Det er jammen tøft å være norsk. Særlig i Norge!
«Mitt inntrykk av skandinavere er at dere er så poshe«, sa min amerikanske venninne en av de første gangene vi snakket med hverandre her.
Jeg grublet litt på det i ettertid. Jeg føler meg ikke spesielt posh. Har i grunnen ikke tenkt så mye på hvordan nordmenn oppleves utenfra i det hele tatt.
Men så sto jeg ved gaten i London på vei hjem på Norgesbesøk noen måneder senere, og da gikk det opp for meg. For skulle noen mot formodning ha glemt å sette nummeret på gaten og destinasjonssted opp på tavlen over meg ville det neppe vært noe problem å finne veien:
Blonde, vakre jenter, høye, kjekke menn og en større samling Michael Kors, Acne og Marc Jacobs enn på en motemesse i Milano. Der og da kjente jeg meg litt flau. Og satte min egen veske ned mellom bena.
Vi fleiper ofte med standarden på leiligheten vår her i England og sier at hadde vi bodd sånn i Oslo så hadde vi følt oss litt flaue. Ikke hatt spesielt lyst til å invitere noen på besøk, liksom.
Har vi det fælt? Nei, overhodet ikke! Det er et til tider litt høyt støynivå på seksti kvadrat med tre unger. Jeg er litt lei av å måtte oppsøke parker og lekeplasser flere ganger om dagen i mangel på hage. Lei av å vaske vegg-til-vegg-teppet som dekker gulvet både rett innenfor inngangsdøren og under spisebordet. Det blir deilig med oppvaskmaskin igjen og slippe å tørke klær på soverommet. Og det hadde så klart vært ålreit med en bil.
Men vi har det fint! Vi er heldige! Vi har masse tid sammen med ungene, fine opplevelser og i det hele tatt få bekymringer bortsett fra at mannen min har et krevende studieprogram og at vi må snu litt ekstra på krona dette året. Derfor er det en ironi at jeg ville følt det annerledes med samme standard hjemme i Oslo.
Ja, det er tøft å være norsk. Jeg sier det litt ironisk, men det er faktisk en sannhet i det. Etter de siste ukenes feriedebatt i mediene har jeg grublet enda mer på min venninnes kommentar.
Det er vanskelig å leve med ulikhet i overflodssamfunnet Norge, der «alle» har «alt». Det er tøft å falle utenfor i et samfunn der velstand er normen. Det er tøft å gå mot strømmen i «Annerledeslandet der alle er like». Den iboende tanken i oss nordmenn om at man gjerne kan være seg selv, så lenge man bare er som alle andre, har definitivt blitt mer synlig for meg som norsk i utlandet!
Trenger det egentlig å være så farlig at vi er litt ulike? At noen reiser på dyre ferier mens andre ikke gjør det? At noen går i dyre klær mens andre ikke gjør det? Verden er jo faktisk sånn at vi ikke kan få alt, hele tiden. Det kan kanskje bare virke sånn. Særlig i Norge!
Kanskje vi heller kan begynne å snakke litt mer åpent med hverandre om hva som skaper de virkelig gode opplevelsene i stedet for å lure oss selv til å tro at tre uker i Thailand eller et striglet designhjem er det som får ungene (og oss selv) til å ha det bra?
Det kan vel neppe kalles et problem at ikke alle familier har råd til å reise på ferietur til Marbella eller Disneyworld hver sommer? At mamma og pappa sliter med å få endene til å møtes i hverdagen og ikke har råd til en eneste ferie, selv ikke en campingtur hjemme i Norge? Ja. Å ikke få delta på fritidsaktiviteter, få ordentlig mat hver dag eller nye klær når det er nødvendig? JA! Det er et problem.
Jeg var overlykkelig over å tilbringe de aller fleste av min barndoms somre hos besteforeldre på Vestlandet og på gården min farmor vokste opp på i Hallingdal. Jeg husker markblomster, varme svaberg, teltturer, det friske vannet i skogstjern og sjø og store mengder jordbær.
Du kan si jeg var heldig som vokste opp mens det fortsatt var eksotisk å reise særlig lenger enn til Legoland. Og det kan godt hende at vi tar med guttene våre på flere utenlandsferier enn jeg var på. Men likevel:
Det er vi voksne som definerer standarden for en god oppvekst, ikke barna våre!
Mine unger har ikke registrert noe annet enn at monsteret av en sofa i leiligheten vi leier her (som jeg ikke en gang orker å sitte i uten å legge over et sengeteppe) er veldig myk og god å hoppe i. Ville forfengeligheten min overlevd å ha en sånn sofa plassert midt i stuen vår hjemme i Norge? Neppe.
Vi kan alle kan alle se på våre egne prioriteringer og justere forventningene våre. En god barndom skapes i hverdagen, ikke gjennom dyre ferier. Gode minner handler om tid med våre nærmeste, naturopplevelser og tilstedeværelse. Ro og tilfredshet starter i vårt eget hode.
Og vi skylder ungene våre å utstyre dem med litt perspektiv: Det finnes en verden utenfor vår lille boble av velstand. Vi er blant de mest priviligerte i verden! Og akkurat det er kanskje også i ferd med å bli vårt aller største problem.
Klart vi ikke skal ha dårlig samvittighet for å reise på en og annen utenlandsferie med familien. Eller kjøpe oss fine ting om vi har penger å bruke på det.
Men det kan likevel kanskje være et fellesprosjekt å senke lista litt? I håp om å ikke miste bakkekontakten fullstendig?
Fin kveld til deg!
Kjøreturen fra Cambridge til landsbyen Kettlewell tok om lag fem timer, og det var med to lange rastepauser underveis. I løpet av den siste timen-halvannen forvandlet landskapet seg fra det frodige, grønne og flate vi kjenner så godt fra Cambridge til vakre åser, fjell og elver.
Og plutselig var vi midt i den mest sjarmerende lille landsbyen du kan tenke deg! 
Landsbyen er for anledningen pyntet med gule vimpler og sykkel-effekter over alt, for Tour de France går gjennom Kettlewell om et par dager. Tydeligvis en stor lokal-begivenhet!
Vi bor i et lite cottage hvor det knirker i gulvene og er lavt under taket, og rett utenfor døren går det turstier og kjerreveier opp på fjellet. Så vakkert!
Så hva har vi gjort? Gått turer, spist is, lest bok, hilst på sauer og høns som rusler rundt omkring her. Fått masse frisk luft og kost oss både inne og ute. Perfekt for sånne som meg som foretrekker fjell fremfor sjø og som liker å kunne være litt aktiv. Og perfekt med barn!
Om du fikk lyst til å prøve deg på engelsk landsbyferie kan jeg anbefale Lake Distrikt-området, og om du går inn her finner du massevis av boliger til utleie!
