Månedlige arkiver: september 2014

Rapport fra en mormor

«Vi er i Cambridge og passer tre guttebarn og en bikkje mens foreldrene er i bryllup i Oslo».

Sånn startet statusoppdateringen fra mamma på facebook fredag kveld. Fortsettelsen lød:

«Ganske kaputt etter en lang dag med å bringe og hente fireåringen på skolen, springe etter (virkelig!) toåringene med en tvillingvogn i reserve/nødberedskap; dem på sparkesykkel (de får opp en formidabel fart!), springe rundt i diverse parker med alle tre etter skoletid for eldstemann, den eldste på sykkel og den gærne bikkja som nettopp har flyttet hit og skal lukte på alt som er nytt (og det er alt!) – som drar i båndet i alle retninger, treklatring – og stuping, diverse klesskift etter små uhell, handle mat, lage middag, diverse ettermiddagsaktivitet, bading, lesing, synging, sette på klesvask, rydde etter middag, rydde leker… Det er en grunn til at det er yngre folk som er/bør være småbarnsforeldre. Nå styrker vi oss på spinatsuppe og Netflix før ny innsats i morgen. Men det ER moro og til stor glede! Det skal sies!»

Spot on beskrivelse av min hverdag! Når jeg dumper ned i stolen klokken ni om kvelden etter siste tur med hunden tenker jeg innbitt: DET…ER…VERDT DET. Men fy søren, så slitsomt!!

Så tusen takk til mine snille foreldre som frivillig reiste hele veien hit og tok på seg ansvaret for dette galehuset i tre dager så vi kunne få reise på tur i helgen!

Har du snille besteforeldre i barnas liv? Husk å si TAKK!

God mandag til deg!

Rapport fra en mormor

Frykten for det ordinære

Dere er små enda. Men jeg lurer: Kommer det en dag til å føles som et større nederlag for dere å ta den ledige butikkjobben på Rema enn å stille dere i køen for trygdeytelser på NAV?

Frykten for det ordinæreKommer dere til å aldri føle at dere er helt gode nok? At kun det perfekte er godt nok, både hos dere selv og hos andre?

Kommer dere til å klandre meg for å ha lagt for stort press på dere? For å ha fokusert mer på det dere ikke får til enn det dere får til? For å ha lagt mer vekt på resultatene deres enn på følelsen det gir bare å delta?

Er jeg en av dem som – kanskje en gang uten å vite det – formidler til dere at det er viktig at noen blir rørleggere, elektrikere, bygningsarbeidere, hjelpepleiere eller frisører, bare det ikke blir dere

Kommer jeg til å lede dere inn i den illusjonen at det er tingene dere omgir dere med og titlene dere får som definerer dere som mennesker?

Kommer jeg til å la dere vokse opp og tro at dere er unike, at dere kun fortjener det beste, at dere kan nå så langt dere bare vil, for så å la dere gå på en kjempesmell når dere innser at det var det største selvbedrageriet dere kunne blitt utsatt for?

I så fall er jeg ikke alene.

Mediene skriver i disse dager mye om «Generasjon prestasjon». Amerikanske forskere har brukt betegnelsen «Generation me» om alle født på 1980-tallet og senere.

Det snakkes om eliteungdommer og drop-outs. Om tenåringer, til og med barn, med stresslidelser og depresjoner. Om skyhøye forventinger til materielle goder, jobb og sosialt liv. Om nederlaget ved ikke å mestre alle arenaer av livet, til enhver tid.

Det går inflasjon i bachelor- og mastergrader og abeidslivet har ikke behov for alle. Vi importerer arbeidskraft for alt det er verdt, til å ta jobbene norske ungdommer ikke en gang vil ha som sommerjobb.

Jeg håper jeg klarer å formidle at dere er helt spesielle. Helt unike! Men at dere likevel er en av hopen.

At det er mange som kommer til å være flinkere, smartere, penere og bedre stilt enn dere, men at det ikke skal ha noen betydning for deres opplevelse av hvem dere er.

De aller, aller fleste av oss kommer til å være glemt om et par generasjoner. Få av oss kommer til å bli husket for våre unike bragder eller de store beslutningene vi fattet. Jeg håper jeg klarer å formidle til dere at det gjelder å leve for de små tingene! For de hundretusenene av hverdagsøyeblikk som kan virke som detaljer der og da men som i sum er det som utgjør et liv!

Være en god venn. Ha omsorg for andre. Sette pris på naturen og miljøet. Ikke ta dere selv så høytidelig. Si unnskyld en gang for mye heller enn en gang for lite. Lytte mer enn å snakke. Tørre å være svak.

Tingene som virkelig vil gjøre dere rustet for livet, uavhengig av akademiske prestasjoner og fancy staffasje.

Jeg har ikke blitt storbarnsforelder enda. Det er en god stund igjen. Men det er fint å få en påminner allerede nå!

Har du gjort deg opp tanker om temaet? Del gjerne!

Aktuelle linker:

Lammelårtanker: Unødvendig drop-out-ungdom

VG: Det tause oppgjøret

ToPlussTre: En generasjon med for mye selvtillit?

Frykten for det ordinære

Hverdag i balanse

Mandag morgen, og en av de første dagene som forteller at høsten har kommet til Cambridge også. Sterke farger, kald og klar luft som i løpet av dagen fremdeles kommer opp i tyve grader.

Hverdag i balanseVi rusher av gårde, jeg og de tre guttene og hunden, for å levere storebror på skolen kl 0845. Jeg drar hjem igjen med tvillingene og rydder bort litt morgenkaos, setter på og henger opp en klesvask og smører niste. Finner frem sparkesyklene til guttene, slenger vesken med ekstra klær og mat og drikke over skulderen og låser døren. Neste stopp: Lekegruppe.

Vi har god tid denne mandagen og får tatt en snartur innom matbutikken. Setter oss på en benk i parken og spiser litt frukt mens vi venter på at lekegruppen skal åpne. De to guttene mine babler om alt de ser og dingler med bena.

Det er i sånne øyeblikk jeg tenker: Jeg er heldig!!

Hverdag i balanseDet er deilig å jobbe igjen. Sette seg på sykkelen om morgenen og dra av gårde uten andre å tenke på enn seg selv. Ta på seg litt ordentlige klær. Bruke hodet på en annen måte. Jobben gir avbrekk og variasjon i hverdagen, som ellers er fullpakket med husarbeid, megling, klesskift, frakting til og fra skole, lekeplasser og lekegrupper, matlaging og lufteturer med hunden.

Men jeg er glad jeg har en deltidsstilling og fortsatt har masse tid med guttene!

Det handler om balanse. Gang på gang slår det meg hvor viktig akkurat det ordet er for meg!

Dagene er fullpakket. Men de har balanse. Balanse mellom jobb og familie, mellom hjemmelagede måltider og lettvinte løsninger, mellom fysisk aktivitet og hvile, mellom plikter og egentid, mellom stress og tid til å reflektere.

Vi har en tendens til å sette likhetstegn mellom verdi og produktivitet i betydningen alt som genererer penger i vårt samfunn.

Vaskehjelpen og barnehagen tar seg av den annenrangs jobben det er å gjøre husarbeid og passe (egne) barn, mens vi selv er ute i «den virkelige verden» og tjener penger. Samtidig som vi stresser oss syke over alt vi skal prestere. På de områdene som har samfunnsmessig verdi, vel og merke, ikke nødvendigvis på det som er viktigst for oss selv og våre nærmeste.

Dagene mine er like (om ikke mer) produktive enn de noen gang har vært, selv om verdien i kroner og øre er vesentlig mindre for øyeblikket. Når jeg setter meg ned i sofaen er klokken som regel blitt ni, og det er ikke så mye igjen av kvelden.

Men dagene gir mening. Det er verdifullt nok for meg.

Hvordan er din hverdag? Er du «i balanse»?

Fin mandag til deg!

Hverdag i balanse

Endelig godkjent!

«No. Sorry. No pets allowed» er en setning jeg har blitt godt kjent med i det siste!

Utleiemarkedet i Cambridge kan ikke akkurat sies å være hundevennlig. Men om tre uker bytter vi gateadresse og flytter inn i en koselig leilighet rett bak en rød dør i en fredelig gate like ved der vi bor i dag!

Nytt husEndelig godkjent! Med tre unger, hund og hele pakka.

En del av greia med å være student er jo at man må kompromisse på en del ting økonomisk, ikke minst når det gjelder bostandard.

Vi har klart oss uten bil og syklet rundt med én unge bakpå og to i sykkelvogn i et helt år. Vi har bodd i en liten leilighet med inngang, stue, spisestue og kjøkken i samme rom. Vi har klart oss uten hage og med minimalt med lagringsplass. Og hunden lot vi være i Norge for å spare oss for jobb og fordi det var vanskelig (les: tilnærmet umulig) å finne ok steder å bo med hund.

Men nå er vi lei av å kompromisse! Kontrakten vår løper snart ut og vi er desperate etter å finne noe nytt.

Vi har ikke plutselig blitt rike (langt ifra!), men vi er ikke studenter lenger. Vi ønsker oss en liten hageflekk til guttene og vi vil gjerne slippe å tråkke med gjørmete gummistøvler rett inn i en teppebelagt stue. Vi vil spise middagen vår ved et bord som har plass til alle fem og kanskje til og med en gjest eller to, og vi vil slippe å dusje på et bad som holder minusgrader om vinteren.

Og så vil vi så gjerne få beholde vår lille firbente venn her borte!

Etter utallige runder med «No. Sorry. No pets allowed» byttet vi strategi. Vi avtalte visning, satset på å sjarmere megler i senk med våre tre veloppdragne gutter (de kan være ganske medgjørlige når de blir bestukket med godis og tur til svømmehall og kinotur) og vente til etter å ha fått aksept med å snike inn en forsiktig:

«Ehm…we sort of have a dog… a small one (mellomstørrelse, i hvert fall) very calm (ikke i nærheten!!)… would it be a problem to bring her (ja selvfølgelig men man kan jo håpe?!!)?»

Blink!! Etter nesten en uke betenkningstid fra eier, frem og tilbake med spørsmål om hva slags hund vi har og forsikringer fra oss om at hun ikke får være i andre etasje, i nærheten av soverom (det er faktisk en regel vi har hjemme også) og krav om at vi må gjennomføre en såkalt fumification ved flytting.

En hvaffornoe?

Jo, vi må visstnok leie et firma som pakker hele huset inn i en slags presenning og sprøyter med noe greier som etter min oppfatning må være tusen ganger mer skadelig enn et noen hundehår.

Men who cares? Vi har fått oss hus! Et ordentlig hus, med gang, stue, kjøkken, spisestue, tre soverom og til og med et loftsrom. Et lite lekerom og en liten hage. Halleluja!!

Og hunden er med oss videre.

God helg til deg!

Nytt hus

Utdaterte eventyr?

Lurer på om de opererte med en slags nedre aldersgrense for eventyrene før i tiden? Sånn helt uformelt, altså?

Utdaterte eventyr?Det er i hvert fall ikke mange av dagens barnebøker eller filmer som har ulver kledd ut som bestemødre som skal spise barnebarna, hekser som vil koke søskenpar til middag og troll som vil «ta han og slakte’n og koke sodd på’n til jeg kommer hjem igjen, for nå reiser jeg til kirka og ber til gjestebuds«!Utdaterte eventyr?

For ikke å snakke om språket:

«Åh, jeg har sju somrer og femten vintrer i kroppen på meg, så jeg kan nok trenge å holde meg for truten. For slapp de ut alle sammen, så gjorde jeg kål på hele verden med det samme».

Prøv å «oversette» til en fireåring som lurer på om de skal spise kål til middag hele vinteren, så skjønner du hva jeg mener.

Og likestillingsperspektivet:

«Det var en gang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store, sa han til dem at de skulle dra ut i verden og finne seg ei kone hver, men hun skulle kunne spinne og veve og sy ei skjorte på en dag, ellers ville han ikke ta henne til sønnekone«.

Her har jeg ikke brydd meg nevneverdig med å poengtere at konene like gjerne kunne ha startet et firma, gjort det verdensledende og fått ansvar for 7000 ansatte på en dag, altså.

Fire år er kanskje bitte litt i tidligste laget for en del av eventyrene. Men vi har de fine bøkene stående der i bokhyllen, og de ber om å leses!

Utdaterte eventyr?OK, så er de litt brutale. Litt utdaterte språklig og samfunnsmessig. Litt langtekkelige for småtasser som er vant til å se bilder flashe over skjermen med lynets hastighet og historier fortalt i enstavelsesord.

Men historiene er jo fantastiske! De er så beskrivende, de ender alltid godt, de er fulle av humor og de er jo i det store og hele bare en eneste stor fantasiverden der ingen ting er umulig og alt kan skje!

Jeg sensurerer litt underveis når det blir for skummelt, forenkler når språket blir for avansert og forkorter historiene når de blir litt lange. Likestillingsperspektivet har vi ikke begitt oss ut på enda, og jeg tror gutta mine har tatt poenget innen vi kommer så langt.

Men eventyrene holder stand i min verden!

Leser du eventyr for ungene?

Fin onsdag til deg!

Utdaterte eventyr?