg hever stemmen overfor ungene mine en gang iblant!

Synes du det er vanskelig å bli sint, lei deg eller redd så ungene dine ser det?

God onsdag til deg!

Selvsagt hever jeg stemmenIllustrasjoner fra boken «Kroppen vår» i serien Smarte små, Schibsted forlag

8 thoughts on “Selvsagt hever jeg stemmen iblant!

  1. underveis

    Vi er levende mennesker – og det tåler ungene våre å oppleve. Bare de ser at «det går bra til slutt» eller noe sånt. At de ikke trenger å være redde, for dette er den hele, trygge, mammaen/pappaen som aldri svikter – men som er lei seg eller sint akkurat nå, av en konkret grunn.. Det har hendt at jeg har sagt til ungene at «nå er jeg veldig sint, og derfor må jeg si dette akkurat nå – men det kommer til å gå over fort». Jeg har også sagt ting jeg ikke skulle ha sagt og bedt om unnskyldning etterpå. Og i sum tror jeg vi alle blir klokere av å få være «levende mennesker nær hverandre» (for å være litt poetisk).

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Nettopp! Ikke bare tåler de det – jeg tror det er en av de viktigste lærdommene de kan få med seg; å se at foreldrene er hele, uperfekte og sammensatte mennesker 🙂 Fin ettermiddag til deg!

      Svar
  2. EventyrElin

    Jeg er så enig i alt du skriver at innlegget kunne kommet fra meg selv. Bare at her går det for tiden i bilateralt luggeregime (minstemann har heldigvis veldig lite hår enda, så han slipper unna – jeg vurderer å ta fram barbermaskinen…) og ikke kvelertak. Det kommer nok, det også.

    Jeg måtte smile av bildet du la ved, vi har også den boka (digger serien!). Jeg er opptatt av at det skal være ekte her hjemme. Rom for alle følelser og sinnsstemninger. Samtidig er det noe med å fortelle hva vi voksne anser som normen, hvordan vi snakker til og om hverandre. Hva som er tillatt, akseptert, på kanten og absolutt ikke lov.

    Det skal være trygt og forutsigbart. Guttene er ikke vant til at jeg blir SINNA. En gang brølte jeg en eller annen «hva i heiteste er det dere holder på meg??» høyt og tydelig til de to som satt rett foran meg og mellombror ble så overveldet at han begynte å gråte. For han er ikke vant til å se meg sånn og jeg vil ikke være sånn. Det handler også om at det skal være ekte, kanskje? Jeg mener, ja, jeg er opptatt av å vise hele registeret men ikke bare for å gjøre det, fordi det er smart å lære dem/venne dem til dette også. Det er noe med å være tro mot seg selv, at alle ikke er naturlige sinnatagger, kanskje? Bare en tanke.

    Men ja, jeg hever stemmen, og har jeg gått over den grensen jeg anser som akseptert så ber jeg alltid om unnskyldning. Veldig flott innlegg fra deg, som vanlig! 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk! Jeg tror absolutt du er inne på noe når du sier at ikke alle er «naturlige sinnatagger» – det gjelder jo både voksne og barn. Vi har ulikt temperament. Og det gjelder å kjenne seg selv, sine styrker og svakheter og være tro mot dem.

      Hvis man ikke er så flink å uttrykke følelser kan man kanskje prøve å gjøre det i større grad, og er man en skikkelig kruttønne kan man kanskje lære seg hvordan man kan unngå de verste sinne-utbruddene… 🙂

      Svar
  3. Lammelåret

    Jeg er (selvsagt) helt med på det du skriver her! Følelser er ingen trussel, det er en del av det å være menneske – også de mer tabubelagte følelsene som sinne. Mødre skal visst ikke være sinte, bare milde og forsiktige i følelsesuttrykket – med mindre mammahjertet blør!

    Nei, jeg synes ikke det er vanskelig å føle med barna som tilskuere, men jeg tenker over hva jeg mener er bra for dem, hva som er konstruktivt for meg selv og dem.

    Reaksjoner kan styres hvis hendelser som utløser dem gjentas. Det er viktig når vi tenker inn mennesker som blir rasende, som ødelegger gjenstander og skaper traumer i andre. Det er håp.

    (nå vet jeg – tror jeg – at du ikke tenkte på de traumatiserte barna, men jeg ville bare nevne det)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja det er litt typisk at vi mødre liksom skal være så flinke og rolige og ordentlige til enhver tid, og at vi får dårlig samvittighet så fort vi begår et «feilskjær»!

      Jeg er også veldig enig med deg i at å være i kontakt med følelsene sine gir en ypperlig anledning til å utvikle seg! For dem som har problemer med sinne (altså ut over det «normale») kan man med hjelp lære seg alternative strategier. Og for alle oss «vanlige» hissigpropper kan det jo være fint å reflektere litt over hva som utløser de største sinne-utbruddene slik at man ikke går i den samme fella gang på gang.

      Svar
  4. Carina

    «Hvordan skal de tre guttene våre lære seg å lese andre, kjenne seg trygg i møtet med andre menneskers følelser, kjenne igjen ulike følelser hos seg selv og utvikle en kompetent måte å håndtere disse følelsene på, om de aldri erfarer dem i den mest grunnleggende relasjonen et barn kan ha: Med sine foreldre og søsken?»

    Du sier det så godt her, at jeg rett og slett brukte dine ord for å si at jeg er enig med deg;) Jeg er en sånn følelseneuttapå-person, jeg blir fort sint, fort glad, fort engasjert.. Pappaen er min rake motsetning. Vi er ulike personer. Og jeg husker da mine egne foreldre som ulike personer, selv om de var samkjørte, og selv om de var selve tryggheten. Jeg har brukt tid på å akseptere og innse at det er jeg, den personen jeg er , som er mammaen. Det er ikke en ferdig rolle jeg har tredd inn, jeg tok med meg selv. Også betyr selvsagt ikke det at jeg lar all verdens vrede og sinne komme frem ved enhver anledning, det er grenser og regler, og forutsigbarhet og trygghet, som de kloke damene over meg skriver.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Samme her; jeg er den følelsesstyrte i familien og mannen bevarer roen i langt større grad. Jeg har to små kruttønner som svinger fra illsint i ene øyeblikket til solstråler i neste – og jeg trenger ikke lure så mye på hvor de har det fra… 😉 Tusen takk for veldig fin kommentar!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s