Hjertet i halsen

Søndag tikket det inn en melding fra mamma:

«I natt drømte jeg at dere mistet hunden. Hun bare forsvant. Forvirret og stresset av flyttingen. Du var ute og lette og fant henne hos en familie i Cambridge med en shäferhund. Hun hadde valgt familien selv…«

Jeg forsikret henne om at hunden hadde det bra og tenkte ikke mer over den saken. Men hva tror du ikke skjedde dagen etter?

Jeg leverte storebror på skolen og dro på lekegruppe med tvillingene og kom hjem klokken tolv på formiddagen… til en merkelig stillhet…

Hjertet i halsen!! Hunden var søkk borte.

Jeg husket at jeg hadde gått ut hovedinngangen med tvillingene og at jeg sendte storebror ut bakdøren for å ta sykkelen. Dermed måtte hunden ha fulgt etter ham, og da jeg låste bakdøren låste jeg henne også ute.

Med gråten i halsen ringte jeg mannen min og han kom ilende hjem på sykkelen. Der sto jeg i døråpningen, hulkende:

«Hun…er…døøøød! Og det er miiiiiiin feil!!»

Jeg var sikker på at hunden vår var borte for alltid. Jeg så henne for meg der hun prøvde å krysse gaten rett nedenfor oss; en av de mest trafikkerte veiene i Cambridge.

Vi snakker fuglehund. En ganske aktiv en! Som er vant til å bo ganske så landlig til hjemme i Norge, der det verste som kan skje er at hun jager noen rådyr langt til skogs. Hun stopper ikke akkurat for lyskryss.

Mannen dro ut på sykkelen for å lete, og jeg fikk sporet opp nummeret til en avdeling på rådhuset her. Og jammen hadde de ikke nettopp fått inn en Breton! Hun var blitt funnet snusende rundt i en av nabogatene her, og en snill dame hadde tatt henne inn og levert henne. For en engel!!

Det kostet oss 800 kroner å få henne frigitt, men det var en liten bekymring etter å ha kjent på frykten for å ha mistet henne.

Hovedpersonen var glad for å se oss igjen som vanlig, og for alt jeg vet hadde hun både rømt frivillig fra oss og også truffet en hyggelig schäfer på kennelen.

Så nå gjenstår bare ett spørsmål:

Er mamma sanndrømt? Eller bare litt over middels opptatt av vår hunds velvære?

Fin torsdag til deg!

Hjertet i halsen

6 thoughts on “Hjertet i halsen

  1. Diaperdiva

    Så bra at dere fant ham da!! Hehe jeg lo litt av kommentaren til Kirsti her 😛 Men uansett.. min mor (OG svigermor) har også en sånn tendens til å være sanndrømt. Er det noe man automatisk blir som bestemor tro!? 😉

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, det er kanskje mulig? Jeg har nå skaffet navnelenke til hunden med våre engelske, ikke norske, nummer. Så er hun i hvert fall litt sikrere… 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s