Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

I år er det trendy å fortelle om alle dine mislykkede forsøk på å oppdra ungene dine, at du serverer familien ferdigmat tre dager i uken og at du lar oppvasken stå til det ikke er mer plass på benken. Da er du nemlig akkurat passe laidback til at jeg kan føle meg vel. Sånt liker vi her til lands!

Lever vi i en kultur som har altfor stor fokus på vellykkethet og suksess? Ja. På alle arenaer av livet. For alle aldersgrupper. Ungdommer, foreldre, besteforeldregenerasjonen. Det er kjedelig. Det har store konsekvenser. Depresjoner er økende i vår del av verden og stress og utbrenthet er kjente folkesykdommer.

Er kronisk dårlig samvittighet folkelidelse nummer én? Jepp. Dårlig samvittighet for å ikke strekke til, ikke være flink nok, ikke være god nok, ikke være snill og tålmodig og vakker og tilstedeværende nok.

Sånn sett er Per Fugellis oppskrift «Gi blanke faen og få et bedre liv» er en resept mange med fordel kunne benyttet seg av! Vi trenger også en åpenhet om at ting ikke alltid er en dans på roser, at livet handler om oppturer og nedturer og at det er greit å ikke få til alt.

Men hva sier det egentlig om vår kultur at vi har behov for å se andres utrente kropper eller skitne oppvask for å føle oss mer «normale» selv? Eller motsatt, at vi går i kjelleren over å høre om andres suksess?

Jeg er så lei av alle ytterpunkter og svart-hvitt-fremstillinger i medier! Både det perfekte og det uperfekte.

Jeg lar meg verken inspirere av mødre som forteller at boot-campen som startet tre dager etter fødselen ga dem kroppen tilbake etter en måned eller mødre som stolt forteller at de lar ungene klatre i møblene og spise nugatti på skiva hver dag fordi de ikke gidder å bruke energi på å si nei.

Ingen av delene er særlig representativt. Ingen av delene er spesielt inspirerende eller motiverende.

De aller fleste (vil jeg tro) befinner seg et sted midt imellom komplett kaos og total perfeksjonisme. Hvorfor er det ytterpunktene som skal måtte fremheves for at den store hopen av oss skal trekke et lettelsens sukk:

«Ahhhh, jeg er normal. Jeg er god nok. Jeg duger.»

Det er selvsagt ålreit innimellom å høre at det ikke bare er mine unger som hyler når de ikke får viljen sin, som tegner på møbler med sprittusj eller bruker en time på å sovne om kvelden. At andre enn meg sliter med sokker som forsvinner og hundehår som ligger som et filtteppe på parketten to timer etter at det ble vasket. At også andre stiller spørsmål ved hvor streng man skal være, eller hvor mye man skal gi etter, og innrømmer at man tidvis føler seg både sårbar og usikker i foreldrerollen.

Men til syvende og sist er det jeg som må sette standarden for mitt liv! Finne min balanse. Hva jeg har energi til, hva jeg synes er viktig og hva jeg ønsker å prioritere. Jeg ønsker ikke å velte meg i andres mislykkethet for å få bekreftelse på hvem jeg er.

Hele det der prosjektet gir meg bare en uggen følelse av at vi er på helt feil spor. At vi behandler symptomer og ikke årsaker.

Symptomer på et samfunn med krav om å være konstant pålogget, deltakende og engasjert. Bo fint, kle seg fint, te seg fint. Være en god kollega, venn, foreldrer, sønn/datter, barnebarn. I alt stresset vårt får vi dårlig samvittighet for ikke å strekke til. Og vi kan jo ikke strekke til, på alle arenaer, til samme tid! Da kommer behovet for å føle seg bedre.

Det er naturlig å sammenlikne seg med andre. Det gjør oss til mennesker!

Men er resepten på vårt oppjagede prestasjonssamfunn å skape en konkurranse om å være mest mulig avslappet, rotete, utrent, likegyldig og flink til å gi f…? Et samfunn der det plutselig ikke er lov til å vise at man er flink til noe, sette noen klare mål for seg selv eller si at man ønsker det beste for ungene sine, hva enn det måtte være?

Jeg skulle ønske vi kunne snakket mer om balanse!

Mellom famileliv og jobb. Mellom en sunn, sterk og frisk kropp og en som bærer preg av et liv. Mellom et balansert, sunt og næringsrikt kosthold og dietter og fråtsefester. Mellom en aktiv hverdag preget av glede ved å bruke kroppen og et manisk treningsregime for å oppnå et virkelighetsfjernt ideal. Mellom et rent, ryddig og koselig hjem og totalt kaos. Mellom barneoppdragelse som krever at jeg sier nei, setter klare grenser og har regler og en som krever det uoppnåelige.

Vi kan heldigvis velge hva vi vil bruke tiden vår på.

Hvilke kilder vi skal hente vår inspirasjon og følelse av mening fra. Hvor mye tid vi skal bruke på å lese interiør, mote – og matblogger eller nyheter, aviser og bøker. Hvor mange fritidsaktiviteter vi selv og ungene skal være med på. Om det oppussingsprosjektet er nødvendig eller om vi skal utsette det. Om vi skal involvere oss i frivillig arbeid, religion eller meditasjon. Leve enklere og jobbe mindre i perioder eller kjøre på med alt det koster oss.

Vi burde ikke måtte se til naboen. Verken for å bli misunnelige på hans perfekte hjem eller for å føle oss bedre over hans håpløst uoppdragne unger. Vi burde vite at vi er gode nok akkurat som vi er.

Hva mener du om «prosjekt uperfekt»? Kult eller kleint?

Fin mandag til deg!

Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

6 thoughts on “Prosjekt uperfekt: Kult eller kleint?

  1. casadidriksen

    Litt kult og litt kleint? Går det an å si det? For jeg synes det blir veldig mange «perfekte supermennesker» til tider. Men jeg tenker at det er mitt ansvar å la det gå inn det ene øret og ut det andre. Som du sier, ingen av endepunktene i skalaen er noe å strekke seg etter og de fleste av oss er vel på midten et sted. Og der tenker jeg at de fleste bør være også. Men det blir fort kjedelig i sosiale medier for middelveien trekker lite likes…

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja det er lov å si 🙂 Jeg tror som du sier at de aller fleste er et sted midt i mellom, og da blir det kanskje mer motiverende å høre hverdagshistorier som viser en balanse – ikke bare ytterpunktene? Men det er ofte ytterpunktene som gir flest likes, ja… 😉

      Svar
  2. Anna GL

    Det er vel litt både og, vil jeg tro. Problemet er vel litt det at det ikke er de samme som presenterer de to ytterpunktene. Det er det som hadde vært deilig å se innimellom; at også de «perfekte» er vanlige mennesker. At man får se og høre om det «uperfekte» gjør kanskje at man også setter seg ned og tenker over ting litt mer? Kanskje er en matpakke bestående av to skiver med SAMME pålegg, helt greit? Og som jeg (litt panisk) prøver å minne meg selv på, nå som jeg straks venter unge nr to på to år: så lenge babyen er mett, tørr og varm, så har han det bra.

    Kanskje man rett og slett skulle ha begynt #ProsjektBraNok? 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Enig med deg; det blir fort litt sånn «enten eller». De aller fleste er kanskje litt midt imellom?

      Jeg tror det er nødvendig for mange av oss å senke terskelen litt innimellom, men sånne «her er alt bare kaos og hurtigmåltider og ingen grenser og klatring i gardiner»-fremstillinger blir litt kleint for meg. Jeg kjøper det liksom ikke helt 😉

      #ProsjektBraNok høres ut som en gylden middelvei! Ikke perfelt eller uperfekt, men helt bra nok… etter egen standard?

      Svar
  3. Viktoria

    Jeg har tenkt som hun over meg her; #prosjektbranok ville vært bedre.
    Prosjektuperfekt er bare kleint i mine ører. Og jeg tror faktisk de fleste av de som fremstår som perfekt kun er gode på å lyve. Kanskje bortsett fra Fotballfrue, men det går visst en kule varmt der innimellom også ;))

    Det er lite sjarmerende å høre om Casa Kaos sin «orker ikke»-holdning, men jeg tenker vel som Casa Didriksen – som jeg har veldig sansen for – at det trekker en del likes.

    Spennende at du trekker inn Per Fuggeli, jeg synes han er en klok mann og jeg har stor respekt for ham.

    #prosjektuperfekt er kleint.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jeg tenker også litt sånn; at de ensidige fremstillingene neppe er sanne. Verken perfekte eller uperfekte. Det er mer motiverende å høre «vanlige» hverdagshistorier som kan vise litt av alt.

      Det blir også liksom bare dumt når man ikke kan møte opp med en hjemmelaget kake på skoleavslutning av frykt for at andre skal se en som en streber med fritidsproblemer og høy stressfaktor. Det minner mest av alt om god gammeldags jantelov.

      Per Fugelli sier mye klokt, ja. Det viktigste er vel å ta et oppgjør med meg selv og min egen standard og finne ut hva som er viktig for meg – uavhengig av naboen? 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s