Har vi ikke kommet lenger?!

To og et halvt år siden: Ettermiddag. Hodet fullt av vatt. To babyer i magen og en på litt over året som ligger oppå den. Kvalm, sliten, usannsynlig trøtt, stor som et hus og fortsatt knappe fem måneder på vei… TV-en står og surrer og jeg lukker øynene og ber innstendig om at ettåringen kan klare å ligge stille i fem minutter… det er i så fall ny rekord!!

Har vi ikke kommet lenger?Vi spoler to og et halvt år frem i tid: Ettermiddag. Hodet fullt av vatt (har det egentlig noen gang forsvunnet?). To gutter oppå magen og en treåring som veksler mellom å ligge på gulvet og krabbe på toppen av brødrene sine. Bihulebetennelse på tredje uken og hoste som bare ikke gir seg; en evig runddans av dårlige netter og dager med søvnmangel. Men selv uten nattevåk og sykdom: En vanlig dag hjemme med de tre guttene kan være nok til å slå meg ut innen klokken har blitt fem på ettermiddagen!

Hadde jeg trodd at jeg fortsatt skulle befinne meg her? Ikke egentlig! Men er det noe jeg hadde forventet, trodd eller tenkt om dette mammalivet som ble akkurat som jeg så for meg? Ikke mye, nei!

I stedet benytter jeg meg av den teknikken jeg på tre år har perfeksjonert ganske bra: Skru på tv-en på riktig program, lukke øynene og prøve å ignorere dunkene og vekten fra de tre som bruker meg som madrass. Desperat prøve å snike til meg fem minutter avkobling før ettermiddagskjøret med bading, kveldsmat, lesing og nattasanger setter i gang. Skru på min selektive hørsel når støynivået blir for høyt.

Det slår meg noen ganger at en graviditet ikke varer i ni måneder. Den varer i flere år…!! Å tro at energien kommer tilbake i det øyeblikket ungen er ute av magen er det største selvbedraget vi kvinner utsetter oss selv for! I hvert fall når vi får to-tre tette barn. For ikke å snakke om tvillinger! Haha!

Ja da, de gir oss ufattelig mye glede og latter og uforbeholden kjærlighet! Men de legger også et slør over sansene våre, tåkelegger evnen til resonnement og lar oss vandre rundt på denne planeten som zombier i evig lengten etter en hel natts søvn… Heldigvis er det en tilstand man blir ganske vant til å befinne seg i!

Kjenner du deg igjen, eller er det bare meg som kan bli helt desperat etter hvile lenge før kvelden kommer… med barn i magen eller utenfor??

Har vi ikke kommet lenger?

 

7 thoughts on “Har vi ikke kommet lenger?!

  1. Line

    Av en eller annen grunn har bloggin din gått meg hus forbi! Nå har jeg lagt deg til på bloglovin’ og gleder meg til å følge med videre – du skriver bra! 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hehe, jepp! Jeg bare gleder meg til de to yngste kommer på nivå med eldste – han kan sitte temmelig stille som en mus og se på noe dersom det engasjerer nok… De to minste har foreløpig litt mye uro i kroppen… 🙂

      Svar
  2. EventyrElin

    Jeg lukker øynene. Mannen er helt oppgitt over hvordan jeg kan la dem holde på, og hvor stor grad av rot og kaos jeg tydeligvis har blitt helt blind for. Det gir meg ro at de kan sulle for seg selv en stund. Så får jeg heller bare leve med at stoler blir brukt til å lage buss, at puter plutselig ligger ute på verandaen fordi «vi skal lage fengsel der» eller at alle kasserollene ligger under trappa for tre gutter skal leke piknikk. Har jeg fått et kvarter helt uten å trenge å se dem, korrigere dem eller skille dem (de er ikke i liga med kamphunder, altså, men det kan bli heftig til tider) så er jeg som regel akkurat passe oppladet til å holde ut til kvelden kommer 😉

    Men du har helt rett. Noen ganger føles det som om vi står på stedet hvil. Og det gjør vi jo forsåvidt, så lenge vi bare fortsetter å få en uendelig rekke med tette unger :p

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Haha, jeg tror vi har samme hverdag! Jeg pleier å sende dem opp i andre etasje på rommene sine, og så hører jeg dem styre og romstere og banke og hoppe og rope. Da lukker jeg øynene og forsøker å slumre litt de få minuttene jeg har før en av dem begynner å hylskrike eller alle tre kommer ned igjen… 😉 For din del er det jo litt «never ending story» – når du begynner å få bitte litt kontroll på dagene er du gravid igjen… hvor skal dette ende tro? Min oldemor fikk 12 barn, så du har så vidt begynt om du skal ha hennes generasjon som forbilde, haha! 😉

      Svar
      1. EventyrElin

        12 unger! Ja, tenk det.. Min bestemor fikk seks, og var vel selv ei av ti unger. Jeg tror ikke jeg vil prøve meg på noe sånt, altså 🙂 Jeg har dem oppe nå, de har fått utdelt småbilene som har vært borte i en måned (med vilje, sånn at lekene blir morsomme igjen, og for å unngå litt rot) så jeg satser på jeg kan få nesten en halv time før en av dem kommer hylende ned trappa…med resten av gjengen på slep 🙂

        Men vi er heldige, da! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s