Burde vi fått barn tidligere?

På en av rundene opp akebakken trekkende på tvillingene her forleden ramlet plutselig en tanke ned i hodet mitt:

«Lurer på om det ville føltes like slitsomt å få tre barn på halvannet år om jeg var i midten av tyveårene i stedet for tredveårene?»

Bortsett fra melkesyren i beina akkurat der i akebakken så er det jo ikke sånn at jeg er i spesielt dårlig form eller ikke synes jeg har nok energi til å ta meg av guttene (i hvert fall stort sett!).

Vi som venter til vi er i tredveårene med å få barn har fordelene av å ha sikret oss en utdannelse, kommet oss inn på jobbmarkedet og rukket å jobbe noen år, kanskje fått reist og studert i utlandet, ordnet oss bolig og alt det der.

Burde vi fått barn tidligere?Men venter vi litt for lenge?

Det kan jo bli vanskeligere å få barn, for det første. Det er jo den mest åpenbare grunnen til å ikke utsette det i all evighet.

Og så blir det også kortere tid å få barna på, noe som medfører tette permisjoner og mye tid borte fra jobb i en periode. Jeg tror mange føler på det å bli dratt mellom en jobb man har etablert seg vel i og ønsket om tid med barna mens de er små.

For det tredje blir besteforeldregenerasjonen eldre, og det blir færre år mellom småbarnstid og en ny fase der man har gamle foreldre å ta seg av.

Mange mener at unge foreldre er mindre bekymret og stresset i foreldrerollen, men akkurat det vet jeg ikke om det egentlig finnes så mye bevis for?

Man må jo så klart også finne en å dele livet og få barn med, og for min egen del kunne jeg ikke valgt så veldig annerledes – da hadde i hvert fall ikke barna mine hatt den pappaen de har!

Men det ville kanskje ikke vært så ille å vært ferdig med småbarnsfasen og kunne satse på jobb, reiser og egentid i førti- og femtiårene i stedet for tyveårene?

Og i motsetning til hva jeg tenkte da jeg var tyve er det jo faktisk ingen hindring å reise til utlandet, studere eller gjøre spennende ting med barn på lasset! Det handler nok mye om innstilling.

Vi reiste jo med tre barn til England for halvannet år siden da mannen min skulle studere, og det har vært en unik opplevelse så langt og noe jeg absolutt ikke ville gjettet at jeg skulle gjøre etter å ha fått barn!

Å bli foreldre som studenter gir ikke den mest romslige økonomien, men det er ikke umulig (i hvert fall ikke om en av foreldrene er i jobb), og det gir en egen fleksibilitet og frihet sammenliknet med å være i jobb og kjenne på å være «borte» fra arbeidsmarkedet på grunn av tette permisjoner.

Og så kan det jo godt hende at man rett og slett opplever å ha litt mer energi og overskudd om man er ti år yngre – det får jeg aldri vite, haha!

Tror du listen over «ting å rekke før vi får barn» ofte er litt lengre enn den trenger å være?

Fin onsdag til deg!

Burde vi fått barn tidligere?

14 thoughts on “Burde vi fått barn tidligere?

  1. Lammelårtanker

    Jeg tror det kommer an på hvilken plass man ser for seg at barna skal ha i familien. Jeg har inntrykk av at mange tror fasen med små barn innebærer at barna skal være alt, hele livsinnholdet og at «seg selv» konsekvent kommer i andre rekke. Jeg mener det er feil prioritering. Jeg mener at barna skal være en naturlig del av familien på den måten at de skal kunne tas med på ting som ikke nødvendigvis er «barnevennlige», men at noen ganger er barna der på de voksnes premisser. Jeg mener det blir feil å tilrettelegge for ungene hele tiden.

    Sånn sett, så kan man skape rom i livet til barn uansett alder. Men, jeg tror det er store personlighetsforskjeller; der noen finner trygghet i å ha alt på stell når ungene kommer, er andre mer spontane og «det ordner seg»-typer, som derfor ikke trenger det mange som får barn sent mener er helt nødvendig.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Veldig godt poeng! Jeg tenker nok litt som du sier nå; at livet fint kan leves med barn og med barn på voksnes premisser noen ganger også. Dermed «stopper» ikke livet opp idet man får barn, og man kan fortsatt få gjort mye spennende for sin egen del!

      Jeg tror personlig ikke at alt trenger å være «på stell» før man får barn; at det nesten kan oppleves litt mer stressende sånn enn å ta ting litt mer som det kommer.

      Men der tenkte jeg jo annerledes for 10 år siden, og det er vel derfor jeg fikk barn i tredve- i stedet for tyveårene! 🙂

      Svar
  2. Irene

    Jeg er enig med Lammelåret! Ungene skal være en del av familien, og det å innordne seg i forhold til resten av familien er god trening til resten av livet hvor man stadig vekk må innordne seg etter andre. Alt skal ikke skje på barnas premisser.

    Min mor var 42 da hun fikk meg, og jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville ha barn så seint. Jeg var yngst og atpåklatt med tre eldre brødre, heldigvis! Det var med på å unngå at jeg fikk for mange primadonnanykker, noe jeg tror er en viss risiko for at man kan få hvis man er førstefødte av så «gamle» foreldre. Jeg satte en deadline for meg selv: hvis jeg ikke var gravid på min 37-årsdag, så ble det ikke flere enn vi hadde fått til da. Vi fikk yngstejenta da jeg var 36. Vi gjorde unna utdannelse først, og jeg var 30 da eldstemann kom, og det syntes jeg var greit, men det hadde ikke gjort noe om jeg hadde starta tidligere aldersmessig. Jeg var bare litt treig med å bestemme hva jeg skulle bli når jeg ble stor… 😉

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hei Irene! Jeg var 30, som deg, da eldstemann kom, og syntes det var helt greit, men tenker også at det ikke hadde gjort noen ting om han kom noen år før. Det var jo fint å få gjort unna utdanning og få etablert seg både i jobb og med bolig, men jeg tror at sånne ting ordner seg fint underveis med barn også. Det viktigste er kanskje at man må finne en å få barn med, og det er jo slett ikke sikkert at man har i en alder av 25 🙂

      Svar
  3. underveis

    Unger kommer når de kommer. Og er en del av det livet som leves – det er min filosofi også. Selv om jeg også mener at det å få barn er en såpass stor omveltning i livet at en tar litt feil om en tror at «alt fortsetter som før». Men livet med barn kan leves på mange ulike måter, akkurat som livet uten barn.
    Men så vil jeg også understreke at det ikke alltid er «planen» at unger kommer seint. Det er ikke sånn at alle tenker at de skal ha alt «på stell først». Barn og familie kan være ønsket og villet lenge før for mange – men det blir ikke slik allikevel. En kan ikke bare bestille kjæreste, familieliv og baby når en er 22, det skal jo litt mer til. Kanskje fordi den en skal bli forelder med ikke dukker opp før – for eksempel. Livet gir oss så mange ulike forløp.
    Mye har nok også med en endret kvinnerolle å gjøre – egentlig med utvidelsen av valgmuligheter for kvinner i løpet av noen generasjoner. Det er ikke lenger nødvendig å «bli gift» for å være sikret et trygt og godt liv. Og en må heller ikke av «moralske grunner» gifte seg for å dele seng med en – eller flere… Og vi kan velge utdanning og karrierer «nesten» (?) akkurat som menn. Det blir mye som skal stables sammen i et liv, mer enn det var for bestemødrene våre. Alle disse bestanddelene kan selvfølgelig tas i ulike rekkefølger (og det burde vi heie på og støtte mer opp om – ikke bare problematisere at f.eks. et par på tjue uten utdanning får barn, de kan jo ta utdanning seinere!)
    (Min medforelder dukket opp da jeg var 31. Etter 7 måneder var jeg gravid – og så kom det tre unger i ganske rask rekkefølge de neste fire åra. Jeg var nesten 37 da minstemann kom. Jeg tror at hvis vi hadde møtt hverandre før – så hadde vi fått enda flere. Nok krefter mener jeg vi har uansett – det må en bare ha.)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Underveis: Ja, grunnen til at vi får barn senere er jo ikke bare at vi vil ha alt «på stell», men ofte også at det tar litt tid å finne en å få barn med 🙂 Ellers tenker jeg som du sier at selv om livet forandrer seg med barn så er det jo ikke sånn at det slutter! Man kan fint få realisert mye av det man har lyst til selv om man er en familie – det krever bare en annen innstilling og planlegging!

      Svar
  4. casadidriksen

    Finnes vel ingen fasitsvar. For oss som for dere passet det når vi rundet 30. Og for oss tror jeg det var veldig riktig. Ikke at vi reiste jorda rundt og slikt før ungene kom, men en forutsetning var i allefall å bo på samme sted 🙂 Og det klarte vi med en mnd margin 🙂 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Nei, fasitsvar finnes vel ikke. Men i motsetning til for ti år siden ser jeg fordeler og ulemper med begge alternativer nå, og tenker at man fint kan få til veldig mye av det samme med barn som uten. Men i mitt tilfelle, som for deg, hadde jeg ikke så mye valg – jeg måtte jo finne mannen å få barn med og det tok litt tid! 🙂

      Svar
  5. På tjukka

    Finne riktig make var vel årsaken til at jeg bikket 30 før jeg fikk barn her også. Er glad for det i dag, alt jeg fikk oppleve før lillemann kom er jeg veldig glad for at jeg har fått med meg. Sikkert mange fine ting ved å få barn ung også, er vel fordeler og ulemper med alt. Men hadde helt sikkert angret om det hadde vært vanskelig å lage minien. Er ikke sikkerpå at jeg hadde hatt mer energi som yngre, men jeg må vel innrømme at jeg har rukket å bli godt vant til voksenfriheten med god økonomi, uteli etc. Lurer litt på om det hadde vært hakket lettere å gi opp for noen år siden…

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      På tjukka: Ja, jeg tror også at man kan bli litt mer «satt» etter noen år med stabil inntekt og «voksenliv». Kanskje større omveltning å plutselig få livet snudd helt på hodet da. Men så er man jo mer voksen og reflektert og kanskje ikke så «rastløs» som man ofte er som 25-åring. Alt i alt er jeg happy med å ha fått barn som 30-åring, men som deg tror jeg kanskje at jeg hadde angret litt dersom det viste seg å bli vanskelig/ta lang tid å bli gravid! 🙂

      Svar
  6. trompetmor

    Jeg fikk lyst til å gi et slags svar- Her finnes det mange svar! Jeg er veldig enig med det som skrives over her. Lammelåret og underveis har mange fine poeng her. Jeg har fått barn både sent og tidlig. Jeg var 21 da førstemann kom og jeg var en ubekymret mor, tok ting litt som de kom.. neste kom da jeg var 23 og allerede da var jeg proppet av erfaring men også bekymringer som gjorde at jeg følte litt mer på morsrollen. Jeg ble igjen mor til små barn da jeg var 35 og denne gangen var jeg nok mer opptatt av å gjøre ting enda mer «riktig», etter boka, bekymret meg enda mer for hva som kunne skje- ikke skje, hva andre tenkte om min oppdragerrolle og samtidig så var dette med internett og sosiale medier- med alt hva det innebærer- en større del av meg og mine tanker. Jeg visste mer, jeg leste mer, hørte om mer og var nok enda mer «hønemor» med disse to enn de første. . Jeg vet ikke om jeg var så mye mer utholdende som mor i ung alder men jeg tror ikke jeg bekymret meg så mye.. jeg tok ikke så mange hensyn da som nå, jeg var flinkere til å leve mitt liv selv om jeg hadde små barn. Jeg syns jeg er blitt mer og mer «hønemor» ettersom årene har kommet på, at alderen begrenser meg mer nå enn tidligere. Eller er det bare at jeg har fått flere barn, at det blir mer logistikk ut av det, at man får andre holdninger eller rett og slett blir eldre? jeg syns rett og slett det er vanskelig å svare på. Begge har sine fordeler og bakdeler:)

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Trompetmor: Så morsomt å høre dine erfaringer, med to fra tidlig i tjueårene og så to i tredveårene. Det høres jo ut som du bekrefter det jeg har hørt; at man kanskje er litt mer avslappet og flink til å bare ta ting som det kommer med barna på lasset som ung, og at man kan bli litt mer stresset og opptatt av å gjøre alt etter boka som eldre.

      Jeg tror som På tjukka er inne på at omveltningen oppleves større i tredveårene etter noen år med stabilt «voksenliv»? Det er kanskje lett å få litt sjokk over hvor mye man må endre på.

      Samtidig handler det jo mye om innstilling og å tenke at livet fint kan leves med barn også; man trenger jo ikke å slutte med alt og sperre seg inne fra den dagen ungene kommer 😉

      Svar
  7. nullfiresyvni

    Jeg er typen som måtte fullføre utdanning og få meg en jobb først. Mest fordi jeg ikke orket tanken på at dette skulle ta lenger tid enn det måtte. Det med utdanning altså. Jeg var 28 da førstemann kom og 30 da frøkna ble født. Det passet oss godt. Men så ble vi også sammen da vi var 21 og hadde endel år på å «gjøre unna ting». Og det er jeg veldig glad for. Vi kan absolutt ta med ungene på ting, men vi har en større ro nå som vi allerede har gjort mye også. Men to tette har absolutt sine utfordringer, og langtur med fly er noe jeg overhodet ikke orker tanken på om dagen. Da blir jeg en gæren gæren mamma tror jeg…

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Haha, ja tette barn har både fordeler og ulemper. Fordelene er jo at man blir fortere «ferdig» med småbarnsfasen og sånn sett får litt frihet tilbake igjen. Jeg tenkte også som deg før jeg fikk barn; at jeg ville fullføre utdanning og få meg en jobb. Dessuten måtte jeg jo finne pappaen til barna mine! Men noen år tidligere kunne jeg godt ha fått barn. 28 høres jo fint ut, spør du meg 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s