Min lille engelskmann

Jeg har en liten gutt på snart fire. Han er norsk. Han har gått i norsk barnehage og tilbrakt de første leveårene sine i norsk skog og fjell, lekt med nabobarna i gaten vår og vennene sine i barnehagen, og hatt besteforeldre og familie rundt seg.

Min lille engelskmannEn liten gutt som ikke skjønte et ord engelsk da vi flyttet hit til England, og som lenge kalte barnehagen her for engelskbarnehagen min, i motsetning til den norske, den han «egentlig» hørte til i. To dager i uken har han gått til «engelskbarnehagen» sin, med litt større selvtillit for hver gang.

Nå spør han nesten hver dag om han skal dit i morgen også, og i det siste har han ikke snakket om stort annet enn den årlige «Nursery Trip» til Gullivers land med foreldre og barn. Og han kaller den ikke engelskbarnehagen lenger. Bare barnehagen.

Min lille engelskmannI går så jeg ham hoppe ut av bussen i parken og rope i vill glede: «George, look! There it is! Number one is the horses and number two is the roller coaster, let’s go on a ride!!»

En liten gutt på snart fire, som nå snakker engelsk i søvne, som løper om kapp og tullesloss og skravler som en foss med vennene sine, som vil vise dem hunden sin og har gledet seg i flere måneder til å feire bursdagen sin sammen med dem.

Min lille engelskmannMin lille engelskmannDet føltes rart å ta ham med bort hit i fjor sommer, langt vekke fra alt det kjente og kjære hjemme i Norge. Og nå føles det plutselig veldig rart å skulle dra tilbake!

Det tar tid å venne seg til et nytt land, etablere nye relasjoner og nye måter å leve hverdagslivet på.  Det er en stor omstilling for både store og små. Men det er også utrolig å se hvor tilpasningsdyktige barn er! Hvordan de med den største selvfølgelighet finner seg til rette i et nytt hjem. Hvordan de finner måter å kommunisere og leke på uten en gang å skjønne hva som blir sagt. Og hvor rasende fort de plukker opp et helt nytt språk!

Ett år kan høres mye ut, men det er det ikke! Det går ufattelig fort. Jeg syntes de første tre-fire månedene her forsvant i et slags «komme i orden og finne ut av ting og bli kjent»-modus, og de siste to-tre månedene har forsvunnet i et «alt vi må rekke før vi reiser og usikker på om vi skal bli her eller ikke»-modus…

Jeg vet ikke om jeg er helt klar til å gi slipp på min lille engelskmann enda! På mine tre små engelskmenn. Om vi blir her en stund til er det større sannsynlighet for at de små engelskmennene i dem blir med hjem også, og at de ikke går så lett i glemmeboken.

Fin kveld til deg!

Min lille engelskmann

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s