Kvinnekamp i de små tingene

Det er sikkert mange som vil si at enkelte av kvinnedags-parolene i Norge har blitt litt «tøysete». Hva slags kamper har vi igjen å kjempe, liksom?

Hvorfor bry oss med privatisering av barnehager, retusjering av kvinnekropper og lengden på pappapermisjonen når kvinner mange steder tvangsgiftes, omskjæres, bare kan drømme om å få være yrkesaktiv og ikke får delta i offentlig samfunnsdebatt?

Ja, problemene våre er kanskje små. I det store bildet. Og vi skal ikke glemme det store bildet!

Men det er jo likevel sånn da, at livet leves i de små tingene. I hverdagen, i familien, i hjemmet, i nærmiljøet og på jobben. Min hverdag, min familie, mine barn, mine jobbmuligheter og oppvekstvilkårene til barna mine vil alltid være langt fremme i min bevissthet.KvinnedagSom kvinne i Norge er jeg så heldig at jeg står fritt til å ta utdannelse og satse på karriere, også etter å ha fått barn.

Men det er langt igjen før like mange kvinner som menn er sitter i sjefsstolene! Og hvis strukturelle faktorer, på bedriftsnivå eller på samfunnsnivå, står i veien for at jeg kan gjøre karriere på lik linje med en mann, så har vi fremdeles en jobb å gjøre.

Jeg står fritt til å velge hva jeg vil ha på meg når jeg går ut døren hver dag og jeg bestemmer over min egen kropp.

Men altfor mange unge sliter med kroppsbildet og med spiseforstyrrelser og én av fire jenter vil oppleve uønskede seksuelle tilnærmelser en eller annen gang. Jeg er møkkalei av retusjeringer, superdietter og oppskrifter på «hvordan bli vakrere/slankere/finere» (som alltid er myntet på kvinner)!

Guttene mine er så heldige å leve i et samfunn der de fritt kan velge å leke med barbie og småjentene har lov å leke med biler.

Men det gjør meg opprørt å se hvor utspekulert klesprodusenter, forlag, utstyrsprodusenter og lekeytøysprodusenter prøver å bestemme hva som skal være «riktig» for en jente og motsatt for en gutt.

Vi har den beste barnehagedekningen i verden og kvaliteten på barnehagene våre er jevnt over god.

Men det er likevel grunn til å stille spørsmål ved antallet ansatte per barn, størrelsen på enhetene og ikke minst hvilke konsekvenser privatisering av barnehager vil kunne få for både pris og kvalitet.

Vi lever i et land med stor valgfrihet når det kommer til organisering av familielivet. Her i England koster for eksempel en fulltidsplass i barnehage 12 000 (!) kroner og det lukker døren for mange til å jobbe mens barna er små.

Men det provoserer meg hver gang politikere og andre langer ut mot deltidsarbeid eller ulønnede permisjoner, som om det er en stor skam å ville sette familien først i en periode! Det til tross for at skilsmissetallene aldri har vært høyere og kravene til yrkesdeltakelse og familieliv setter veldig mange i en skvis.

Vi har lange permisjoner og et relativt «snilt» arbeidsliv sammenliknet med mange andre land, noe som legger til rette for en relativt rask retur til arbeidslivet etter å ha fått barn.

Men holdningen «kjære deg, du må bare lære deg å senke listen litt» gjør ikke nødvendigvis at tre barn og fulltidsjobb og reisevei og husarbeid går på skinner.  Og menn får ikke beskjed om å senke listen, eller «bare slappe av litt»!

Derfor sier jeg ja takk til både deltidsarbeid og sekstimersdag, i hvert fall i en småbarnsfase. Hvordan hver familie organiserer kabalen får være opp til dem.

Og så mener jeg det er på tide å parkere 70-tallstanken om at kjønnsforskjeller er sosialt konstruert og at kvinner og menn i bunn og grunn er helt like og heller begynne å organisere oss etter et «ulike, men likveverdige»-prinsipp.

Det betyr kanskje at flere kvinner enn menn fortsatt vil ønske å ha et hovedansvar hjemme når barna er små, men det burde ikke samtidig måtte bety takk og farvel til en karriere i et lengre tidsperspektiv! Og hvem vet; kanskje noen parforhold kunne vært reddet?

Så nei, kvinnedagen har ikke utspilt sin rolle, verken i de små eller store sakene, mener jeg.

Markerer du kvinnedagen?

God søndag (og kvinnedag) til deg!Kvinnedag

2 thoughts on “Kvinnekamp i de små tingene

  1. Irene

    Jeg markerer vel ikke kvinnedagen så veldig, men jeg er så enig i det du skriver! Det er viktig at det legges til rette for at kvinner (og egentlig alle) skal kunne gjøre de valgene som de selv ønsker og som passer for dem.

    Ønsker man å jobbe fullt, så skal det legges til rette for det, og de skal slippe å stemples som dårlige mødre fordi de velger det. Samtidig skal de (vi…) som velger å jobbe deltid, eller kanskje være hjemme på heltid noen år, kunne gjøre det. Også det uten å stemples som dårlige kvinner. Det blir jo ofte feil uansett hva man velger…

    Og så er jeg enig i at 70-tallets litt krampaktige vi-er-alle-like-tankegang ikke er helt riktig. Vi er faktisk ikke like, men vi er likeverdige. 70-tallets kvinneforkjempere gjorde mye som var utrolig viktig som har gitt oss goder som vi nyter godt av nå. Men deres noe enspora tankegang har gitt en motreaksjon som jeg synes er litt skummel. Mange unge jenter ser ikke viktigheten av disse godene, og gir frivillig «avkall» på dem. Pendelen har svingt fra altfor langt uttafor på den ene siden til altfor langt uttafor på den andre siden. (Tror jeg har skrevet om dette en gang… 😉 )

    Jeg var heldig og ble født på akkurat riktig tidspunkt, og det er jeg glad for! 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, jeg tenker at vårt største (kvinne)problem i dag er at vi legger oss så innmari mye opp i hverandres valg og forventer at alle skal være like. Vi har kommet så langt at vi kan nyte godt av valgfrihet, så da er det jo fint å kunne bruke den uten å få «skjenn» nesten samme hva man gjør 😉

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s