Uglesett guttemamma

Nå og da kommer de dagene der det er min tur til å være «hun der med de tre gærne guttene». Hun som alle synes synd på. Hun som de andre mammaene bare venter på en anledning til å få formidlet alle sine gode råd om barneoppdragelse til.

De dagene det er mine tre gutter som hyler unisont og kaster seg på gulvet fordi de ikke får kjeks. Når det er mine som krangler og sloss så det går på liv og lemmer løs. Som spytter ut maten sin og kaster den veggimellom fordi det ikke var det pålegget de skulle ha. Når det er mine tre som står og hamrer lekeinstrumenter mot glassruten i lekegruppen så det er rett før det sildrer i glass og jeg får et erstatningskrav med meg hjem i vognen.

Sånne dager får jeg lyst til å rope: «De er ikke egentlig sånn!!» og så tenker jeg på den fine dagen vi hadde i går, da de tre små englene mine satt side om side på en benk i parken og spiste lunsjen sin og sang «wheels on the bus».

Så kaster jeg et blikk bort på venninnen min med sine to prinsesser som sitter og legger puslespill og aldri har en flekk på klærne sine og som jeg til dags dato ikke har hørt skrike ordentlig og tenker «du får det igjen om en femten års tid, bare vent…!!»

Men det er jo litt sånn det er, selv om det ikke er like crazy hele tiden. Små prakteksemplar i det ene øyeblikket og fullstendig ute av kontroll i det neste. De er tre gutter. Høyt og lavt og med en overskuddsenergi som bare aldri tar slutt. Og to av dem i verste trassalderen. Som ser ut til å nå nye høyder hver dag, forresten!

Folk må bare bære over med meg… Jeg tror det er en god stund til mine tre sitter sammen rundt et bord og trer perler på en snor i en time, for å si det sånn!

I mellomtiden står jeg med dårlig skjult stolthet og ser på treåringen min i toppen av klatrestativet mens de store gutta lurer på om de skal tørre og mammaene måper og synes han er uforsvarlig høyt oppe.

Føler du deg uglesett noen ganger?

God fredag til deg!Uglesett guttemamma

14 thoughts on “Uglesett guttemamma

  1. EventyrElin

    Haha, med en fireåring, en toåring og en ettåring, alle tre med uforståelig mye energi, kjenner jeg meg så absolutt igjen…. 🙂 Men ute blant folk har jeg egentlig enda til gode å se dem på sitt «verste» – takk og lov, da hadde de nok blitt stemplet som kommende pøbler, hele gjengen… 🙂 Vil bare ønske dere ei fin helg, er det lenge til avreise nå?

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jepp, jeg følte jeg fikk litt pøbelstempel i dag gitt… Heldigvis er det også dager der de overgår seg selv i å være blide, leke fint med hverandre og (stort sett) høre på hva jeg sier… Vi blir her til midten av juli, så det er noen uker igjen, men de forsvinner fort! 🙂 God helg til deg!

      Svar
  2. jagersten

    Senest i går da lille søte på 1,5 år ikke ville sette fra seg den lille handlevogna på lokalbutikken vår…hun er ikke veldig sjarmerende når hun hyler og tviholder i håndtaket mens jeg prøver å få henne til og slippe. 2 minutt senere satt hun pen på disken til posten (i butikk), og var fornøyd med livet.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Haha, ja det går heldigvis over fort! Jeg sliter litt når jeg har tre som setter i gang på samme tid, men heldigvis skjer ikke det så ofte… 😉

      Svar
  3. casadidriksen

    Føler meg litt truffet her. De der ungene med perler som ikke søler.. Der har du hatt oss.. Og nå ikke fullt så mye der lengre… Nå er det mer: Eir forsvinner et eller annet sted, aner ikke hva hun holder på med i vrimmelen, hvem hun gjør det med men håper det ikke er så alt for ille. Isa holder seg i nærheten så lenge det er is, kake eller annen god mat der, søler fortsatt ikke, forsvinner så fort maten tar slutt og vandrer rundt og synger høyere enn høyest. Yme har en strikkmotor i rumpa, jeg blir også usigelig stolt når han klatrer øverst i ribbeveggen, men må jo hente ham ned, det sier tross alt etiketten, og lurer på om etiketten sier at det egentlig er bedre å dra ham etter meg etter et ben for det er jo det det ender med. Og jeg venner meg fortsatt til dette kaos som jeg plutselig har havnet i og savner de to som perlet, ikke sølte og som kom uten protester når vi skulle hjem..

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jeg blir alltid beroliget når dere jentemammaer kan bekrefte at JA det er en forskjell på gutter og jenter i denne alderen. For det ER det nemlig!! Haha 🙂 Heldigvis for meg ser det ut til å snu om noen år da, sånn at guttene mine roer seg litt når jentene begynner å «ta av» 😉 Kjenner meg igjen i beskrivelsen av Yme og hvordan du trekker ham etter en arm – det er stort sett teknikken her i gården også!!

      Svar
  4. trompetmor

    jeg har flest gutter og en jente…ikke så mye å referere til, men ut i fra det lille jeg har opplevd så er jentene rolig da de er små.. de fleste… Søte, lite sølete, rolige og bruker ørene til det de skal… gutta er også søte, men de er overalt, hører ikke og er møkkete til enhver tid. Jeg har hatt maaange sånne øyeblikk hvor jeg mest av alt vil bare hjem! men så endrer det seg og snur.. Jenta er verst nå, mens gutten er rolig. De er nå 17 og 15. Hun er ute å flyr etter gutta, roter med klær og sminkesaker, bare mååå ha den buksa ellers er jo hele kvelden ødelagt, bråker og skriker. Mens han brummer nå noen dype knurr innimellom, tar brødskiva si og tusler tilbake til rommet og pc`n, han tar en tur på kino, leker med smågutta og ellers tar han livet med ro.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jepp, jeg tror din beskrivelse stemmer for mange! Mine foreldre kan i hvert fall bekrefte at jeg og søsteren min var laaaangt fra det aktivitetsnivået guttene mine har da vi var på samme alder, og jeg kjenner meg selv igjen i beskrivelsen av tenåringene 😉

      Jeg snakket med en barneskolelærer her i går, og hun kunne definitivt bekrefte at de minste gutta har mer uro i kroppen! Her i England begynner de jo på skole allerede når de er 4 år, noe hun synes er ALT for tidlig, særlig med tanke på guttene.

      Det er jo litt morsomt med all aktiviteten også da, så lenge det er i rette settinger. Det er som regel greiest å oppholde seg utendørs 😉

      Svar
      1. Steinsdotter

        Jeg føler med deg…
        Og det virker veldig gjenkjennende det Trompetmor sier over her!
        Selv om min når hun var liten, kanskje et litt høyere aktivitetsnivå enn de fleste jenter.
        Hun er myyye roligere nå, selv om det er en del rot med sminke og skriking om hvilken klær som skal og absolutt IKKE kan brukes! Livet som tenåringsmamma til en gutt høres egentlig ganske digg ut 😉

      2. ToPlussTre Innleggsforfatter

        Jepp, det finnes selvsagt veldig aktive jenter og rolige gutter, men gjennomsnittet tror jeg er som andre sier her; gutta er mest høyt og lavt når de er små og så roer det seg etter hvert, mens med jentene «tar det seg opp» litt i tenårene… hehe 😉

  5. Anne Bente

    Haha….skriking tror jeg hører tvillinger til. Vi har fem barn, før vi fikk tvillingene var vi vandt med lyd og skrål fra de andre tre, men tvillinger……puh hos oss iallefall- de kan det med lyd. Vi følte de skrek som en uttrykksform frem til de var godt to. Men den tiden er så kort, – det er ikke lenge en står i den boblen, sett i perspektiv. Så- du er ikke alene:):)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Oi, hjelp tre barn først og så tvillinger… Du og Maria her er i samme situasjon altså! Når jeg hører fra dere blir jo min hverdag som en solskinnsdag… Godt å høre at det roer seg etter hvert; jeg kjenner meg godt igjen med den skrikingen; tror det er noe de kanskje venner seg litt til fordi de alltid må kjempe litt om oppmerksomheten? Jeg kan ikke huske at storebror var helt i samme gate. Men man glemmer jo fort – heldigvis…! Takk for svar! 🙂

      Svar
  6. Maria

    Jaa, kjenner meg igjen! Noen dager altså.. da slår alle tre guttene seg vrange på en gang, og jeg tenker at alle rundt må synes skikkelig synd på meg. Og jeg må ærlig innrømme at det er litt av en utfordring med to som legger seg på gulvet og griner på en gang, to som vil gå ut i veien og ikke leie meg i hånden, to som er trøtte og vil henge på meg.. osv osv. At du er så mye ute på forskjellig opplegg med guttene er imponerende synes jeg! For tiden er vi mest hjemme i hagen, for jeg synes det er så pes å dra ut på ting med dem. Hva gjør du om dine minste slår seg helt vrange? En under hver arm? 😉 Jeg klarer fortsatt å bære dem begge, men lurer på hva jeg skal gjøre når de blir for tunge for meg. 😉

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hadde vi hatt hage kan jeg love at vi hadde tilbrakt MYE tid i den! Problemet er at vi leier en liten leilighet på 60 kvm, og dermed går de tre guttene i tottene på hverandre om vi ikke kommer oss ut… Jeg begynner å bli ganske sliten av å alltid måtte gå til en park eller lekeplass, så det skal bli deilig med en egen uteplass igjen!!

      Mine har blitt for store til at jeg kan løfte begge på en gang, så jeg spenner dem fast i vognen hvis det blir for ille når vi er ute 😉 Det synes de som regel er et veldig kjipt alternativ… Men ja, det er temmelig utfordrende når begge slår seg vrang samtidig. På lekegrupper og sånt må jeg ofte ta dem ut av rommet til de har roet seg, av hensyn til alle andre…!

      Godt å høre at det finnes andre i samme situasjon… Lykke til med dine små troll! 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s