Den skumle barnehagedebatten

August er her, og for mange tusen familier betyr det også barnehageoppstart for ettåringen. Med det blusser diskusjonene opp: Bør ettåringen i barnehage? Er det skadelig? Er det bra? Hva kan man gjøre for å skape en best mulig overgang?

Den skumle barnehagedebattenÅtti prosent av norske ettåringer begynner i barnehage. Ergo terger man potensielt på seg en god andel av befolkningen med å si at det ikke er bra.

Man risikerer å skape fryktelig dårlig stemning, enten det er i vennegjengen eller i media. Man bidrar til å spre usikkerhet og dårlig samvittighet og mye bekymring. Man løper i det hele tatt en høy risiko for å bli upopulær!

Jeg sier det likevel: Jeg synes det var tidlig å sende storebror fulltid i barnehage som ettåring.

Jeg kunne dratt opp all verdens forskningsrapporter som understøtter hvorfor jeg mener som jeg gjør, og det finnes garantert tilsvarende forskning som konkluderer med det motsatte, eller i alle fall at det ikke er noe som kan bevise at det er direkte uheldig å sende en ettåring i barnehage.

Jeg syntes det var tidlig. Det er basert på mine egne erfaringer og min egen magefølelse. Så må andre gjøre seg opp sin egen mening. Jeg er lite tilhenger av å proklamere en eneste fasitløsning som skal gjelde for alle. Jeg er fullstendig klar over at familier er forskjellige, barn er forskjellige, barnehager er forskjellige og at det er mange hensyn å ta.

Jeg vet bare at det ikke føltes spesielt bra å sende storebror i barnehagen et par dager etter at han fylte ett år. Til tross for tre ukers gradvis tilvenning med pappaen i permisjon. Til tross for en liten familiebarnehage. Tross få barn og tre ansatte. Til tross for at han ikke har vist tegn til mistrivsel verken da eller i etterkant. Det føltes bare ikke riktig. Og nå, etter å ha hatt et år ekstra hjemme med tvillingbrødrene hans, ser jeg hvor fort tiden har gått og hvor verdifullt det har vært å ha den ekstra tiden sammen.

Jeg er alltid fryktelig redd for å tråkke noen på tærne når denne diskusjonen kommer opp! Og det er jo ikke så rart? Hva er mer ubehagelig enn at noen skal antyde at vi gjør noe som ikke er bra for barna våre? Vi vil jo det aller beste for dem. Og vi må jo? Alle gjør det jo? Det er jo bare «sånn det er».

Vi deltar i de gjensidig forsikrende, beroligende samtalene vi foreldre har rundt barnehageoppstart:

«Ja, det er jo fryktelig ubehagelig å gå, han skriker jo skikkelig, men det er nok verst for meg, de ansatte sier at han stopper å skrike omtrent i det døren er lukket«. Og: «Det er jo bra for ham å komme seg ut blant andre barn og få litt sosial trening». Og: «Han blir jo lei av lekene sine hjemme og av å bare være sammen med oss«. Og: «Han trenger et mer pedagogisk opplegg enn jeg klarer å gi».Den skumle barnehagedebattenVi forsikrer hverandre og vi forsikrer oss selv om at jo da, det går bra dette, det er nok det beste for både foreldre og barn. Men jeg kjøpte det liksom aldri helt selv.

Man kan jo diskutere når det er riktig å starte i barnehage, om det ikke er ved ett år. Når passer det egentlig best? Blir de (og vi) noensinne helt klar? Syr vi puter under armene på ungene våre og er vi i ferd med å bli helt hysteriske i vår frykt for å «skade barna» våre?

Min opplevelse er at det er stor forskjell på en ettåring og et barn på halvannet til to år:

Det er en helt annen trygghet i relasjonen til oss. De skjønner at mamma og pappa kommer tilbake når vi går. De har utviklet et rikere språk og er lettere å kommunisere med. De har forsert mange fysiske milepæler, kommer seg rundt og er modne for å utforske verden på en helt annen måte. De blir ikke så fort slitne. De begynner å vise interesse for lek og samspill med andre barn. Nettene er mer stabile, de verste tannfrembruddene over og overskuddet begynner å komme tilbake igjen for oss voksne.

Dessverre er det sånn at det ikke alltid er så lett å heve røsten og kritisere «den norske modellen». Det er uendelig mye godt med vår velferdsstat, med rause permisjonsordninger og likestillingsorientert familiepolitikk. Men med alle godene vi mottar ligger det også et slags uuttalt press på oss til å godta premissene. I dette tilfellet:

Ettåringer fulltid i barnehage. For «sånn er det bare».

Jeg ser at det er lett å havne i «sytefellen». Vi som har det så godt i Norge, hva har vi å klage på, liksom? Men at vi har det bra på mange områder er vel ikke ensbetydende med at alt er perfekt?

Året i England ble en fin anledning for oss til å velge en annen løsning enn fulltid jobb/fulltid barnehage. Alle tre har vært to dager hver i barnehage. De dagene de har vært hjemme med meg har vi hatt lekegrupper, lekeplasser, parker, bibliotek og andre ting å benytte oss av. Vi har tilpasset aktivitetene etter dagsformen. Vi har hatt rolige morgener og ettermiddager. Mye familietid.

Mine toåringer er barnehageklare på en helt annen måte nå enn da de var ett! Ikke bare klare; de har godt av å være i barnehage. Det gir dem nødvendig variasjon i leker og aktiviteter. De erfarer at de samme reglene for oppførsel gjelder andre steder enn hjemme. At andre enn mamma og pappa setter grenser for dem. Stå i kø, vente på tur, ta hensyn til andre, rydde bort etter seg. Gleden ved å ha venner.

Og for å være helt ærlig har jeg mine begrensninger. Jeg har mer energi til ungene mine når jeg får litt tid for meg selv i løpet av en uke. Det er bare å erkjenne det: En treåring egner seg bedre som lekekompis for guttene mine nå enn jeg gjør.

Men er det én ting jeg er sikker på etter å ha vært hjemme i permisjon et ekstra år er det at vi som foreldre har mer enn nok å tilby ettåringene våre, enten det gjelder stimuli, nærhet, sosial omgang eller pedagogisk opplegg!

En ettåring trenger ikke «sosial trening» eller omgang med andre barn for å utvikle seg bra. En ettårings behov trenger absolutt ikke dekkes i en barnehage, kanskje heller tvert imot! En ettåring trenger fortsatt ro og nærhet til et fåtall omsorgspersoner han er trygg på, så han kan utforske verden i sitt eget tempo.

Det er ikke noe mål med dette å kritisere alle som velger å sende ettåringen i barnehage, selv om jeg ser at det lett fremstår sånn. Jeg sier ikke at det er skadelig å sende ettåringen fulltid i barnehage eller at det i alle tilfeller er feil. Jeg er bare usikker på om det er det beste.

Derfor synes jeg det er viktig at spørsmålene stilles! Ikke bare av eksperter med forskningsrapporter å vise til, selv om det bare skulle mangle at det ikke ble investert tid og penger i forskning på et såpass omfattende fellesprosjekt som den norske barnehagemodellen er.

Men også av oss vanlige mammaer og pappaer. At vi tør å utfordre hverandre litt. At vi tillater oss å kjenne litt på magefølelsen.

Vi har jo et valg, selv om det ikke alltid virker sånn. Og jeg skulle ønske det var litt mer sosialt akseptert å velge andre løsninger enn «one size fits all». Den har jeg nemlig liten tro på.

Den skumle barnehagedebatten

9 thoughts on “Den skumle barnehagedebatten

  1. underveis

    Jeg synes det er så merkelig den ideen at det finnes EN riktig modell for alle familieliv og barndommer. Nå går «alle» norske barn i barnehage. For ti år siden gjorde de ikke det. For tretti år siden var det enda større variasjon. Valgmuligheter, god økonomi osv burde jo gi større variasjon – ikke mindre. Det er mange måter å leve gode liv og ha gode barndommer på. Også utenom barnehagen og lange dager på SFO.
    Og du har helt rett i at dette er en «farlig» debatt. Folk går rett i skyttergravene med en gang en begynner å snakke om andre valg.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja det er nettopp det som er litt rart. De aller fleste kan gjøre sine egne valg (i hvert fall med noen økonomiske omprioriteringer), men jeg tror det oppleves vanskelig å skille seg ut fra flertallet. Selvsagt finnes det ikke EN modell som fungerer for alle 🙂

      Svar
  2. Ellen

    Som du sier, man kan nesten bare snakke for seg selv for ellers tråkker man andre på tærne. Jeg er veldig takknemlig for at vi har spreke besteforeldre som har lyst, overskudd og tid til å passe vår datter når hun er 11 måneder gammel i januar og frem til august 2016. Og når jeg sier dette til andre nybakte mødre, så har jeg kun fått «så heldige dere er»-tilbakemeldinger og fleipete kommentarer om tar de inn flere barn?

    Jeg har ingen venninner som ikke har hatt kvaler med å sende ett-åringen sin i barnehagen. Hadde vi ikke hatt besteforeldrene, så hadde vi nok sendt datteren vår i barnehagen og mest sannsynlig hadde både mannen min og jeg gått ned litt i stilling for å få hverdagen til å gå rundt.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Høres veldig fint ut å ha besteforeldre som et alternativ til barnehage i starten! Min erfaring er også at veldig mange er usikre når det gjelder barnehageoppstart for ettåringen. Jeg tror ikke folk flest ville hatt like store kvaler med å sende toåringen i barnehage. Kanskje magefølelsen vår prøver å fortelle oss noe? Uansett; det viktigste er at folk kan velge det som passer dem selv og familien best 🙂

      Svar
  3. Maria

    Veldig fint skrevet!
    JEG kunne aldri levert noen av mine i barnehagen som 1-åring. Jeg synes de fortsatt er babyer i den aldrene, og at de først og fremst trenger å knytte seg til oss foreldre. Jeg føler meg ganske annerledes som har valgt å prioritere å være hjemme mens barna er små, men så har jeg jo sjelden tatt valg i livet for å passe inn i «normalen».
    Selv synes jeg det er vanskelig å snakke særlig mye om det, hva som ligger bak valget og hvordan vi praktisk får det til, for jeg senser at så mange tar det som en personlig kritikk av det valget de har tatt..

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, det er definitivt et litt ømfintlig tema. Jeg tror mange som velger å være hjemme mens barna er små opplever å møte på en del fordommer. Jeg tror det handler om at andres livsvalg lett kan bringe frem vår egen usikkerhet. Og det er kanskje særlig vanskelig å «stikke seg ut» her i Norge, hvor så mange velger likt, selv om mange flere kanskje kunne tenke seg å gjøre som deg. Så fint at du tør å følge magefølelsen! 🙂

      Svar
  4. Trollmor

    Skulle ønske jeg var så modig som du. Her er lillemann på 1 år i barnehagen. Tørr nesten ikke tenke på konsekvensene av å ikke jobbe osv.. Desverre alt for pliktig til «flink pije syndromet»..

    Svar
  5. Trollmor

    Skulle ønske jeg var så modig som du. Her er lillemann på 1 år i barnehagen. Tørr nesten ikke tenke på konsekvensene av å ikke jobbe osv.. Desverre alt for pliktig til «flink pike syndromet»..

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, jeg tror veldig mange kjenner på det presset – til tross for at vi jo har krav på ulønnet permisjon et år etter vanlig permisjon. Og det er jo heller ikke gitt at det er vi mammaer som må ta alt – pappaene kunne med fordel vært mer på banen! Jeg synes ikke man skal plage seg selv med dårlig samvittighet for det valget man har tatt. Det går jo som regel veldig fint! Men jeg synes det er synd at man ikke skal «tørre» å velge det man selv ønsker fordi man føler seg presset til å gjøre som «alle andre».

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s