Hjemme med barn: En snylter av andres tid og penger?

Norske kvinner tar utdannelse. Vi kommer oss ut i jobb. Vi jobber og sparer og skaffer oss hus og bil og presser ut unger med foruroligende tett intervall fordi stadig flere av oss bikker tretti før vi får førstemann. Vi (omkring 80 prosent av oss) leverer ungen i barnehage ved ett års alder og raser av gårde i et enda større tempo enn før mellom jobb og barnehage og hjem og andre forpliktelser. For hver unge vi får virker det som om døgnet får færre timer.

Forfatter av kronikken Et ran av min tid med mine unger i Dagsavisen.no den 5.3.2014, Eline Garmaker, bruker sin bestemor som eksempel på en kvinne som så verdien av egen yrkesdeltakelse i kombinasjon med familieliv. Mottoet «heng i stroppen»sto på hennes faste frokostkopp. Hun hevder at for hver kvinne (eller mann) som i dag kutter lønnsarbeid til fordel for samvær med egne barn er det noen andre som må ta regningen, og at hun selv føler seg snytt.

Jeg vil si at dagens kvinner henger i stroppen. Ja, vi gjør virkelig det! I en så tynn stropp at den ryker for mange!

For i alt hverdagsjaget vårt er det mange som finner det vanskelig å pleie et forhold, strekke til for ungene sine i den grad man ønsker det, ivareta sosiale relasjoner og være der for foreldre som begynner å bli gamle. Mange spør: Hvorfor er det så vanskelig å akseptere at livet går i faser?

Det er få som stiller kritiske spørsmål ved at jenter i tyveårene utsetter å få barn til fordel for en utdannelse. Hvorfor er det da så merkelig at damer (og menn) i tredveårene synes totalbelastningen blir for stor med fulltidsjobb, to-tre småbarn og andre forpliktelser?

Toinntektsmodellen har blitt grunnpremisset for organiseringen av familielivet i vårt samfunn. Og det er riktig at det krever sitt. At ikke alle synes at de har et reelt alternativ fordi det er utgifter å betale og mat som skal på bordet. Men hva kom først; høna eller egget?

Jo visst bidrar vi til å opprettholde velferdsstaten gjennom vårt lønnsarbeid! Men vi bidrar også til et stadig akselererende forbruk, som igjen legger et press på oss til å tjene inn nok til å forvalte alle våre materielle goder og den ufattelige levestandarden vi har i verdenssammenheng.

Mens vi er på jobb må noen andre ta seg av barna og de gamle foreldrene våre. Og sannheten er at de aller fleste av oss er langt unna å være «avhengig av to fulle inntekter for å overleve«. Jeg kan gjerne bruke meg selv som eksempel:

Hjemme i Norge hadde vi vårt tre-etasjes rekkehus. Vi hadde vår garasje og  vi hadde vår syvseters bil til å fylle den. Om noen hadde spådd for fem år siden at vi skulle bo et år i England med tre små barn på 60 kvadratmeter uten oppvaskmaskin, med en 2 kvadratmeter stor bakgård som leder rett ut i asfaltjungelen og med sykkel i stedet for bil ville jeg ledd høyt. Men sannheten er jo at det fungerer! Vi er studenter, vi har ikke noe valg og vi ser at vi får tid med ungene og fleksibilitet som familie i utbytte.

De færreste kan opprettholde samme levestandard og unne seg alle godene på én inntekt som på to. Men hvis vi tror at vi er avhengig av 300 kvadratmeter hus, hage, utenlandsferier, to biler, hytte på fjellet eller ved sjøen «for å overleve», så gjerne for meg: Den logikken tilsier at regnestykket vanskelig kan gå opp uten to fulltidsarbeidende foreldre og barna fulltid i barnehagen!

«Jeg har selvfølgelig også lyst til å være hjemme. Jeg har lyst på ei lita bu nede ved fjorden hvor jeg kan sitte et par timer om dagen og skrive ned mine tanker. Så vil jeg gå hjem igjen. Over den grønne plenen og inn i den store sveitservillaen. Der har jeg lyst til å ha salt kjøtt i ei gryte. Svinse fra rom til rom i raggsokker, lyse jeans og flagrende skjorter – med barn på den ene armen og gitaren i den andre. Klart jeg har lyst til det.» (Sitat: «Et ran av min tid med mine unger» – kronikk i Dagsavisen.no)

Denne illusjonen om en hjemmetilværelse er omtrent like reell som å «komme flagrende inn på kontoret, slenge bena på pulten, lene seg tilbake og nyte kaffekoppen, sladre litt med kolleger og ta seg en blund på stillerommet før man sjekker dagens facebookstatus«. Yeah right. Men det regner jeg med at alle som har barn (og jobb) skjønner!

Jeg lurer derimot på når folk skal skjønne følgende: Man velger ikke en tilværelse som hjemmeværende, deltidsarbeidende eller i forlenget permisjon fordi man drømmer om å sose rundt i raggsokker og steke pannekaker. Heller ikke fordi man er lat. Eller ikke har en utdannelse man ønsker å bruke. Jeg sier «man» – vel vitende om at det finnes unntak fra regelen, på samme måte som det finnes folk i lønnet arbeid som betrakter egenmeldingene ved sykdom som «bonusferie».

De (aller fleste) som er hjemme med barn gjør det ut fra verdivalg: Hva man ønsker for seg selv og familien. Og de som er i jobb gjør ikke det for å «redde velferdsstaten», men fordi det gir økonomisk frihet og personlig utvikling. Det handler om at hver familie er i en unik situasjon og at man gjør sine vurderinger ut ifra helhetssituasjonen.

Noen har ett barn, andre tre eller fire. Noen har yrker som tillater hjemmekontor og  fleksibel arbeidstid, mens mange ikke har det. De fleste har barn som ikke har særskilte behov for oppfølgning og tilpasning, men mange har det. Noen bor på et lite tettsted og har et par minutters gangvei til jobb, mens andre bruker både en og to timer av dagen på å pendle. Mange har partnere som jobber ugunstige tidspunkt eller mer enn en normal fulltidsstilling. Mange er av personlighet «type A»-mennesker som trigges av å rase av gårde i høyt tempo og ha ti tusen baller i luften, og mange er stikk motsatt. Og så videre.

Jeg er lei av kvinner i begge leire som setter glorier over hodene sine og hevder å ha fasiten for den «beste» måten å organisere familielivet på! Det blir neppe bedre mennesker av unger som er hjemme med foreldrene de første årene av livet enn av dem som går i barnehage, og motsatt. Det er heller ikke så enkelt at lønnsarbeidere er verdiskapere og hjemmeværende er snyltere. Verdier skapes på ulike arenaer i samfunnet, og en stor del av verdiskapningen er ulønnet. Hvordan hadde Norge sett ut uten frivilligheten i idretten og kulturlivet?

Det er dessuten svært få kvinner i Norge som permanent velger å tre ut av lønnstakernes rekker for å pleie familie! Bare så vi vet hva vi snakker om her. Gode permisjonsordninger og billige barnehager gjør norske kvinner til de mest yrkesdelaktige i verden, også etter å ha fått barn. Norge står neppe i fare for at den kvinnelige andelen av arbeidsstokken emigrerer til kjøkkenbenken med det første!

Vi snakker for de aller fleste om noen hektiske småbarnsår. Jeg sier ikke at det er feil å velge seg en hjemmetilværelse resten av livet, men jeg har heller ingen intensjon om å glorifisere tapte pensjonsrettigheter og usikkerhet ved sykdom og skilsmisse for å nevne noe. Og Norge trenger selvfølgelig både kvinner og menn i arbeid!

Jeg ser veldig gjerne at arbeidsgivere legger seg i selen for å skape en best mulig balanse mellom arbeidsliv og familieliv. Jeg ser gjerne en ny diskusjon om sekstimersdag. Og at pappaene i større grad tar sin andel av permisjoner og deltidsarbeid. Jeg er skeptisk til at dem som er hjemme i en forlenget periode skal være det på statens regning, men jeg er heller ikke fremmed for en diskusjon om økonomiske støtteordninger.

Jeg er ikke økonom. Men hvis vi skal snakke samfunnsøkonomi vil jeg gjerne se innsparingen per barn som ikke er i barnehage eller foreldre som ikke er på sykehjem. Jeg vil gjerne se kostnader på sykemeldinger knyttet til stress, utbrenthet og samlivsbrudd. Og så vil jeg gjerne stille spørsmålet om valgfrihet på nytt:

Hvis vi reduserer levestandard og forbruk litt; hvor reelt er det egentlig at vi ikke har muligheten til å prioritere hjem og familie i en periode, uten å dermed stenge døren til et aktivt yrkesliv?

Min bestemor hadde fire barn, arbeidet som sykepleier store deler av sitt liv, var aktiv i kirkearbeid og kvinneforening og satt sjelden med baken plantet i stolen. Jeg tror likevel hun ville anerkjent utfordringene unge menn og kvinner står overfor i dag, med å sjonglere lønnsarbeid, barn, forhold, hus og hjem med samme engasjement og deltakelse til enhver tid. Jeg tror hun ville istemt at det gjelder å henge i stroppen, men kanskje føyd til noe sånt som «alt til sin tid!« 

Det handler til syvende og sist om verdivalg, både på individnivå og på samfunnsnivå. Hvilket liv ønsker du å leve?

(Les gjerne også innlegget: Ja, jeg er feminist!)

Hjemme med barn - snylter eller verdiskaper

53 thoughts on “Hjemme med barn: En snylter av andres tid og penger?

  1. EventyrElin

    Jeg er jo veldig enig med deg, men det kommer neppe som noe sjokk 🙂 Vi har valgt å ha alle tre ungene hjemme, hvor de opplever å ha en hjemmeværende far og en hjemmeværende mor (samtidig som de opplever en som drar på jobb og en som er student). Det er et verdivalg. Vi gjør dette fordi vi mener det er best for ungene, oss som familie. Vi gir dem en start på livet som vi mener er bra for dem. Vi har tre, snart fire små unger. Ikke en eneste dag har staten vært nødt til å betale for noen av oss fordi vi har vært nødt til å være hjemme med syke barn.

    Vi har knapt hatt barnevakt de siste fire årene. Jeg kan lett spise 3-4000 kalorier per dag fordi jeg bokstavelig talt løper etter en skokk med unger samtidig som alt annet skal gjøres, og det er lenge siden den som skulle på jobb/skole var den som fikk prioritere søvn. Denne hjemmetilværelsen er ingen dans på roser, den koppen med te nytes som regel lunken eller etter leggetid. Mens vi forsøker å lete fram husets gulv (det skal være et sted under alle lekene, klærne og dukene som er dratt utover), pusser opp eller studerer.

    I tillegg er jeg opptatt av å se dette i et folkehelseperspektiv, som du også er inne på. Dagens samfunn har et vanvittig krav til effektivitet og produktivitet. Verdier skal måles i harde tall og kravene om å prestere er skyhøye. Vi skal henge litt i stroppen, vi bør tilstrebe å delta så godt vi kan, der vi kan. Samfunnet vil ikke gå rundt om alle lener seg tilbake. Men om enkelte mødre eller fedre velger å være hjemme en kort periode av yrkeslivet, mens barna er små, så er kanskje dette et samfunnsgode. En av vestens store helseutfordringer for framtiden kommer i følge WHO til å være knyttet til psykiske lidelser, med depresjoner som den viktigste. Kanskje litt løsere stropp for en kort periode kan være et folkehelsegode, både for foreldre og barn?

    I tillegg er jeg opptatt av å mane til mer raushet overfor hverandre og de ulike valg vi tar. Det syns jeg du skriver fint om. La oss slutte med denne utrolig lite konstruktive retorikken om cupcakes, eller yrkesdeltakende som mindre opptatt av omsorg for den saks skyld. Og til sist; få fedrene på banen! Deres tiltedeværelse hjemme for små barn er minst like viktig som mødrenes. Men for at dette skal kunne bli et reelt valg for familien så er likelønn helt nødvendig. Å klare seg på begrenset inntekt kan være utfordrende nok i en kortere eller lengre periode, og da sier det seg selv at valget om hvem som eventuelt skal være hjemme vil kunne bli avgjort av inntekt.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for bidraget, Elin! Jeg er helt enig med deg at «løsere stropp» vil være et folkehelsegode – på mange arenaer av livet! Psykiske lidelser er, som du sier, et av vestlige samfunns største utordringer, med depresjoner som en av dem. Det er interessant at vi ikke finner samme utbredelse i ikke-vestlige land. Vi trenger både kvinner og menn i arbeid, men jeg tror ikke Norge går under om vi stokker litt om på prioriteringene periodevis 🙂 Ha en fin lørdags kveld!

      Svar
  2. Magne D. Antonsen (VG)

    Hei! Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG

    Svar
  3. Skalleper

    Vi jobber mindre en før vi har langt flere hjelpemidler maskiner som gjør jobben for oss det er ikke så mange som bruker 5 timer på frokosten lenger 5 min til og helle cornflakes er jævla lang tid og helle cornflakes går på 5 sek også er det melk da,men det tar ikke 5 minutt det heller.
    Har vi virkelig så mye dårligere tid enn de før oss ?

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jeg tror vi lever i et samfunn som i større grad enn tidligere stiller krav til prestasjoner, resultater og effektivitet. Dette i kombinasjon med at flere kvinner i dag tar utdannelse og er yrkesaktive enn for et par generasjoner siden skaper noen utfordinger.

      Poenget mitt var egentlig ikke å diskutere om tidsklemma er reell (det avhenger av hvem man snakker med). Jeg reagerer på at vi konsekvent devaluerer ulønnet arbeid fordi det ikke kan tallfestes i BNP. Det er utrolig trist! Vi bør ha kommet langt nok til å respektere at ikke samme mal passer for alle, og at hver familie må organisere hverdagen sin ut fra sin situasjon.

      Svar
  4. Gammel mann

    Jeg har veldig god tid. Men jeg har heller ikke barn som er med på alt. Når det gjelder alder, utdannelse og fødsel så er jeg enig, noe må gjøres. Med poengsanking eller reise/jobb år etter vgs, så er man raskt 30 før man er ferdig på juss eller med.stud. Tilrettelegging av utdanning for kvinner mellom 20 og 24 som velger å få barn, barnepass på skolene, færre fag pr. semester etc. Dagens system favoriserer den ugifte mannen, han har ingen bio klokke som tikker mot slutten.
    Til slutt, kjøp mindre og bli med på mindre og dere vil få mer tid og penger til overs. Dere vil også oppdage at alt stresset ikke er nødvendig. Det er selvpålagte aktiviteter som tar rotta på tidskontoen, husk det.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jeg er helt enig med deg – jeg har også ofte tenkt at det kanskje hadde vært bra om vi hadde gjort det mer attraktivt/lønnsomt å få barn tidligere. Og ja, vi legger i stor grad listen selv, med hvor høye krav vi har til deltakelse på ting, hvilken bolig vi skal ha også videre.

      Jeg tror likevel at to-tre barn og fulltidsjobb krever sitt, selv uten en eneste organisert fritidsaktivitet, og at mange familier kan tjene på å roe tempoet en periode på jobb-arenaen. Jeg mener bare dette må være opp til den enkelte å avgjøre for seg selv!

      Takk for bidrag 🙂

      Svar
  5. Irene Brenna

    Samfunnsøkonomimodellen baser seg på at vi mennesker er humanoids… Det er vi ikke.

    For det første er vi selvstendige individer, vi er forskjellige og vi har alle våre verdier. Vi lever i et samfunn der verdier hele tiden settes i bagrunnen for et økonomisk fokus. At barn skal begynne i barnehage når de er ett år gamle, kan vanskelig kalles et verdivalg, det er et økonomisk valg. For eksempel….

    En annen ting er at vi er i en nybegynnerprosess der både mor og far er i jobb, og man plutselig møter på utfordringen; hva med barna nå? Noen velger å være forsøkskaniner for en ny samfunnsmodell, andre er kanskje mer skeptiske og følger ikke strømmen, de føler verdier er viktigere enn selvrealisering eller samfunnsøkonomirealisering, igjennom karriere og penger.

    En tredje ting er utfordringen med at hus og hjem og karriere er etablert lenge før barna kommer tilverdenen. Familieøkonomien tåler ikke at man da plutselig står uten en inntekt. Låenet forfaller uansett. Vi har blitt mer selvrealiserende der utdannelse, jobb og karriere kommer først – og barna dernest… Dette byr nødvendigvis på utfordringer. Derfor er debatter som dette utrolig viktige slik at man etterhvert kan få lagt noe bedre føringer for hvordan dette bedre kan løses. Det er et faktum at det er en utfordring for familielivet det presset som føles, skapt både av en selv og samfunnet, til å jobbe.

    Det er viktig vi har respekt for hverandre og hverandres valg, og kanskje er litt mer enige om at situasjonen ikke er optimal, så vi raskere kan komme nærmere bedre løsninger. Mange sliter med dårlig samvittighet overfor barna og familielivet, men kveler den dårlige samvittigheten med å tenke at sånn gjør alle andre og det er sånn politikerne sier det skal være, og det er helt nødvendig for privatøkonomien. Jeg synes derimot man ikke skal kvele en dårlig samvittighet men kjenne på den, erkjenne den, og kjempe dens kamp. Jeg er litt lei av å se yrkeskvinner rakke ned på hjemmeværende oppegående karrierekvinner, og motsatt – fordi vi lider alle av den samme dårlige samvittigheten, noen bare forsøker å dekke bedre over den enn andre. Det er bedre å kjempe sammen for bedre løsninger enn å bruke energi på å drive motstandsarbeide. Min forslagsmodell innebærer at det ikke jobbes systematisk i mot at kvinner og menn skal kunne ha deltidsstillinger, men at man derimot legger til rette for at småbarnsforeldre nettopp skal kunne jobbe redusert og deltid (og da snakker jeg større reduksjon enn dagens 80% regel). Muligheten må være reell for alle og akseptert av både arbeidsgiver og samfunnet ellers. Man skal huske, at det er jo ikke slik at hjemmeværende mødre i dag, ikke ønsker å jobbe. De fleste ønsker nok absolutt å jobbe, men det politiske Norge jobber systematisk for å fjerne deltidsjobbmuligheter for kvinner da det ssees på som et onde.

    Blant dagens hjemmeværende mødre er hovedsakelig høyt utdannede kvinner. De føler ikke noe videre behov for å bli belært av toppkarrierekvinnene i det offentlige rom, som står frem med bilde i avisen og liksom skal dele formelen for suksess her i livet. Det som egentlig sies bak alle fintformulerte argumenter er at vi må være mer humanoids.

    Er det et slikt samfunn vi ønsker? Et kaldt samfunn der vi mennesker skal føle mindre og mindre. Følelser og dårlig samvittighet skal undertrykkes. Det er liksom veien til lykke og likestilling?,Det skal ikke være lov til å holde igjen, eller stoppe opp og dvele over valgene man tar. Sjekke om de føles riktige, om de er riktige. Man skal bare følge strømmen. Vi skal opptre mer og mer som roboter i samfunnsmaskineriet til det beste for samfunnsøkonomien. Der vi bare er en brikke, og barna bare er brikker… i et systematisk system. Dette minner meg skremmende mye om politiske samfunnsmodeller menneskeheten har tatt avstand i fra til alle tider. Der det ikke lengre handler om verdier, følelser, morsinstinkter… Der det ikke lengre handler om å være mennesker… men å være følelsesløse humanoids i et institusjonalisert samfunn.

    Tenk litt over det…, vær så snill…

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for et godt innspill! Vi bør spørre oss selv hvorfor så mange opplever en utfordring med å balansere lønnsarbeid og familieliv, i stedet for å skyte på hverandre for våre ulike valg. Da kan vi finne konstruktive løsninger. Fin dag til deg!

      Svar
  6. Vesla

    Godt skrevet dette her. Det er godt å se kvinner som kan tenke selv uten å » robotaktig» følge med på allt som er » mote og som aviser skriver». Det aller viktigste her er nemelig: Hva er lykke for deg og hva passer det livet du lever»? Jeg selv er sykepleier med spesialutdanning og gift med en som har hard arbeidsbelastning og går turnus. Jeg er lønnsaper i utgangspunktet fordi det å jobbe med mennesker ikke gir penger i kassa- jeg er offentlig ansatt og har goder gjennom det. Trives godt med å jobbe deltid noe jeg har gjort i 20 år siden mitt første barn ble født- har tre, alder 20-16 og 11. Bor ikke by nært og alle aktiviteter må kjøres til- lite kollektivt. Slik er det bare når man bor utenfor byen. Hadde jeg vært lønnsvinneren i yrkesvalget hadde jeg alivevel valgt ut fra min egen overbevisning og verdivalg- valgt deltid. Og du a meg hva samfunnet har tjent på at jeg har jobbet deltid. Ved barns sykdom har jeg og mannen min delt, men har sluppet unna mange sykedager på jobb, fordi jeg hadde fri i mellom. Når pappan min ble alvorlig syk og døde etter 4 måneder bare i 60 årene, pleiet jeg og min familie han hjemme fordi det var der i sin egen seng han ønsket å dø. Ingen hjemmesykepleie, all kompetanse hadde jo vi! Det- hadde jeg anledning til fordi jeg jobber deltid, jeg har sett mine barn ta sine første skritt, jeg har trøstet dem og ikke hatt dårlig samvittighet fordi jeg har vært hjemme-vi i vår familie har kunnet balansere krevende jobber og 3 barn- og er gift og glad i hverandre som mann og kone etter 20 år. Jeg er nemelig ikke noe supermenneske, som kan jobbe fullt, yte 200 % på jobb ( for det må du nemelig når du har for lite folk på jobb og mye sykdom på jobb og ikke minst enda sykere pasienter du skal hjelpe). Lønnstaper- ja, men penger er ikke alt, husk du får ALDRI igjen gyldne øyeblikk. De er jeg og vi RIKE PÅ- vi har valgt det som er godt for vår familie. Dere må alle velge det som er bra for deres, og INGEN- hverken jeg, andre eller media- kan velge for deg. OG det jeg føler er værst med debatter ref. innleget som bloggen skriver noe om, er at det er kvinner selv som raserer de ordningene vi har fått til nå, det er de få kvinnene som er i media og » later til å tro på vegne av oss alle- hva som er lykken for deg som kvinne» – det har vært forsøkt før i totalitære regimer- det vil aldri lykkes nå heller. Jeg har vært mamma og ektefelle i 20 år- jeg sier- stå på for deg selv, ikke la noen diktere hva som er et verdig liv eller lykkelig liv. Og som helsearbeider kan jeg si- karrieren kommer ikke å besøker deg på gamlehjemmet- men det gjør kanskje familien og barna dine om du har gitt omsorg tilbake. Nytter ikke da å ha penger på bok- du kan kjøpe deg omsorg men ikke ektehet og kjærlighets basert omsorg. Jeg ser også at livet tar urettferdig slutt for mange for tidlig- spør deg selv hva som er viktigst å satse på og hva slags levd liv som du kan få i hverdagen med dine valg.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk for et ærlig og inspirerende svar! Du beskriver så mye viktig som var grunnen til at jeg skrev dette innlegget.

      Jeg blir stadig overrasket over folk som hevder å ha fasitsvaret på andres vegne, og synes det er en lei utvikling at alt som ikke kan måles i kroner og øre er mindre verdt. Vi er ikke supermennesker, som du sier, og man må gjøre valg som kjennes rett for en selv og familien.

      Fin dag til deg!

      Svar
  7. Sønnen

    Hei jenter!

    Flott innlegg! Jeg vil fortelle dere at dere gjør en fantastisk jobb. Både dere som jobber fulltid på jobb, hjemme, eller deltid. Jeg er nå ungdom, har 2 søsken og en mor som har vært alenemor med oss tre barna siden yngstemann ble født, hun har vært i full jobb store deler av oppveksten vår, og ingen far (var hos far hver 2. helg). Moren jobbet både som ansatt og senere leder innen omsorgstjenesten. Slik MIN oppvekst var, så var ikke moren så mye tilstede, jeg mener vi/jeg merket at hun var stort sett veldig sliten når hun kom hjem fra jobb, og det var mine eldre søsken som hjalp oss om morgnene med mat og slikt før skole, da hun iblant jobbet natt. Selv om mor ikke alltid var helt tilstede (mulig vi krevde vell litt mye oppmerksomhet 😉 ) gikk det fint og vi tilpasset oss situasjonen, og jeg føler ikke at vi har lidd noe nød, har egentlig hatt en veldig fin oppvekst, MEN rundt barne/ungdomskolen ble moren min totalt utbrent, jeg merket at forholdet mitt til moren min ble veldig anderledes da hun ikke orket noenting lengre. Vi mistet den tilknyttet som som andre familier har. Det bli litt oss søsken sammen, mens mor lå utslitt mange timer hverdag. Så kjære mødre om dere er hjemme eller på jobb, vær snille mot dere selv, jeg er helt enig med blogg innlegge, jeg ville mye heller byttet bort både hytten og båten vi hadde som små, mot en frisk mor, og noe mer familie tid.

    Jeg er redd mange kvinner sliter seg helt ut, selv jobber jeg nå i butikk, og ser mange stressende mødre med barnevogn, jeg ønsker ikke at dem opplever den samme utbrentheten som moren min har opplevd.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for at du deler dine erfaringer! Din mor må ha hatt en tøff hverdag med aleneansvar for tre barn og full jobb! Vi gjør så godt vi kan som foreldre, og ønsker det som er best for ungene våre. Når foreldrene har det bra har som regel ungene det bra. Derfor synes jeg det er viktig å respektere at vi alle er i ulike situasjoner og at vi må ta de valgene som er riktige for oss selv og familien vår. Fin kveld til deg!

      Svar
  8. Anders Kverkild

    Har ingenting mot at folk er hjemme og lar vær å jobbe for inntekt, men ikke krev et øre fra staten da! Ikke ta med ungene til ofentlige helseinstutisjoner, ikke taimot noe støtte, ikke send dem på offentlig skole.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere!

      Klart det er viktig at både kvinner og menn deltar i yrkeslivet. Jeg tror som sagt bare at det er viktig å anerkjenne at livet leves i faser, og at småbarnsfasen for mange er utfordrende i kombinasjon med fulltidsarbeid.

      De som er hjemme med barn forsaker som regel mye økonomisk, på samme måte som at fulltidsarbeidende foreldre må forsake tid med ungene sine. For hvert barn som ikke er i barnehage sparer samfunnet penger, og det samme gjelder foreldre som ikke tar ut sykedager når de selv eller barna er syke. Jeg synes det er et lite paradoks at det verdsettes høyere at andre tar seg av barna våre mot betaling, enn at enkelte velger å gjøre den samme jobben ulønnet.

      Heldigvis lever vi i et velferdssamfunn der de samme sosiale ytelsene gjelder alle, uavhengig av utgangspunkt. Hvis vi skal ekskludere enkeltpersoner fra sosiale ytelser på bakgrunn av inntekt (eller mangel på dette) blir det nærliggende å gradere ytelsene etter hvor mye man tjener også. Enkelt sagt: Jo mer du putter inn i kassa, desto mer kan du ta ut. Jeg er ikke sikker på om det er et samfunn jeg ønsker.

      Svar
  9. gyrid lavik (@GyridLavik)

    Så godt å se at flere finner Garmakers angrep på hjemmearbeidende usmakelig og frekt. Som yrkesaktiv tobarnsmor mener hun visst at hun har tatt det beste valget ikke bare for seg selv, men også for alle andre.
    Selv er jeg mamma til åtte barn og har tatt et bevisst valg om å være hjemme fordi det er det beste for min familie. Det betyr ikke at jeg mener det er det rette for alle andre, på ingen måte.
    Men jeg forlanger at jeg og alle andre som velger som meg, møtes med respekt og anerkjennelse. Livet som hjemmemamma handler på ingen måte om store sveitser-villaer, pastellklær og rosa cupcakes. Det handler om beinharde prioriteringer og hardt arbeid, men også om uendelige gleder og mye kjærlighet. Selvsagt er jeg klar over at jeg risikerer å ende mitt liv som minstepensjonist, men som hjemmemamma er jeg vant til å klare meg med lite, og jeg ser klart at det finnes viktigere verdier enn de materielle. Jeg akter ikke å la meg kneble eller kue av bedrevitere som Garmaker, Marie Simonsen og Inga Marte Thorkildsen, og om noen mener jeg bryter med likestillingsidealene, er det meg revnende likegyldig.

    Svar
    1. Anders Kverkild

      Uavhengig om du jobber eller ikke, forbruker du av velferden som går via staten. Veier, kollektivtrafikk, helsetjenester, skoler – alt dette forbrukes vel like mye av de som velger å ikke jobbe. Jo flere som velger å ikke jobbe, jo mer må de som har inntektsgivende arbeid betale.

      Svar
    2. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Gyrid: Takk for ditt innspill! Jeg synes det er trist at vi skal være så lite rause med hverandre at vi ikke kan respektere ulike livsvalg. Felles for oss alle er at vi ønsker det beste for barna våre. For noen innebærer det fulltidsjobb, for andre deltid, for atter andre å leve på én inntekt. Det må være greit! Fin kveld til deg (med åtte barn er jeg helt sikker på at du henger mer i stroppen enn de aller fleste fulltids utearbeidende mammaer og pappaer…) 🙂

      Svar
  10. Ingri

    Tusen takk ToPlussTre.
    Jeg har rast endel over den samme artikkelen som du refererer til her. Er selv hjemme med barn på grunn av våre egne verdiprioriteringer. Vi har tre barn under skolealder.
    Jeg håper personer med samme overbevisning som Anders Kverkild leser mitt innlegg; gjør hjemmeleksen din! Denne diskusjonen tar for seg de som velger å være hjemme med barna mens de er små i en periode, ikke resten av livet. Angående bruk av statlige midler vil jeg bare gi dere mitt regnestykke. 3 barn 5 år hver i barnehage koster staten kr. 2.700.000,- !!! Si at jeg tjente kr.400.000,- i året og fikk foreldrepenger for alle 3 barna også. Dersom jeg nå skulle betalt ned dette med min skatt ville det ta meg 30,8 år.
    Snu på det nå, jeg har spart staten norge for 3,3 millioner på 8 år. (barnehageplass i 15 år + 2 perioder med foreldrepenger)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hei Ingri, tusen takk for at du tok deg tid til å sette opp regnestykket her (det var mer enn jeg orket en sen kveld) 🙂 Denne diskusjonen ender så altfor ofte opp i en meningsløs devaluering av kvinner som jobber deltid eller er hjemme en ekstra periode med utsagn av typen «sose rundt og bake cupkakes og dille med interiør». Jeg skulle virkelig ønske vi snart kunne komme forbi sånne småligheter og se på verdien av det arbeidet som gjøres både hjemme og ute. Takk igjen! 🙂

      Svar
  11. Barbro

    Veldig fint og velbalansert innlegg! Tanker om at alt har sin tid og at livet går i faser gjør det mye enklere å akseptere at vi innimellom stopper litt opp både i egne og andres øyne. Sannheten er at vi utvikler oss hele tiden -så lenge vi ikke blir alt for opptatt av å kritisere andre til egen fordel. Da er det lett å bli selvrettferdig. Selvrettferdighet og selvtilfredshet som bunner i kritikk av andre gir lite potensiale for å dykke dypere og komme videre i eget liv. Tror jeg 😉

    Svar
  12. Line

    Du skriver i ditt innlegg » Alt til sin tid». Ja, når man velger å få barn og gjerne tett, så er det travelt. Tiden strekker ikke til etc. Jeg føler det slik uansett om jeg er i jobb eller hjemme. Sånn er det bare…og det går i faser. Jeg tenker at det er viktig å erkjenne. Grunnen til at jeg mener det er viktig at flest mulig er i jobb er at jeg ønsker å opprettholde de velferdsordningene vi har i dag. Dvs, barnehage, sykelønn, uførepensjon, pleiepenger, dagpenger, helsehjelp…viktig sikkerhetsnett. Fordi selv om de fleste av oss tenker at det skjer ikke meg…så kan du bli påkjørt i morgen eller du kan få et barn med spesielle behov. Da skal også samfunnet stille opp. Verdivalg å være hjemme? Ja, jeg ser den.. I Norge har vi et pay as you og prinsipp når det gjelder velferdsordningene, altså de som til enhver tid jobber og betaler skatt, betaler for de som i dag er pensjonister etc. Vi blir flere og flere eldre, og færre og færre som jobber relativt til dette. Det betyr at skal mange velge å ikke jobbe er det kanskje ikke mulig å yte det tilbudet til de som trenger ordningene. Slik samfunnet vårt er lagt opp i dag er det for meg et verdivalg å være i full jobb.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hei Line, takk for ditt innspill! Jeg skjønner argumentasjonen om at Norge trenger folk i lønnet arbeid. Det er klart vi gjør! Men jeg tror det er mange feilslutninger ute og går hva gjelder lønnet versus ulønnet arbeid. En av dem er argumentet om at velferdsstaten Norge er avhengig av at hele arbeidsstokken står i fulltids arbeid til enhver tid.

      Å jobbe deltid eller å ta ulønnet permisjon er i første rekke noe som går ut over den enkelte familie i form av tapt inntekt. For hver person som jobber deltid eller er hjemme sparer staten penger i form av for eksempel sykelønn, feriepenger og så videre. Det er heller ikke sånn at velferdssamfunnet vårt står og faller på skattebetalere. For hver eneste person som gjør ulønnet omsorgsarbeid eller annet frivillig arbeid er det noen oppgaver i AS Norge som løses.

      Det er nesten blitt en parodi hvordan ulønnet arbeid latterliggjøres i dag; hvordan eksempelvis dem som er hjemme med barn henges ut som late og uten andre ambisjoner enn å drikke kaffe latte.

      Les gjerne denne kronikken på NRK Ytring: http://www.nrk.no/ytring/et-ran-av-mine-barns-tid-med-meg-1.11600497

      Svar
  13. Tale Kandal

    Det snakkes så vakkert om valg, og det å respektere de som velger «annerledes». Men det som mangler er at i debatten om arbeid kontra hjem så er det kun KVINNERS valg det snakkes om. Vi hører stadig om kvinner som velger å være hjemme – fordi «familien» har tatt et «verdi»valg. Jeg hadde hatt mye større respekt for valget dersom det var et reelt valg for ALLE – dvs, både kvinner og menn. Og det er langt dit.
    Selv om fedre i større grad har kommet på banen, og en mann som er hjemme nok får større applaus for det enn en kvinne, så er det fortsatt en svært tradisjonell inndeling på «valget». I praksis har ikke menn dette valget. De skal og må være forsørgere – dette er foventet både av de og av alle andre. For menn flest er det uaktuelt å ofre karriæremuligheter, pensjonsrettigheter og økonomisk selvstendighet. Kvinner forventes derimot å gjøre nettopp det. Vi lever ikke i et vakum, ergo tar vi alle valg ut fra mer eller mindre uttalte forventninger. Så også hva gjelder jobb/hjemmetilværelse.
    Og jeg er helt enig i greia med at vi BURDE forbruke mindre, og at livet går i faser og at man ikke MÅ gjøre alt på en gang. Men da burde valget være en reell mulighet for alle. Og man kan ikke krevd økonomisk kompensasjon for det. Det er iallfall å skyte miljø/forbruksargumentet i foten, fordi da tar man i praksis ikke konsekvensene av det sk. selvstendige valget man hevder man tar.
    En annen sak er og at i «gamle dager» så var ikke mor hjemme og far på jobb. Før industrialiseringen bodde man i storfamilier og ungene var med der det passet. Ganske små barn var f.eks, ute i skogen/på fjellet alene for å gjete buskapen. Etter industrialiseringen var det kun en liten overklasse hvor ikke også kvinnene måtte jobbe, og ungene klare seg som best de kunne. Sånn ca. Jeg tror ikke akkurat DET var noen drømmetilværelse, verken for store eller små. Og det var iallfall ikke slik at mor kunne «velge» å ikke jobbe!
    Vi har en raus velferdsstat i dagens Norge og mange av våre rettigheter er knyttet opp mot tilknytning til arbeidslivet. Det i seg er ikke et argument for at ALLE til enhver tid må jobbe fulltid. Men det krever faktisk at de fleste gjør nettopp det, mesteparten av tiden. Og jo flere som ikke bidrar jo mer må faktisk vi andre bidra for at det skal gå rundt. Dvs at vi har noenlunde veistandart, skoler, helsestasjoner etc.
    Jeg er helt med på en diskusjon om forbruksnivå og nødvendigheten av store hus og mange biler. Og det er helt sikkert fornuftig for mange å jobbe litt mindre. Men vi skal være klar over at dette også kan bli et problem for velverdsstaten. Og så er det det store problemet: pt er dette kun et kvinnevalg. Og da ER det et problem, uansett om man pakker det inn i alskens anti-forbruk/miljøvennlighetsargumenter.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hei Tale, takk for ditt innspill! Jeg er helt enig med deg i at vi egentlig bør snakke «foreldre», ikke kun om kvinner, for familien er et felles anliggende og det er synd at ikke flere menn velger deltid og forlenget permisjon.

      Når det er sagt er jeg ikke enig i at menn ikke har mulighet til å velge. De stiller da like fritt som oss damer til å jobbe deltid eller være hjemme i permisjon? Begrensningen ligger nok mest i våre egne hoder, og kjønnsroller er som kjent vanskelig å endre på. I tillegg styres jo valgene våre til dels også av biologi, og ettersom det er kvinner som går gravid og ammer tror jeg det er vanskelig å få til en likedeling av permisjon.

      Men jeg er enig i prinsippet ditt – dette bør ikke problematiseres til å være en «kvinnegreie», men et familieanliggende. Det er også samfunnsanliggende; hvordan vi kan organisere arbeidslivet slik at det ikke kommer i konflikt med familielivet i den grad det gjør i dag.

      Svar
      1. Tale Kandal

        Dessverre er det ikke så enkelt som å si at «jamen, menn har et valg de og». Ingen av oss lever i et vakuum noe som også betyr at vi heller ikke tar våre valg i et vakuum. Til tross for tiår med likestillingskamp er det fortsatt ansett som «naturlig» at det er mor som blir hjemme/jobber deltid. Fars valg i denne sammenheng er ofte å jobbe mer, ergo får han mindre tid med familien…. Dette henger selvsagt også sammen med at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked som betyr at kvinner jevnt over tjener mindre enn menn. Og det legger faktisk ganske klare premisser på det «valget» den enkelte tar og har, fordi den enkelte familie (så lenge den består) tjener mest på at mor blir hjemme. Hvis arbeidsmarkedet hadde vært mer blandet, så ville det i seg selv gitt flere et reelt valg om å bli hjemme eller ei. Eller kanskje man heller hadde fått mer av at begge foreldrene jobbet redusert i perioder, slik at ingen av de ofret alt av økonomisk selvstendighet og heller ikke en stor del av familielivet.
        I Norge er vi også så heldige at det er utstrakt og god tilrettelegging nettopp for at både kvinner og menn skal ha muligheter på begge arenaer. Det er ikke mange andre land i Europa som har de permisjonsordningene vi har, sykebarn dager med lønn, godt utbygd barnehage til en billig penge, skole og sfo. Det foregår allerede mye tilrettelegging, så utfordringen ligger ikke primært på det feltet. Dette viser seg jo og ved at Norge fortsatt har relativt høye fødselstall, fordi vi har råd til det, både ut fra rene økonomiske betraktninger, men minst like viktig: fordi det er mulig å kombinere arbeid og familie. Og da blir det for meg fortsatt merkelig at familien skal velge at bare den ene skal kutte ut/drastisk ned på jobbing. I steden for å dele på godene: begge er økonomisk selvstendige og begge har tid til familien.

  14. Emma

    Blir varm i hjärtat av ditt inlägg! tack för att du skriver detta och i samma stund drar ner mig till backen och låter mig själv tycka att det är okej att inte vara överallt, perfekt tillvaro med ett leende runt huvudet. Här är vi två studenter, en av oss har studerat helt sedan vi möttes för 6 år sen och 4 år till kommer det bli. Vi har barn, bor i lägenhet, 4 våningen utan hiss, utanför stan, pendlar 1,5 h var om dagen för att hinna att hämta i barnehagen efter tuffa dagar på skolan. Vi älskar det liv vi har, dock känner vi av pressen som samhället sätter på våra axlar. Som vi ofrivilligt drar in i våra andningssystem och stressar upp oss runt. Mer barn kommer får vi hoppas och mindre timmar har dygnen, men är det inte med våra barn, unga, familjen som vi lever,borde inte de vara dem som ser oss också. Livet har faser, och detta är bara en av dem, och barnen växer allt för fort. Så har jag/vi möjlighet att stanna upp lite, njuta det viktigaste vi har och vara nöjda med det, så tycker jag vi skall det. Vi har så mycket att göra alla, att ingen kommer lägga märke till om vi inte längre gör allt det där som inte är så viktigt, egentligen, för oss, just nu.
    Tack än gång för ett så klart inlägg som får mig att vakna ur en dvala man sakta sjunker in i av alla måsten, som egentligen är fria val..men som man «borde»

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk for en fin kommentar, Emma! Jeg tror vi alle har kjent på forventninger fra omgivelsene til hva vi «burde» gjøre. Og noen ganger stemmer det dårlig med magefølelsen! Som foreldre fungerer vi aller best når vi ikke har dårlig samvittighet og skuldrene oppunder ørene, og derfor håper jeg flere tør å følge sin egen vei i stedet for alle andres. Lykke til med deres studenttilværelse og familieliv! 🙂

      Svar
  15. Lise

    Kjempebra innlegg 🙂
    Jeg har nå jobbet i redusert stilling i 7 år (80%). Det begynte som et valg for å få en roligere hverdag da mannen min jobbet og reiste mye i perioder da barna var små. Og det fungerte bra for oss. Siden fortsatte det da begge mine foreldre ble syke og døde av kreft med et års mellomrom. Og det at jeg gikk i 80% stilling gjorde at jeg greide å stå i jobben tross dette. Jeg kan med rimelig grad av sikkerhet si at det hadde jeg ikke greid med 100% stilling på det tidspunktet. Årene etter at de døde har jeg brukt på å komme meg etter påkjenningen, opparbeide overskuddet igjen. Til hverdag og familie. Og nå på mandag skal jeg igjen begynne å jobbe fullt!! Fordi jeg vet at det er det beste for min fremtid og at barna mine nå ikke er så små lengre 😉 Men jeg ville ikke vært disse 7 årene foruten, og det er jeg sikker på at familien min er enig med meg i.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hei Lise, tusen takk for din tilbakemelding! Så bra for deg at du har funnet «den gyldne middelvei» og fått det til å fungere med familielivet! Det er en viktig side av denne diskusjonen at vi har et arbeidsliv som er i ferd med å «glemme» all kompetansen som sitter i hodet på dem som er ferdig med småbarnsfasen og som fortsatt har mange yrkesaktive år foran seg! Da blir det kanskje mulig å «omfordele» innsatsen litt – ta det roligere noen år og så trappe opp igjen når det verste stresset er over, som du har valgt å gjøre. Fin kveld til deg! 🙂

      Svar
  16. Mariann

    Jeg har også irritert meg grenseløst over den artikkelen du referer til. Min bestemor var til sammenlikning også yrkesaktiv, fulltidsarbeidende med fem små barn. I tillegg var hun aktiv sanitetskvinne, politiker, og dessuten med i en rekke andre foreninger jeg ikke har oversikt over. Med andre ord bidro hun enormt til samfunnet. Midt i femtiårene fikk hun Alzheimer, og da hun døde tidlig i sekstiårene, var hun ikke i nærheten av den kvinnen og bestemoren jeg vokste opp med. Jeg påstår ikke at slike fæle sykdommer henger sammen med et hektisk hverdagsliv, det tviler jeg på at det finnes noen forskning som kan bekrefte eller avkrefte, men det har i hvert fall fått meg til å tenke. Jeg tror ikke det er sunt å kjøre seg selv for hardt, og bidra på alle fronter, med mindre man faktisk liker det og kroppen aksepterer det. Bestemor stilte enorme krav til seg selv, og gjorde det veldig bra i mange år – men så smalt det. Jeg vet at hun spiste mye smertestillende mot hodepine, og tviler på at hun var flink til å lytte til kroppen sin. Hvem vet, kanskje hun kunne utsatt sykdommen noen år hvis hun hadde roet tempoet bitte litt, i hvert fall for en periode.

    For meg, barnebarnet, er det bedre å legge lista litt lavere, ha tid til å leve her og nå, og heller forsake noen pensjonspoeng og innkjøpsgoder. For jeg vil gjerne kunne være her når jeg får barnebarn, og kanskje til og med oldebarn, og om jeg skulle være så uheldig ikke å være her, så vil jeg i hvert fall at barna mine skal huske noe mer enn en virvelvind av en mor som bare var sliten (for det kommer jeg til å bli, om jeg skal bidra på alle områder. Jeg klarer faktisk ikke det). Jeg kjemper samfunnskampene mine på andre områder. Mindre forbruk. Miljøfokus. Likestilling i hjemmet, for det er ingen selvfølge at det er jeg som skal trappe ned mest ved en eventuell deltidsjobbing, eller at det kun er jeg som skal ta husvasken. Far i huset er jo bedre til det enn jeg er! Og de kampene må jo være like mye verdt som at alle er i full jobb hele tida.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Takk for ditt innspill, Mariann! Jeg tenker det samme som deg – jeg ønsker ikke at barna mine skal huske meg som en «virvelvind» som var alle andre steder enn tidstede med dem. Og ja; man kan kjempe samfunnskamper på flere arenaer. Vårt forbrukssamfunn er ikke bærekraftig, og jeg tror både folkehelse og miljø ville ha godt av at vi bremser litt. Fin kveld til deg!

      Svar
  17. Vesla

    Jeg Leser her at en del mener at om du er hjemme, så kan man heller ikke få noe av statskassa fordi man ikke har inntektsgivende arbeid. Til det kan jeg svare dere som mener dette, hva med livstilsykdommer, skal de som røyker, får kjønnsykdommer, tar abort eller prøverørsbefruktning, operasjon grunnet risikoidrett m.m. heller ikke få noe av statskassa da? fordi også disse er jo frie mennesker som har ansvar for sine handlinger? Dessuten går vel regnestykket opp ikke sant, 1/2 tid i barnehage, gir plass til flere barn, er barnet ditt syk slipper du unna med halvparten av de sykedagene en fulltidsarbeidende ellers måtte hatt- jobber du med mennesker i helsevesen, barnehage eller skole må du nemelig erstattes på jobb med en annen som utfører dine oppgaver- da taper samfunnet ved at både du skal ha sykepenger og vikar som må jobbe for deg, sånn kan man retorisk snakke det ene opp mot det andre. Så er det den menneskelige faktoren, nemelig barna. Når mor og far jobber fulltid, er det ergo mindre tid i hverdagen til å se barna og å hjelpe barna. Det er nemelig ikke bare barnehagebarn som trenger oppfølging,det er ikke lett å gå på skolen, du har det sosiale man alltid må jobbe med, du har læring som ikke alltid er den beste på skolen, da må vi foreldre hjelpe ungene hjemme, noen har kroniske sykdommer som astma, eksem og ørebetennelser, så har du tenåringsperioden som kan være trøblete- nei- oppølging og omsorg følger foreldrerollen hele tiden. Og den er det ingen pris på, det et det jeg er lei av å høre at du er
    » snylter»- still deg spørsmålet: når foreldre ikke er fysisk tilstede i utfordrende situasjoner i løpet av barne og ungdomslivet, skal staten stille opp ( det koster også penger, skolepsykolog, helsesøster, PPT tjenesten osv.) eller kunne man forebyget hendelser ved at man fysisk som foreldre er mer tilstede? ad stadig flere artikkler om barn som har stressrelatert magevondt, utmattelse,hodepine osv.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hei Vesla, takk for kommentar! Jeg er så enig med det du skriver. Heldigvis rommer velferdssystemet vårt alle – både dem som er hjemme med barn og dem som er i fulltidsarbeid. Et behovsprøvd system er som du er inne på vanskelig; hvor skal man trekke opp grensene for hva som «kvalifiserer» for velferdsordninger og ikke? Det er så altfor enkelt å trekke konklusjonen lønnet arbeid er lik penger i statskassa er lik velferdsgoder. Ulønnet arbeid er også arbeid, selv om det er vanskelig å tallfeste i BNP. Fin kveld til deg! 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s