Hvorfor haster det sånn å bli stor?

Jeg husker at jeg gledet meg til å ta i bruk babygymen til storebror. Det føltes som et stort steg da han kunne ligge under den en stund og pludre for seg selv mens jeg fikk gjort noen ting uten ham på armen eller i bæresele!  Leke selvstendigDa han var seks måneder og vugget på alle fire og vrælte fordi han ikke kom seg av flekken gledet jeg meg til han ville begynne å krabbe. Hverdagen ville jo bli sååå mye lettere om han bare fikk tak i det han ønsket!

Da tvillingene var ti måneder krabbet de som resere. De syntes det morsomste i verden var å tømme vannskålen til hunden opp ned og kaste ting ut over gulvet og rive ned alt de fikk tak i. Da gledet jeg meg til de ville begynne å gå. Da ville de kanskje være litt lettere å holde styr på, og så ville jeg slippe så mye bæring, og så ville de være litt mindre frustrerte!

Da de var halvannet år løp de i hver sin retning, klatret opp på bord, hoppet ned fra møbler og slo seg i hytt og pine. Da gledet jeg meg til de ville bli to år. Da ville de kanskje ha ro i kroppen til å sitte stille mer enn de fire minuttene «Timmy tid» varte på TV og leke litt mer i samspill med hverandre.

I ettertid ser jeg jo at hver fase har sin sjarm. Nye milepæler nås, og så gleder man seg over det, men allerede i samme øyeblikk strekker poden seg videre mot neste trinn. Det blir ikke nødvendigvis så mye enklere! Bare annerledes.

Hvorfor haster det sånnHvorfor har vi det så travelt? Så fort babyen har lært å snu seg begynner vi å snakke om neste steg. Det er jo fascinerende å følge utviklingen, og vi vil jo så gjerne at de skal mestre og få til og oppdage nye ting! Men så fort en ny ferdighet er tilegnet dukker det opp noen nye utfordringer.

Mye handler jo om at det er pokker så slitsomt de første to-tre årene! Vi venter ikke bare på at de skal komme seg videre fysisk eller språklig eller på andre måter. Vi venter på at vi snart skal få sove en hel natt, at vi skal slippe så mye bæring og at vi skal kunne gjøre ting som familie uten å være låst av soverutiner, amming, mating eller at det er for kaldt ute. Det er jo mange ting som er lettere med en treåring enn en ettåring!

I dag kan tvillingene delta i storebrors late som-lek. De kan forsvinne opp på rommet sitt alle tre og holde på der helt til en av dem slår seg eller de begynner å krangle om en leke og freden er slutt. De forstår mer og kan gjøre seg forstått. Jeg kan til og med få tatt en tre minutters dusj mens de leker på stuen – hurra! Jeg venter fortsatt på at de skal sove bedre om nettene, at de skal kunne ta av og på seg klær og at de skal slutte med bleie, men noe må man jo ha å se frem til…!

Leke selvstendigOg et eller annet sted etter at storebror fylte tre har jeg liksom sluttet å vente på neste milepæl. Nå skjer det i stedet stadig oftere at jeg bretter sammen de utvokste klærne hans og skulle ønske at han kunne krympe litt…  At han bare et lite øyeblikk kunne bli den bitte lille klumpen som aller helst ville sove på brystet mitt inni bæresjalet og vugges rundt av mine bevegelser…

Har vi det noen ganger så travelt med å vente på «neste trinn» at vi glemmer å kose oss med barnet der han eller hun befinner seg? Har du blitt mer bevisst dette andre eller tredje gangen du fikk barn?

God søndag og ny ukestart til deg!

Leke selvstendig

11 thoughts on “Hvorfor haster det sånn å bli stor?

  1. the SAGA by Steinsdotter

    Jeg vil nok være mye roligere med 2 mann…

    Plutselig er de 13, og vips er de 16/18 og flytter hjemmefra.
    Noen blir irritert over klisjèen: du må nyte det, tiden går så altfor fort. Men jeg mener det er veldig sant. Så ja, jeg heier for å være i øyeblikket og ta hver fase som den kommer 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, det er veldig sant! Jeg syntes det var litt lettere å «nyte» tiden med førstemann, særlig baby-tiden, ettersom det var så mye jobb med tvillingene. Kan nesten ikke skjønne at de nesten er blitt to år! Tiden går altfor fort 🙂

      Svar
      1. the SAGA by Steinsdotter

        Jeg har ingen erfaring med tvillinger, men kan se det for meg ja.
        Det er nok en smule mer slitsomt når de er veldig veldig små og skal ammes og byttes på hele tiden… Ja 2 armer og 2 pupper, men likevel 😉

        Og det er faktisk noe jeg har tenkt en del på. Nå som vi skal i gang med vårt siste ivf forsøk, har vi muligheten for å spørre om å sette inn 2 embryo i gangen. Da kan det være litt større sjanse for at i alle fall ett av embryoene fester seg….. men, og dette er et stor MEN, da er det jo også større sjanse for tvillinger, for ikke å snakke om trillinger… For et av embryoene kan også dele seg. hehe…

      2. ToPlussTre Innleggsforfatter

        Så spennende med ivf-forsøk da! Skjønner jo at du tenker en del på det med tvillinger da ja… Baby-fasen med tvillinger er veldig tøff, det er det ikke tvil om, men å ha tvillinger er jo et fantastisk privilegium også! Skulle du velge flere embryo, og det ender opp med to, så klarer du det nok! Masse lykke til!! 🙂

  2. underveis

    Nyt at de er små og nære og trenger deg døgnet rundt – og at du faktisk også kan hjelpe dem når det er noe. Nye faser gir nye gleder og nye utfordringer og nye bekymringer. Det er ikke slik at «alt» blir lettere når de blir større. Det blir annerledes. Og det er færre av problemene deres du kan ordne opp i selv. Men da er det jo der vi er. Det er jo en klisje – men mye av det viktigste i livet er jo faktisk det – vi må være der vi er. Neste fase haster ikke.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Nei, det haster ikke. Når man er sliten og lei er det lett å ønske seg videre, men plutselig en dag er småbarnsfasen forbi! Jeg må ofte minne meg selv på det 🙂

      Svar
  3. a-rime@online.no

    Nydelig innlegg! Sendt fra en Samsung Mobil

    ToPlussTre skrev:

    ToPlussTre posted: «Jeg husker at jeg gledet meg til å ta i bruk babygymen til storebror. Det føltes som et stort steg da han kunne ligge under den en stund og pludre for seg selv mens jeg fikk gjort noen ting uten ham på armen eller i bæresele!  Da han var seks måneder og v»

    Svar
  4. Livet i Casa Didriksen

    Fint innlegg. Med første var jeg veldig sånn: hva kommer nå, trene på rulling, lære å krabbe, nå må hun da begynne å snakke.. Med de to neste har det vært mer, nei nå er det slutt på de deilige sovne på skuldra lurene, nei der kom hun seg rundt, da var det slutt på freden og savn av hver periode. Men som du sier, alle faser har sin sjarm. Akkurat nå sliter jeg med å finne sjarmen med at en 7-åring helst vil være 14. Snille, snille dama i parfymeriet i går som klarte å overbevise henne om at det var minst seks år til hun trengte brunkrem!

    Svar
  5. På tjukka

    Jeg som koser meg med førstemann syns det er helt motsatt, her er det ingen hast. Jeg syns det er nydelig at han er liten, det er så fint når de er små! Og nyter den perfekte 7 måneder gamle godingen, så deilig at han ikke krabber rundt enda, men at han likevel er så lett å få til å le og gråter så lite. Jeg gleder meg til alt fremover, men koser meg her vi er. Det eneste jeg virkelig ser frem til at går over er nattevåk…;-) Pappaen er mer sånn «å, gleder meg til han blir så stor at…», og det irriterer meg litt. Han er jo så herlig og fullkommen akkurat nå:-D

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s