Månedlige arkiver: august 2014

Når føler man seg hjemme et sted?

Da vi kjørte opp foran leiligheten vår her i Cambridge og alle tre ungene ropte «huset vårt!!» kjente jeg plutselig at det var ordentlig deilig å komme tilbake hit!

Og da jeg hadde fått pakket ut litt og tok en tur med hunden i kjente omgivelser her fikk jeg en merkelig følelse av å ha kommet hjem. Så rart! Jeg tenker jo på Norge som hjemme og føler meg fortsatt på mange måter som jeg er på besøk her i England.Når føler man seg hjemme et sted?

Likevel kjente jeg en ordentlig følelse av å høre til her. En ordentlig ekte glede over å kjenne luktene, se de grønne markene, elven, menneskene, husene og høre språket igjen.

Hva skal til for at man føler seg hjemme et sted?

Er det at man er blitt kjent nok til å ha god oversikt over sånt som butikker, offentlige kontorer, friareal, helsetjenester og så videre?

Sånt gjorde meg i hvert fall ganske forvirret og fremmedgjort i starten her! Alt fra småting som å finne riktige ingredienser i matvarebutikken til praktiske ting som å skaffe seg bankkonto og telefon eller registrere seg selv og familien i helsevesenet.

Eller er det at man har et nettverk, familie og/eller venner? I dag traff jeg på en venninne og mannen hennes i køen på matbutikken, og kjente ordentlig på hvor deilig det er å kjenne folk! Kan man egentlig føle seg hjemme (sånn «på ordentlig») uten mennesker rundt seg som man har knyttet noen bånd til?

Eller er det vesentlig at man bor på et sted som passer med den livsstilen man ønsker å ha? Natur og friluftsmuligheter dersom man ønsker å tilbringe mye tid utendørs? Byliv, kafeer og butikker dersom man vil ha liv og røre rundt seg?

Eller er det viktigst å føle at man har muligheter og frihet, for eksempel til å studere eller skaffe seg en jobb eller et sted å bo, og at man blir møtt med vennlighet og respekt selv om man kanskje ikke kjenner alle kulturelle koder, snakker et plettfritt språk eller følger akkurat de samme tradisjonene?

Eller handler det ganske enkelt om tid? At jo lenger man oppholder seg et sted, desto mer hjemme vil man automatisk føle seg?

Jeg tror alt spiller inn.

Men det handler nok mye om hvor mye man investerer selv. Da jeg var student i London rakk jeg ikke helt å få den samme følelsen av hjemme som jeg har her. Jeg reiste ofte hjem og fikk mye besøk hjemmefra, og på skolen var det så mange andre nordmenn at jeg endte opp med å henge mest med dem. Jeg er fortsatt veldig glad i London og minnene strømmer på hver gang jeg er der, men jeg var definitivt «på besøk» der et år.

Når jeg flyttet hit til Cambridge med mann og barn for ett år siden måtte jeg gå inn for det på en annen måte.

Det var mer praktiske ting å ta stilling til. Ettersom jeg skulle være hjemme et helt år mens mannen min var student måtte jeg i stor grad bli kjent med folk og bygge et nettverk på eget initiativ. Jeg har også investert mer språklig og på andre måter for å gjøre det lettere for både guttene og oss selv å føle seg hjemme her.

Dermed er det også mer som knytter oss her nå! Jeg har mine opplevelser og minner, mannen min har sine, vi har alle våre felles familieopplevelser og vi har ikke minst tre små gutter som nesten ikke lenger husker noe annet enn England. Barnehagen, lekeplassene, parkene, kirken, venner de har lekt med.

Og «huset vårt». En bitte liten leilighet som absolutt ikke egner seg for to voksne, tre barn og en hund, med vegg til vegg-tepper, trekk fra vinduene og alt for liten skapplass.

Men likevel var det godt å komme hjem.Når føler man seg hjemme et sted?

Siste krampetrekning

Vi er i Legoland en pitstop for å gjøre kjøreturen fra Norge til England litt kortere. Regnet pøser ned, det er stille og fredelig og lite som vitner om ferietid. Vi tenkte å la ungene svi av litt energi her før vi starter den lange turen gjennom Europa i natt.

Akkurat nå er vi egentlig bare litt lei av ferie, kofferter, bilkjøring og opplegg! Bilen er stappfull på grensen til å bryte sammen. Ungene er grinete, været er stusselig og vi har en hund som ligger bak i bilen og må ut på lufteturer med jevnlige mellomrom. Og så er vi selv litt sånn vemodige over å reise fra familie og venner hjemme.

Men vi satser på at Legoland får opp stemningen noen timer!

Det føltes litt rart å være på hytta i Norge nå den siste uken også. Vi startet jo ferien senere enn alle i Norge og hadde egentlig sommerferiefølelsen intakt, samtidig som det var helt stille på hyttene omkring og det hadde kommet et kjølig høstdrag i luften.

Heldigvis hadde vi nydelig vær de siste dagene før vi reiste, og fikk tatt noen ettermiddagsturer til  stranden og tatt et bad med ungene før leggetid. Siste krampetrekning av sommer!

Nå venter en ny hverdag igjen i Cambridge, og det blir egentlig helt greit å pakke ut koffertene og roe ned litt igjen!

Pleier du også å bli litt lei av ferie sånn på tampen av ferien?

Fin dag til deg!

Siste krampetrekning

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

I år er det trendy å fortelle om alle dine mislykkede forsøk på å oppdra ungene dine, at du serverer familien ferdigmat tre dager i uken og at du lar oppvasken stå til det ikke er mer plass på benken. Da er du nemlig akkurat passe laidback til at jeg kan føle meg vel. Sånt liker vi her til lands!

Lever vi i en kultur som har altfor stor fokus på vellykkethet og suksess? Ja. På alle arenaer av livet. For alle aldersgrupper. Ungdommer, foreldre, besteforeldregenerasjonen. Det er kjedelig. Det har store konsekvenser. Depresjoner er økende i vår del av verden og stress og utbrenthet er kjente folkesykdommer.

Er kronisk dårlig samvittighet folkelidelse nummer én? Jepp. Dårlig samvittighet for å ikke strekke til, ikke være flink nok, ikke være god nok, ikke være snill og tålmodig og vakker og tilstedeværende nok.

Sånn sett er Per Fugellis oppskrift «Gi blanke faen og få et bedre liv» er en resept mange med fordel kunne benyttet seg av! Vi trenger også en åpenhet om at ting ikke alltid er en dans på roser, at livet handler om oppturer og nedturer og at det er greit å ikke få til alt.

Men hva sier det egentlig om vår kultur at vi har behov for å se andres utrente kropper eller skitne oppvask for å føle oss mer «normale» selv? Eller motsatt, at vi går i kjelleren over å høre om andres suksess?

Jeg er så lei av alle ytterpunkter og svart-hvitt-fremstillinger i medier! Både det perfekte og det uperfekte.

Jeg lar meg verken inspirere av mødre som forteller at boot-campen som startet tre dager etter fødselen ga dem kroppen tilbake etter en måned eller mødre som stolt forteller at de lar ungene klatre i møblene og spise nugatti på skiva hver dag fordi de ikke gidder å bruke energi på å si nei.

Ingen av delene er særlig representativt. Ingen av delene er spesielt inspirerende eller motiverende.

De aller fleste (vil jeg tro) befinner seg et sted midt imellom komplett kaos og total perfeksjonisme. Hvorfor er det ytterpunktene som skal måtte fremheves for at den store hopen av oss skal trekke et lettelsens sukk:

«Ahhhh, jeg er normal. Jeg er god nok. Jeg duger.»

Det er selvsagt ålreit innimellom å høre at det ikke bare er mine unger som hyler når de ikke får viljen sin, som tegner på møbler med sprittusj eller bruker en time på å sovne om kvelden. At andre enn meg sliter med sokker som forsvinner og hundehår som ligger som et filtteppe på parketten to timer etter at det ble vasket. At også andre stiller spørsmål ved hvor streng man skal være, eller hvor mye man skal gi etter, og innrømmer at man tidvis føler seg både sårbar og usikker i foreldrerollen.

Men til syvende og sist er det jeg som må sette standarden for mitt liv! Finne min balanse. Hva jeg har energi til, hva jeg synes er viktig og hva jeg ønsker å prioritere. Jeg ønsker ikke å velte meg i andres mislykkethet for å få bekreftelse på hvem jeg er.

Hele det der prosjektet gir meg bare en uggen følelse av at vi er på helt feil spor. At vi behandler symptomer og ikke årsaker.

Symptomer på et samfunn med krav om å være konstant pålogget, deltakende og engasjert. Bo fint, kle seg fint, te seg fint. Være en god kollega, venn, foreldrer, sønn/datter, barnebarn. I alt stresset vårt får vi dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Og vi kan jo ikke strekke til, på alle arenaer, til samme tid! Da kommer behovet for å føle seg bedre.

Det er naturlig å sammenlikne seg med andre. Det gjør oss til mennesker!

Men er resepten på vårt oppjagede prestasjonssamfunn å skape en konkurranse om å være mest mulig avslappet, rotete, utrent, likegyldig og flink til å gi f…? Et samfunn der det plutselig ikke er lov til å vise at man er flink til noe, sette noen klare mål for seg selv eller si at man ønsker det beste for ungene sine, hva enn det måtte være?

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om balanse!

Mellom famileliv og jobb. Mellom en sunn, sterk og frisk kropp og en som bærer preg av et liv. Mellom et balansert, sunt og næringsrikt kosthold og dietter og fråtsefester. Mellom en aktiv hverdag preget av glede ved å bruke kroppen og et manisk treningsregime for å oppnå et virkelighetsfjernt ideal. Mellom et rent, ryddig og koselig hjem og totalt kaos. Mellom barneoppdragelse som krever at jeg sier nei, setter klare grenser og har regler og en som krever det uoppnåelige.

Vi kan heldigvis velge hva vi vil bruke tiden vår på.

Hvilke kilder vi skal hente vår inspirasjon og følelse av mening fra. Hvor mye tid vi skal bruke på å lese interiør, mote – og matblogger eller nyheter, aviser og bøker. Hvor mange fritidsaktiviteter vi selv og ungene skal være med på. Om det oppussingsprosjektet er nødvendig eller om vi skal utsette det. Om vi skal involvere oss i frivillig arbeid, religion eller meditasjon. Leve enklere og jobbe mindre i perioder eller kjøre på med alt det koster oss.

Vi burde ikke måtte se til naboen. Verken for å bli misunnelige på hans perfekte hjem eller for å føle oss bedre over hans håpløst uoppdragne unger. Vi burde vite at vi er gode nok akkurat som vi er.

Hva mener du om «prosjekt uperfekt»? Kult eller kleint?

Fin mandag til deg!

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

Hjemmelaget tunfiskrøre til brødskiva

Hjemmelaget tunfiskrøre på en skive grovbrød er en god helgelunsj, eller fint å ha stående til nistepakken. Kjempegodt, billigere enn ferdigblandinger fra butikken og laget på et par minutter!Hjemmelaget tunfiskrøre

Tunfiskrøre

To bokser tunfisk i lake

1 liten boks hermetisk mais

8-10 syltagurk i skiver

1 liten pakke majones

Sitronsaft, pepper

Bland tunfisken og så mye av majonesen du ønsker sammen i en bolle. Hakk syltagurken i små biter og tilsett den sammen med så mye mais du selv ønsker. Smak til med litt sitronsaft og pepper.

Nyt på ferskt grovbrød eller landbrød med litt agurk på toppen!Hjemmelaget tunfiskrøre

Boktips: «Potty training in one week»

Dama bak kassen på Lindex rakk ikke å skjule det forbausede uttrykket da jeg slang 18 truser str 92 opp på bordet foran henne. «Tvillinger«, sa jeg unnskyldende.  «Bleieavvenning…»

Boktips: PottytrainingJeg har vært litt busy de siste dagene…

Vi er på hytta til mannen min, og mens solen (i hvert fall tidvis) har varmet utenfor har jeg holdt jeg meg innendørs med Knoll og Tott, som vi håper å ta med tilbake til England fri for bleier. Avvenning i en bitte liten leilighet med vegg til vegg teppe i stua er ikke akkurat optimalt, og jeg er keen på å få det gjort før vinteren!

Vi slapp elegant unna denne problemstillingen med eldstemann ettersom barnehagen hans generøst tilbydde seg å ta det på dagtid. Det var unnagjort på et par uker og jeg ante i grunnen ikke hvordan de gjorde det (og spurte ikke heller).

Gina Ford, en av britenes fremste forfattere innen barneoppdragelse, har skrevet boken «Potty training in one week«, som jeg fikk låne av en venninne.

Jeg er ikke noen stor fan av det jeg har lest av Fords metoder, som ofte kritiseres for å være altfor skjemaorientert og for lite sensitiv overfor barnets behov, men akkurat når det gjelder dette temaet synes jeg teknikkene har noe for seg.

I følge Ford er kriteriene som bør være på plass før man starter bleieavvenning (uavhengig av barnets alder): At de klarer å sette ord på når noe «skjer»; at de klarer å sitte stille noen minutter av gangen; at de er ganske tørre når de tas opp etter dagsoving og at de viser interesse for av- og påkledning selv. Er ikke alle kriteriene oppfylt er barnet neppe modent for avvenning.

Vi har fulgt hennes «fase 1» i noen uker nå. Det innebærer enkelt og greit å introdusere potten og bruke den morgen og kveld. Om det blir noe resultat eller ikke er ikke så nøye; barnet skal bare få en forståelse av konseptet «gå på do».

«Fase 2» strekker seg over en uke. Første dag startet vi med å vise dem «stor gutt-trusene» og forklare for dem at de er store gutter nå og at de skal få gå på potte selv. Ford anbefaler at man setter av de tre første dagene fullt og helt til bleieavvenning, med minst mulig forstyrrelse utenfra. Deretter fortsetter «treningen» i en ukes tid.

Hun anbefaler at man oppholder seg mest mulig i ett rom de første to-tre dagene, med en bøtte grønnsåpevann tilgjengelig og alle tepper fjernet fra gulvet. Vi har hatt tv, bøker og masse leker tilgjengelig, og det har faktisk gått overraskende greit å være så mye inne!

Første dag var det mer uhell enn «blink»; andre dag gikk langt bedre og nå føler jeg vi er på rett spor. Nå kan vi så smått prøve oss på småturer ut.

Når det gjelder tvillinger anbefaler Ford å ta en av gangen ettersom tvillinger sjelden er klare samtidig. Jeg har eneggede gutter og de befinner seg som regel på samme nivå, så for meg ville det egentlig komplisere ting å ta en av gangen. Det er jo mye mer jobb med to, men jeg tror de påvirker hverandre positivt også.

I følge Ford er det aller viktigste for kjapp avvenning å ha fullt fokus de første dagene og unngå å måtte ta bleien på igjen når man først har sluttet (annet enn ved dag- og nattsoving). Man bør gi masse ros (også når det ikke skjer noe i selve potten), og for øvrig holde hodet kaldt og unngå cabin fever…

Dersom det blir vanskelig å holde motivasjonen oppe og barnet begynner å miste interessen anbefaler hun belønningssystemer som klistremerker eller liknende. Og ser man ikke en positiv progresjon i løpet av andre dag anbefaler Ford å kutte tvert med treningen og gå tilbake til fase 1 i noen uker til.

Nå er jeg lei av grønnsåpe, klesvask, barne-tv og klesskift og kjenner jeg at jeg begynner å bli klar for å komme meg litt ut av huset igjen! Og ikke minst nyte siste rest av ferien! Men det er ganske digg å vite at prosjekt bleieavvenning (snart) er i boks!

Har du fulgt noe «opplegg» for bleieavvenning? Hva er dine erfaringer?

Fin torsdag til deg!Boktips: Pottytraining