Rustet for fremtiden?

Cambridge er en av de mest internasjonale byene du kan komme til i Europa. Midt i denne dammen av innflyttere fra alle verdens hjørner finner jeg meg selv plaskende hver dag, stort sett sammen med andre småbarnsmødre og deres barn. Det samme gjør våre tre gutter.

Rustet for fremtiden?Det er den italienske mammaen som alltid virker litt hissig, som virvler inn gjennom skoleporten om morgenen i et forrykende tempo, som gestikulerer og prater og skjenker datteren kyss, klapp og korreks om hverandre.

Den amerikanske mammaen med medbrakt sticker-chart på lekegrupper, som praktiserer time-out fra ungene så vidt har rundet året og synes det er helt ok å la toårigen snacke fritt mellom måltidene.

Den franske mammaen. Kjærlig og omsorgsfull, men streng! Min franske venninne tar ikke fem øre for å korrigere mine barn dersom de tar seg friheter hun mener ikke er akseptable i hennes hjem, og hun er langt mer autoritær enn oss norske mammaer når det kommer til både soverutiner og måltider.

En motsetning til min libanesiske venninne, som har tro på at barn ikke bør disiplineres og «oppdras» i særlig stor grad før de fylller fire-fem år og at det viktigste før den tid er kjærlighet og nærhet.

Den greske, som viser sin kjærlighet gjennom mat. Et godt måltid er svaret på det meste – når vi feirer og er glade, når vi sørger og er triste, når vi kjeder oss eller når vi er oppspilt.

Det er den skandinaviske mammaen som gjenkjennes på ulltøy og parkdresser. Ute i all slags vær og verdsetter fysisk lek og kreativitet over formelle manerer og innordning, i hvert fall hos de yngste.

Og den engelske, med toåringen i vogn i tre plussgrader med bare legger. Som helst holder seg innendørs med ungene når det regner litt og som i ganske mange settinger foretrekker at barn «sees men ikke høres».

Det er muslimen, mormoneren, den kristne og katolikken. Alenemoren, flyktningen og den lesbiske mammaen.

I denne dammen møtes de, alle våre små gutter og jenter.

I denne dammen leker de på det mest selvfølgelige vis, som om det ikke eksisterte forskjeller, mens vi foreldre bruker energi på å diskutere, lese og gjøre oss opp en mening om hva som er «fasiten» for barneoppdragelse.

Som om det finnes en fasit!

Leken til barna våre krever ikke en gang at de snakker samme språk. I leken er det nok med et smil, med kroppsbevegelser, med mimikk. Total åpenhet. Ingen fordommer. Bare et genuint ønske om å forstå hverandre, møtes omkring en felles opplevelse og å være sammen.

Tenk om det kunne forblitt sånn!

For er det én ting som er sikkert så er det at disse guttene og jentene skal leke side om side en gang i fremtiden.

De kommer til å reise mellom land. De skal forholde seg til hverandres kultur, religion og erfaringer. De skal dele kunnskap og de skal kjempe om arbeidsplasser. De skal leve med større miljøutfordringer, mennesker på flukt, nye kriger og nye kilder til utrygghet og frykt rett utenfor stuedøren.

Hva vil gjøre dem rustet?

Hva er det disse barna trenger å ha felles? Hva er langt viktigere enn leggetid, amming eller ikke amming, påkledning, bordmanerer, samsoving eller ikke, om man går på tur i skogen eller drar på kino i helgene, om de går i barnehage eller ikke?

En skole som ser dem som økonomiske enheter der det som betyr noe er snittkarakterer og prøveresultater som de må konkurrere om med spisse albuer?

Eller en skole som først og fremst vektlegger utviklingen av hele mennesker; av kommunikasjon, åpenhet og respekt? Som gir nødvendig rom for spørsmål og undring og som bygger opp evnen til å tenke selvstendig og kritisk?

Et samfunn som forteller dem at de er verdt noe i kraft av hvordan de ser ut og hvordan de presterer på skolen, i idrettslivet eller på jobb?

Eller et samfunn som forteller dem at hvem de er for andre er viktigere enn hvem de er for seg selv? At evnen til å bygge broer og redusere konflikt, til å samarbeide og kommunisere, er viktigere enn formelle karakterer?

En tro på at de har rettmessig krav på en så stor del av kaka som de kan klare å karre til seg, ved hjelp av flaks eller dyktighet eller en kombinasjon?

Eller en tro på at verden er et bedre sted med rikdommen fordelt på flere hender og at sannsynligheten for fred øker når antallet mennesker som lever i fattigdom og nød minsker?

Foreldre som beskytter og polstrer etter beste evne i tro på at det vil gjøre dem i stand til å takle fremtidige slag?

Eller foreldre som ikke er redd for å la barna erfare nederlag og skuffelser fordi de vet at det er en del av det å være menneske og det som virkelig vil gi dem den polstringen de trenger?

Tenk om leken kunne fortsette!

Tenk om disse guttene og jentene vil fortsette å se forbi forskjellene og først og fremst tenke på hva de kan få til sammen! Tenk om de kan beholde nysgjerrigheten, åpenheten og samarbeidsviljen.

Alle vet at leken har en tendens til å miste uskylden etter hvert.

Men tenk om ikke?

Rustet for fremtiden?

12 thoughts on “Rustet for fremtiden?

    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jeg hører veldig ofte dem som jobber i barnehage og skole si at andre ting enn formell kompetanse teller vel så mye, om ikke mer. Men så er det noe med å ha tiden og ressursene til å satse på det… Takk for kommentar! 🙂

      Svar
  1. På tjukka

    Så bra innlegg! Som jeg kjenner meg igjen fra tiden i USA 🙂 Er det ikke litt fint å se at det går ganske bra med de fleste uansett? Det er mange veier til mål i alle fall. Jeg slapper bedre av etter en god periode i et internasjonalt miljø, helt klart. I Norge blir noen mammaer litt høye på seg selv og sin egen måte å gjøre det på syns jeg, det opplevde jeg ikke i like stor grad ute. Men familier skal tilpasse seg barn og barn skal tilpasse seg familien, det blir et kjedelig og trist samfunn om alle skal oppdras helt likt. Ikke blir det lykkelige barn av det heller tror jeg.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Jeg opplever det samme som deg – man kan bli litt navlebeskuende i sitt eget land, særlig i Norge kanskje, hvor vi har det så bra! Det blir fort én måte å gjøre ting på, og stakkars den som prøver å gå sin egen vei…! Det er fint å få litt perspektiv og se hvor bra resultatet blir med de aller fleste, selv om veien til målet er helt forskjellig! 🙂

      Svar
  2. Nann Karin

    Takker og bukker for innlegget. Jeg har lyst til å sette bremesene på utviklingen til vår lille gutt fordi jeg synes leken blir tatt for tidlig fra dem til fordel for stillesitting. Se, hvor mye barn har glede av leken og hvor mye de lære. Barna, og vi voksne, lærer jo mest når vi har det artig, nåe vi er handlende og når vi er sammen med andre.

    Takk, takk, takk 🙂

    Svar
  3. trompetmor

    såå herlig innlegg! Jeg er så enig med deg. Jeg har nettopp startet på en tekst som omhandler noe av det samme men som jeg ikke klarer å ordlegge helt ennå. Mange tanker i hodet om temaet. Flott skrevet!!!!

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tusen takk! Jeg synes temaet er viktig, og det har blitt enda viktigere for meg etter å ha bodd i utlandet en stund og sett Norge litt utenfra. Fin kveld til deg! 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s