Gjenforent!

Ja, det er patetisk. Vi snakker ikke gjenforening med et kjært familiemedlem, en nær venn jeg ikke har sett på lenge eller hunden vår som befinner seg i Norge.

Jeg har fått min kjære Mac tilbake fra reparasjon! Det er som om brikkene har falt på plass i livet mitt igjen. OK, så overdriver jeg litt… men bare litt… Hvordan klarte folk seg uten både telefoner og trådløst nettverk? Jeg burde jo vite – jeg gikk jo ut av skolen uten både mobil, mail og egen laptop.

Men det føles som en evighet siden! I dag stiger pulsen om jeg er ute og ikke finner mobilen i vesken, jeg føler meg strandet på en øde øy om nettet er nede og jeg synes livet ble litt gråere uten min kjære mac som jeg sølte en halv kaffekopp over…

Vi har noen nett- og tv-regler her i huset. Som vi selvsagt ikke overholder… Men vi prøver! Ungene får se tv om morgenen mens jeg rydder og kler på og gjør oss klar til å komme oss ut. Storebror får se på tv mens brødrene sover på dagtid. Og de ser barne-tv på ettermiddagen. I helgene er det vel med oss som med de fleste… det har en tendens til å skli helt ut, og da skjerper vi inn.

For egen del «gir jeg meg selv lov» til å sjekke nettaviser mens jeg spiser frokost (selv om jeg sjelden rekker det), og så har jeg en liten runde mens ungene sover. Ellers prøver jeg etter beste evne å legge bort både telefon og mac det meste av dagen. Men det er vanskelig! Særlig telefonen!

GjenforentJeg merker på ungene når det er for mye. Når de har sett for lenge på tv er det akkurat som det «klikker litt»: De blir rastløse, litt «aggressive» og virker som de har glemt helt hvordan det er å leke. Særlig merker jeg det på eldstemann. Han får «kjede seg-syken». Til gagns! I det siste har jeg måttet gjemme bort ipaden, for ellers har han sneket seg av gårde et sted – på rommet eller bak en stol eller under spisebordet – og kjørt i gang en episode av «Oktonautene» før jeg har fått sukk for meg…

Og jeg merker det på ungene når jeg selv er opptatt med nett eller telefon. Det er som å trykke på en knapp: De merker at jeg ikke er tilstede. Og da begynner masingen. Og klengingen. Og sutringen. Og hvem kan klandre dem? Jeg blir jo temmelig irritert selv, om jeg prøver å få kontakt med noen som svarer «ja» og «mm» og «bare vent litt» og sitter med hodet ned i et tastatur.

Jeg har ikke tenkt å komme med noen «alt var bedre før»-formaninger. Jeg synes det er utrolig mye bra for barn på tv, apper og internett. Og la oss bare innrømme det: Det er en genial barnevakt, særlig grytidlige morgener eller når ungene er syke eller slitne…! Det gjelder å være selektiv, kvalitetssikre hva de ser på og holde det innenfor noen grenser. Vi lever jo i en nettbasert verden – det er bare å innse.

Samtidig holder jeg fast i de gode, gamle bøkene og illusjonen om en fredfull dag uten altfor mye tv-støy så godt jeg kan. Jeg er av dem som foretrekker å bla i en bok eller avis fremfor å lese på nettbrett eller internett. Jeg fordyper meg på en annen måte. Og med ungene har det en verdi at ikke bildene «flipper av gårde» før vi rekker å blunke og at vi kan snakke om det vi leser, se på bildene og bla litt frem og tilbake.

Macen er tilbake i livet mitt, etter en ukes atskillelse. Jeg tror ikke det blir noen store endringer i vanene mine, men det har faktisk vært greit å «klare seg» uten. Jeg har tilbrakt mindre tid på nett enn på lenge. Jeg har lest mer. Og det har gått fint – hvem skulle trodd? Hehe…

Fin onsdag til deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s