Alenemammaer, altså!

Om aleneforeldre har jeg bare én ting å si: Respekt!

Jeg er alene med våre tre gutter og sprelske hund fra lørdag til torsdag denne uken mens mannen min er på jobbreise.

Selvsagt var timingen perfekt: Samme uke som klokken skulle stilles og samme uke som skolen har høstferie og alle lekegrupper er stengt.

Det med klokken hadde jeg helt glemt. Jeg ble vekket søndag morgen halv seks og tenkte at det måtte være en slags forbannelse. Klokken hadde stilt seg automatisk på telefonen, så jeg ante ikke at den etter «gammel tid» var halv syv, som jo egentlig er helt ok. Det ble en laaaang dag.

Etter det har de fortsatt å våkne mens det fortsatt er natt. Og jeg har ikke våknet ordentlig før etter fem kopper kaffe og noen timer med slumring på sofaen mens de har sett barnetv.

Jeg har laget hytte til dem under bordet i håp om at de ville synes det var så koselig at de bestemte seg for å ta en blund. Alle tre på én gang. Det gjorde de selvsagt ikke.

Vi har bygget duplo og lego og kjørt bil.

De har kranglet om leker og løpt etter hverandre mellom rommene til en av dem har dunket hodet i en bordkant eller tatt sklitakling på en annen.

Vi har hatt de vanlige veltingene av vannglass, klesskift og diverse kreative prosjekter for å få tiden til å gå (storebror står for den kreative biten – min rolle er stort sett å rydde opp etterpå).

Holder vi oss innendørs for lenge blir det etter hvert alvorlig fare for liv, helse og inventar, og dessuten har vi en hund som bare klarer seg et visst antall timer uten å få gått på do.

Men med to toåringer og en fireåring er det begrenset hvor mange turer man får tatt og hvor langt man kommer! Løsningen er de to minste i sykkelvognen, fireåringen i sykkelsetet og hunden løpende ved siden av.

Min beste fristund er når jeg kan kjenne vinden i ansiktet og nyte frihetsfølelsen av å bare rulle bortover veien… helt til hunden bråstopper eller plutselig trekker til siden og holder på å rive meg og alle tre ungene overende. Eller når alle tre hylskriker så forbipasserende snur seg.

Det er jo klart at det er noen fordeler med å være alenemamma. Man har noen privilegier. Jeg styrer for eksempel husholdningen etter diktatorprinsippet:

Jeg bestemmer hva, når og hvordan.

Og i én uke fungerer det jo egentlig ganske fint å spise popcorn til middag, la tv-en stå på et usømmelig antall timer og ta rene klær rett fra klesstativet i stedet for fra skuffer og skap.

Men det er nok ikke like lett å ta den løsningen om man er alene om forsørgeransvaret hver.eneste.dag. Hele året!!

Det er lett å glemme hvor mye man faktisk deler av ansvar, gleder, bekymringer, praktiske oppgaver og logistikk når man er to foreldre under samme tak! Jeg vet om en mann som kommer til å bli møtt av en stor velkomstkomitè når han kommer hjem på torsdag.

Og aleneforeldre: Dere er mine største superhelter!! Seriøst.

Alenemammaer, altså!

7 thoughts on “Alenemammaer, altså!

  1. Irene

    Da nummer tre kom kjente jeg at terskelen ble veeldig høy for å kaste gubben på dør… Ikke det at det var noen stor fare! 😉 Nå er yngste blitt tenåring, vi feirer snart sølvbryllup og vi har planer om å gå for gull… 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Oj, gratulerer med det! Da er dere kanskje over den verste «kneiken»…? 😉 Akkurat nå i den fasen vi er i er terskelen generelt ganske høy for å slippe mannen ut av huset flere dager i strekk. Jeg er vant til å være alene med ungene lange dager og ettermiddager, men det er likevel stor forskjell fra det til å ha aleneansvaret natt og dag. Ikke minst med alt husarbeidet som kommer i tillegg! Det blir godt å få ham hjem igjen 🙂

      Svar
  2. EventyrElin

    Har bare en eneste ting å skrive: WORD!!! 😀 Okei, jeg har mer.. :p Jeg FATTER ikke hvordan man kan være mamma eller pappa alene. Skjønner det ikke? Nå innser jeg jo at vi har en vel stor byrde med disse trøblete guttene våre, men likevel..all respekt og ære og alt det der til aleneforeldre. De må være laget av noe helt spesielt, det er jeg ganske sikker på. Kjente meg forøvrig veldig igjen i beskrivelsen din..og selv om jeg har nektet meg selv å grue meg, så kjente jeg et aldri så lite stikk nå som jeg vet det nærmer seg jobbperiode på mannen…..

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Enig! Jeg føler meg totalt utslitt. Hele tiden. Og når kvelden kommer og jeg har et enormt behov for å bare ventilere ut alle frustrasjoner og morsomme episoder og ting som har skjedd… så har jeg ingen andre å snakke med enn hunden. Og det er litt lite toveis, på en måte. Skjønner godt at du gruer deg litt til han begynner å jobbe igjen. Har du fått noen av de eldste et par dager i barnehage nå da, som du lurte på?

      Svar
      1. EventyrElin

        Haha, jeg pleier å snakke med hunden innimellom, jeg også. Noen ganger må det bare ut, åkke som 😉 Men ja, jeg er avhengig av den pappaen altså.

        Nope, ingen barnehage..det ville bare blitt enda mer utfordrende, tror jeg, siden den leveringa og hentinga med hele bøtteballetten kunne blitt noe krevende.. 🙂 Men vi skal overleve vi! Det er en grunn til at jeg er kjip på skjermtid til vanlig 😀

      2. ToPlussTre Innleggsforfatter

        Skjønner hva du mener. Det er en logistikk med påkledning og nistelaging og å komme seg ut døra i tide… særlig når du har en baby i tillegg!! Jeg er sikker på at dere klarer dere fint ja – du er definitivt en superwoman i mine øyne! 🙂

      3. EventyrElin

        Takk og i lige måde! Det er motiverende å vite at andre der ute sliter, men får det til..! 🙂 Ønsker dere fine dager, de er jammen heldige som har kommet til deg! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s