Månedlige arkiver: februar 2015

Kresne unger?

Vi har – som de fleste andre foreldre – opplevd våre perioder med kresne unger i matveien. «Liker ikke» kommer gjerne uten at maten en gang er smakt på!

Vi har prøvd å holde oss til at de må smake en bit hvis det er noe de ikke har smakt før. Liker de det ikke, så er det greit nok. Men jeg fortsetter å tilby ting de rynker på nesen over, for erfaringsvis snur det og plutselig så er det «kjempegodt«!

Mens tomater, skinkepålegg eller syltetøy med «klumper i» tidvis har skapt høylydte protester er de egenkomponerte skivene gjerne alt annet enn hva jeg vil kalle «kresne»:

Hva sier du kanskje til en skive med smør, kaviar, gulost, trønderfår OG brunost?!Kresne unger?Den komboen går ned på høykant hos toåringen her. Og da vil den andre toåringen (selvfølgelig) ha det samme!

Brødskiver med leverpostei og brunost eller brunost og skinke er forresten andre egenkomponerte slagere.

Jeg prøver å ikke røpe verken med ord eller ansiktsuttrykk hva jeg tenker. Jeg sier til meg selv at smaken er som baken og at det tross alt er bedre de spiser mye på én gang enn ikke noe i det hele tatt…!

Og så tenker jeg at mye «kresenhet» ofte ikke egentlig handler om kresne unger, men unger som vil bestemme sjøl. Så da er det kanskje best å la dem gjøre det, så langt det lar seg gjøre, og vente på at det går over…

De får ikke bestemme middagen, og heller ikke spise kake til frokost. Men skivene sine kan de få ha i fred!

Kjemper du noen kamper på matfronten innimellom?

Fin kveld til deg!

Burde vi fått barn tidligere?

På en av rundene opp akebakken trekkende på tvillingene her forleden ramlet plutselig en tanke ned i hodet mitt:

«Lurer på om det ville føltes like slitsomt å få tre barn på halvannet år om jeg var i midten av tyveårene i stedet for tredveårene?»

Bortsett fra melkesyren i beina akkurat der i akebakken så er det jo ikke sånn at jeg er i spesielt dårlig form eller ikke synes jeg har nok energi til å ta meg av guttene (i hvert fall stort sett!).

Vi som venter til vi er i tredveårene med å få barn har fordelene av å ha sikret oss en utdannelse, kommet oss inn på jobbmarkedet og rukket å jobbe noen år, kanskje fått reist og studert i utlandet, ordnet oss bolig og alt det der.

Burde vi fått barn tidligere?Men venter vi litt for lenge?

Det kan jo bli vanskeligere å få barn, for det første. Det er jo den mest åpenbare grunnen til å ikke utsette det i all evighet.

Og så blir det også kortere tid å få barna på, noe som medfører tette permisjoner og mye tid borte fra jobb i en periode. Jeg tror mange føler på det å bli dratt mellom en jobb man har etablert seg vel i og ønsket om tid med barna mens de er små.

For det tredje blir besteforeldregenerasjonen eldre, og det blir færre år mellom småbarnstid og en ny fase der man har gamle foreldre å ta seg av.

Mange mener at unge foreldre er mindre bekymret og stresset i foreldrerollen, men akkurat det vet jeg ikke om det egentlig finnes så mye bevis for?

Man må jo så klart også finne en å dele livet og få barn med, og for min egen del kunne jeg ikke valgt så veldig annerledes – da hadde i hvert fall ikke barna mine hatt den pappaen de har!

Men det ville kanskje ikke vært så ille å vært ferdig med småbarnsfasen og kunne satse på jobb, reiser og egentid i førti- og femtiårene i stedet for tyveårene?

Og i motsetning til hva jeg tenkte da jeg var tyve er det jo faktisk ingen hindring å reise til utlandet, studere eller gjøre spennende ting med barn på lasset! Det handler nok mye om innstilling.

Vi reiste jo med tre barn til England for halvannet år siden da mannen min skulle studere, og det har vært en unik opplevelse så langt og noe jeg absolutt ikke ville gjettet at jeg skulle gjøre etter å ha fått barn!

Å bli foreldre som studenter gir ikke den mest romslige økonomien, men det er ikke umulig (i hvert fall ikke om en av foreldrene er i jobb), og det gir en egen fleksibilitet og frihet sammenliknet med å være i jobb og kjenne på å være «borte» fra arbeidsmarkedet på grunn av tette permisjoner.

Og så kan det jo godt hende at man rett og slett opplever å ha litt mer energi og overskudd om man er ti år yngre – det får jeg aldri vite, haha!

Tror du listen over «ting å rekke før vi får barn» ofte er litt lengre enn den trenger å være?

Fin onsdag til deg!

Burde vi fått barn tidligere?

Home sweet home!

Jeg savner ikke snøen til daglig når vi er i Cambridge. Ikke snømåkingen, slapsen, kulden, glatte veier og tre lag klær på ungene.

Men fy søren så deilig å komme hjem til dette!!

Home sweet homeDet finnes jo ikke så mye bedre sted å være enn ute på fjellet når solen så smått har begynt å varme igjen, med ski og akebrett og pølsegrilling og varm kakao!

Home sweet homeHome sweet homeDet blir ikke så mange og lange skiturer på oss nå når guttene er så små, men det er jo temmelig god trening å trekke akebrettet opp en lang bakke fullastet med unger hele dagen!

Jeg er i hvert fall stiv og støl, hehe!

Håper du nyter glade vinterferiedager der du er!Home sweet home

Livet før superdiettene

Jeg var 14 år i 1993. Jeg kunne glatt spise fire brødskiver med jordbærsyltetøy til lunsj og poteter og grønnsaker var fast innslag til de fleste middager. Jeg gikk på skolen, jeg dro på ballett og på turning. Jeg gjorde lekser og jeg var sammen med venninner.

Jeg så meg i speilet, lurte (som alle fjortenåringer) på om jeg var tynn nok og tenkte innimellom at jeg kanskje skulle slutte å spise godteri (eller i hvert fall spise litt mindre av det).

Livet før superdietteneDet var livet før lavkarbo.

Det var livet før supermat, super-smoothies og tarmskylling.

Før 5:2-diett, grønnkarsediett, grapefruktdiett og luftdiett (?!)

Det var før brød, poteter og pasta ble bannlyst og halve befolkningen ble ble «laktoseintolerant» og fikk «glutenallergi» over natten.

Det var før sukker og gluten fikk skylden for atferdsforstyrrelser, humørsvingninger, autisme og ti tusen diffuse symptomer som ingen lege eller vitenskapsmann har klart å koble til verken sukker eller gluten.

Det var før blogger, instagram og twitter (det var faktisk før internett, haha!)

Det var den gangen vi forholdt oss til helsemyndighetenes kostholdssirkel og «5 om dagen» og ikke tenkte så innmari mye mer på den saken.

Sett bort fra nittitallsklærne og de kjipe hårfrisyrene tror jeg ikke vi var så veldig annerledes enn fjortenåringer i dag. Men verden rundt oss var ganske ulik!

Åh, så glad jeg er for at jeg fikk nyte jordbærskivene mine med god samvittighet da jeg var fjorten!

At jeg ikke måtte fylle hodet mitt med alger, hvetegress, stevia og kaloritabeller i tillegg til alt det andre jeg hadde å tenke på (og det var mye, selv på nittitallet!).

Jeg er ikke fjorten, like aktiv og med en skyhøy grunnforbrenning lenger. Det faller seg naturlig å erstatte noen raske karbohydrater med fisk, kjøtt og grønnsaker, og et blikk på vekten får godis-inntaket til å begrenses litt av seg selv.

Men kjære mammaer (og pappaer) – la oss gå sammen om å bevare fornuften og matvettet! Det trenger ikke være så komplisert, vel?

La oss vise at mat er sosialt, mat er å bruke sansene, mat er allsidig, mat er nytelse og mat er nødvendig!

La oss droppe de kritiske speilseansene, de absurde diettene, kommentarene om lårene som er tjukke og strekkmerkene på magen (særlig foran ungene!).

La oss vise dem at vi heller holder oss aktive, friske og glade med en kilo eller to «for mye» enn å gjøre maten vi spiser til en presisjonsvitenskap!

Så klart det finnes mange mennesker som av ulike årsaker er ekstra sensitive for blodsukkersvingning, som må passe ekstra på vekten eller som har en matintoleranse – diagnostisert av en lege. Så klart man bør passe på sukkerinntaket og regulere kalori-inntak etter uttak.

Men for en familie med aktive, friske medlemmer skal (tro det eller ei!) helsedirektoratets kostholdsråd fremdeles være til å stole på:

Et variert kosthold med mye grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og fisk, og begrensede mengder bearbeidet kjøtt, rødt kjøtt, salt og sukker.

Mine tre aktive gutter får servert både pasta og poteter, flere ganger i uken. Med grønnsaker som obligatorisk innslag på tallerkenen, selvsagt.

Og et saftig sjokoladekakestykke (med sukker!) i ny og ne. Punktum!

Ergrer du deg også over alle spesialdietter og «bannlysning» av helt vanlige matvarer?Livet før spesialdiettene

 

On the road

Litt av en forskjell på Valentines-dagen for noen år siden og nå!

Særlig i år, når dagen ble tilbrakt i fullstappet bil med tre små gutter og en hund den lange kjøreturen mellom England og Norge:

I stedet for gourmet-mat på restaurant snakker vi kjølebag, medbragte boller, bensisnstasjoner og veikroer.

I stedet for tente stearinlys og nyvasket hus snakker vi bollesmuler, banankliss, smoothies og brødskive med leverpostei.

I stedet for bakgrunnsmusikk og lange uforstyrrete samtaler snakker vi Dora the Explorer og Finding Nemo på full guffe i baksetet avbrutt av hyl, skrik og slossing.

I stedet for en romantisk natt på hotel, bare jeg og mannen, snakker vi et nedslitt hotel langt inni gokk utenfor Hamburg, klokken 03 om natten. Jeg, storebror og hunden på ett rom. Mannen min med tvillingene på naborommet.

Men på et eller annet vis perfekt likevel!

Oss to, og vår lille familie.

Ikke noe annet å gjøre enn å komme seg fra A til B. Blikket på veien, og noen rolige stunder til å prate mens ungene sover. En termokopp med kaffe og skiftende landskap som ruller forbi. Bil og båt.

Når man vet at man ikke har lyst til å være noe annet sted enn akkurat der – med bananskallene og trassanfallene og klesskiftene og rotet, med dem man er aller mest glad i – så er vel det en ganske så bra Valentines Day, er det ikke?

Håper du hadde en fin helg!

On the road