Månedlige arkiver: mai 2014

Urovekkende stillhet

Jeg sto i dusjen en morgen da det plutselig gikk opp for meg: Jeg har fått stå uforstyrret i mer enn to minutter!! Under andre omstendigheter ville jo det vært fantastisk, men når jeg vet at jeg har to toåringer i stua rett utenfor vet jeg av erfaring at «fred og ro» som regel betyr trøbbel.

Urovekkende stillhet...Denne gangen hadde de funnet frem til boksen med cornflakes, dratt ut posen, helt en god porsjon ut over stuegulvet og plassert seg selv midt oppi foran tv-en.

De bare vet det, ikke sant? Helt fra de er under året gamle skjønner de at hvis de har fått tak i noe skikkelig spennende (les: som regel noe de absolutt ikke skal leke med) så er det om å gjøre å gjemme seg i en krok, under et bord eller i et annet rom og utforske objektet i fred og ro.

Når guttene er i et annet rom og det er heeelt stille må jeg derfor alltid ta en liten vurdering:

La dem være i fred, håpe på at ingen skader seg, at møbler og andre ting ikke blir ødelagt og benytte anledningen til å ta meg en kopp kaffe? Eller forstyrre dem, garantert ødelegge idyllen og ikke få et minutts fred og ro den neste timen?

Denne gangen ble vurderingen: Bli streng og rydde opp? Eller komme med et entusiastisk «oiii, se hva dere har funnet da!», ta noen bilder og snike meg inn på badet igjen?

Jeg valgte det siste. Litt cornflakes var ikke det verste de kunne funnet på…

Ignorerer du også stillheten i det lengste?

God torsdag til deg!

Urovekkende stillhet...

Hvorfor hører vi bedre etter når menn snakker om familie?

Da jeg leste denne artikkelen i Aftenposten om en far som har valgt å jobbe deltid tenkte jeg selvsagt (for det er ikke noen grunn til noe annet): Så bra!! Vi skulle hatt flere menn som ham.

Men så kjente jeg ergrelsen stige i meg:

Jeg blir nemlig litt forvirret. Jeg er så vant til hylekoret av eksperter som uttaler seg om tapte pensjonspoeng og muligheter man mister i arbeidslivet og fandens oldemor hver gang det skrives noe om deltidsarbeid eller forlenget permisjon at jeg selvsagt forventet at hele denne regla ville følge i kjølvannet av denne artikkelen også.

Men nei: I dette tilfellet kommer halen av eksperter og forstå-seg-påere med uttalelser som: «Flere burde gjøre som ham!» og «En gyllen middelvei som kan være den beste løsningen for mange småbarnsforeldre!» og «En fin anledning til å holde kontakten med arbeidslivet og ha mer tid hjemme mens barna er små!».

Ja vel. Så når far velger å være hjemme med familien er det et gode, mens når mor gjør det er det til vesentlig ulempe for både kvinnen selv, for arbeidslivet og for samfunnet for øvrig. Ja ha. Det er sånn det er altså!

For all del: Jeg skulle veldig gjerne sett at flere pappaer var hjemme i forlenget permisjon og deltidsarbeid!

Jeg mener det er et gode for barna, særlig de aller minste, og for familien, å ha litt mer ro på seg og tid sammen i småbarnsfasen. Det sender fine signaler til både arbeidsliv og familieliv å ha en miks av kvinner og menn hjemme og på jobb (og det er jo helt klart fordelaktig for lønnsgapet mellom kvinner og menn, og sikkert også for andelen kvinner i lederstillinger, at flere menn deltar hjemme).

Argumentene til pappaen som i dette tilfellet har valgt å jobbe redusert er de samme (og høyst legitime!) grunnene som de fleste mammaer oppgir: Det er fint for familielivet, for forholdet og for livskvaliteten. Og han peker på et faktum vi har en tendens til å underslå: At de aller fleste kan velge å justere ned levestandarden (hus, bil, ferier, ting og tang) til fordel for et roligere familieliv dersom de ønsker det.

Men hvorfor får kvinner så mye pepper når vi velger omsorgsarbeid og familie, mens menn blir hyllet som forbilder?

Det er ikke helt usannsynlig at den mannen som setter på cv-en sin at han har tatt ulønnet permisjon for å være hjemme med sine tre små barn får et anerkjennende nikk fra rekruttereren og litt eksta kompetanse tilskrevet seg. For det er jo krevende å sjonglere tre små barn og hjem, må vite!! At han i tillegg har valgt å gjøre noe annet enn gjennomsnittet må jo tilsi at han har noen helt unike personlige egenskaper!

Ja da, jeg vet at det krever litt «guts» å ta et annet valg enn resten av hurven. Sånn sett burde alle pappaer som velger omsorgsarbeid få en stor klapp på skulderen. På samme måte som at kvinner som vil opp og frem i arbeidslivet burde applauderes for det.

Men ærlig talt. Hvis det er «bra for familien og for samfunnet at pappa jobber 80 prosent» så er det vel for svingende like fint at mamma gjør det? Eller er det kanskje bedre for arbeidslivet og samfunnet at kvinner kommer inn i lederstillinger enn at menn gjør det?

Synes du det er merkelig at menn tillegges mer «kred» for omsorgsarbeid enn at kvinner gjør det? Synes du det er et stort problem at vi har en tradisjonell kjønnsfordeling når det gjelder permisjoner og deltidsarbeid?

Fin tirsdag til deg!

Hvorfor hører vi bedre etter når menn snakker om familie

Helt rolig…

Jeg satt på piknikpleddet og ante fred og ingen fare da jeg la merke til toåringen min som viste uvanlig stor interesse for noe midt på en trestamme. Da jeg kom bort så jeg det:

Helt rolig... Han sto med hånden halvveis inne i et vepsebol i et hull på trestammen, og rundt hodet hans surret et femtitalls vepser.

Om jeg beholdt roen? Å ja da. Som den sindige og avslappede mammaen jeg er løftet jeg ham forsiktig bort mens jeg sa: «Mamma må bare løfte deg bort her, for inni der bor det veldig mange vepser som kan bli litt sinte hvis vi kommer for nærme, skjønner du…». Ehm…

Det var vel nærmere noe sånt: «Kom her, lille venn. Kom her vær så snill. KOM HER NÅÅÅ!!!»

Men der sto han, og så på meg med store øyne, pekte på hullet i stammen og sa: «Look there! Bies! Look!!» med stor fascinasjon i stemmen.

Da hylte mor på far med et skingrende «FÅ HAM BOOORT!!!», og øyeblikket etter var han reddet. Uten et eneste stikk, utrolig nok! Bare litt sjokkskadet, men det var mer min feil enn vepsens.

Søndagen for øvrig var ganske så idyllisk. Vi hadde piknik med et vennepar og deres to små jenter på Anglesey Abbey, som er en stor gammel eiendom med et fantastisk hus og et stort park-anlegg som er til allment bruk.

Helt rolig...Helt rolig...Min snart-fireåring flørtet med sin jevnaldrende venninne og tok ablegøyene sine til et nytt nivå for hver gang hun fniste og lo litt av ham.

De tre toåringene løp stort sett rundt og gjemte seg i buskene. Alle fem barn dro hjem med skrubbsår på knærne, brennesle-blemmer på armer og ben og jordbærflekker på klærne.

Men ingen vepsestikk. Takk og lov!

Er du helt kul og avbalansert når det kommer til vepser og andre småkryp?

Håper helgen din har vært bra. God mandag!

Helt rolig...

Uglesett guttemamma

Nå og da kommer de dagene der det er min tur til å være «hun der med de tre gærne guttene». Hun som alle synes synd på. Hun som de andre mammaene bare venter på en anledning til å få formidlet alle sine gode råd om barneoppdragelse til.

De dagene det er mine tre gutter som hyler unisont og kaster seg på gulvet fordi de ikke får kjeks. Når det er mine som krangler og sloss så det går på liv og lemmer løs. Som spytter ut maten sin og kaster den veggimellom fordi det ikke var det pålegget de skulle ha. Når det er mine tre som står og hamrer lekeinstrumenter mot glassruten i lekegruppen så det er rett før det sildrer i glass og jeg får et erstatningskrav med meg hjem i vognen.

Sånne dager får jeg lyst til å rope: «De er ikke egentlig sånn!!» og så tenker jeg på den fine dagen vi hadde i går, da de tre små englene mine satt side om side på en benk i parken og spiste lunsjen sin og sang «wheels on the bus».

Så kaster jeg et blikk bort på venninnen min med sine to prinsesser som sitter og legger puslespill og aldri har en flekk på klærne sine og som jeg til dags dato ikke har hørt skrike ordentlig og tenker «du får det igjen om en femten års tid, bare vent…!!»

Men det er jo litt sånn det er, selv om det ikke er like crazy hele tiden. Små prakteksemplar i det ene øyeblikket og fullstendig ute av kontroll i det neste. De er tre gutter. Høyt og lavt og med en overskuddsenergi som bare aldri tar slutt. Og to av dem i verste trassalderen. Som ser ut til å nå nye høyder hver dag, forresten!

Folk må bare bære over med meg… Jeg tror det er en god stund til mine tre sitter sammen rundt et bord og trer perler på en snor i en time, for å si det sånn!

I mellomtiden står jeg med dårlig skjult stolthet og ser på treåringen min i toppen av klatrestativet mens de store gutta lurer på om de skal tørre og mammaene måper og synes han er uforsvarlig høyt oppe.

Føler du deg uglesett noen ganger?

God fredag til deg!Uglesett guttemamma

Tvillingøyeblikk 4/2014

Nå som det har vært flere dager på rad med sol og over tjue grader har vi spist lunsjen vår ute «i hagen» hver dag. Det vil si, det som hadde vært en hage… hvis vi hadde hatt en hage…

Tvillingøyeblikk 4/2014I stedet har vi en asfaltert liten bakgård rett utenfor leiligheten, med en koselig benk midt i solen.

Mamma og pappa sier stadig at de skulle ønske de hadde leid et sted med hage dette året i Cambridge. Vi skjønner ikke hvorfor de stresser sånn med det. Vi har jo vært masse på lekeplassen og i parken de siste dagene! Men noen ganger er det litt langt å gå.

Da smaker lunsj på «benken vår» helt topp!

Og så er det ekstra gøy å se hvor vill i blikket mamma blir hver gang vi stikker av og løper rett mot veien.

Det hadde jo ikke vært det samme i det hele tatt med en inngjerdet hage!

Håper du har hatt fine sommerdager i det siste også!Tvillingøyeblikk 4/2014