Dårlig samvittighet?

«Mamma, vil du leke med meg?» Storebror roper fra lekerommet. Han sitter der midt mellom en kasse duplo og lego. «Jeg bygger rocket space ships og jeg kan lage en til deg også!«.

Jeg kjenner magen rumle. Klokken er kvart over syv på morgenen.

Så langt har jeg kledd på to og en halv gutt, hjulpet en på do, satt på en sengetøyvask, tørket opp et veltet glass med juice og fjernet en flekk fra sofaen etter syltetøyfingre som snek seg av gårde litt for raskt.

Jeg har ikke spist. Ikke kledd på meg. Ikke drukket kaffen min. Så nei. Jeg har ikke så lyst til å leke.

«Ja, det vil jeg, jeg må bare spise frokost først!»

Før jeg har rukket å bli ferdig å spise er øyeblikket over. Han sitter foran tv-en og er ferdig med å leke. Jeg får dårlig samvittighet.

«Mamma, vil du leke sjørøver i klatrestativet?» Nja… Jeg synes for å være ærlig at det er mye bedre her i solen på benken. Dårlig samvittighet.

«Mamma, vil du legge puslespill?» Ja. Faktisk! Det vil jeg. Men jeg er nødt til å få middagen ferdig og få sendt de to epostene til sjefen min som jeg lovet å få av gårde innen klokken fem! Dårlig samvittighet.

Dårlig samvittighet?Dårlig samvittighet! Pokker ta den!

Det gjelder å gi den et klaps hver gang den hever stemmen og fokusere på alt man gjør i stedet for det man ikke gjør. Før den vokser seg fra en liten klump i magen til et svært monster.

Jeg er masse sammen med ungene mine! Jeg var hjemme i ett år ekstra ulønnet permisjon og jeg har valgt å jobbe deltid nå for å ha muligheten til å ha en god balanse mellom jobb og familietid.

Jeg har mer tid sammen med dem enn veldig mange. Likevel kommer den dårlige samvittigheten smygende når jeg sier «nei». Kjenner du deg igjen?

Vår generasjon foreldre er den første som går med en konstant forventning om å være aktiviserende, lekende, underholdende og morsomme. Barna våre er et selvrealiseringsprosjekt på linje med jobb og ikke bare noe vi skal «få til», men vi skal ha det skikkelig gøy samtidig!

Det føles vanskelig å være «hverdagsmamma» som skal sette grenser og gjøre husarbeid den tiden man har ledig når man ikke er på jobb og ungene er i barnehagen. Man har jo ikke lyst til å være «kjip». Den dårlige samvittigheten kommer snikende.

For det første:

Det er ikke nødvendig å være underholdningskanal 24/7!

Ikke hvert minutt av de tre ettermiddagstimene etter jobb, ikke hver våkne øyeblikk i helgene og heller hver time av døgnet om man er hjemmeværende med ungene rundt føttene fra morgen til kveld.

Generasjonene før oss var mye mer hjemme med barna enn vi er. Satt de på gulvet og lekte hele dagen? Nei. Mindre enn vi gjør i dag!

Barn lærer noe verdifullt av å «kjede seg» litt. De trenger å ha tid og rom for seg selv, uten et regissert opplegg eller en plan. Kreativitet og skaperlyst kommer i sånne øyeblikk, ikke når dagen er fullpakket av voksenstyrte aktiviteter.

Det vil ikke si at vi aldri skal ta dem med på tur, kaste dem i været, lese bok, dra på lekeplassen eller legge puslespill. Men noen minutter med fokusert ett-eller-annet hver dag bør i mitt hode være både tilstrekkelig og overkommelig.

For det andre:

Jeg kan ikke fordra ordet «kvalitetstid»! Det får det til å høres ut som det er ikke-kvalitetstid den tiden vi er sammen med ungene uten å være klovn/lego-ingeniør/lokfører/racerbilkjører/bokleser/teselskap-arrangør/dukketeater-artist.

Å være tilstede med barna sine, side om side, mens man skifter på senger eller lager mat, mens man bretter sammen klær, mens man sitter i bilen, mens man spiser middag sammen eller bare sitter med en kopp kaffe og ser på ungene leke – er ikke det verdifullt?

Hverdagstid er kvalitetstid.

Selv om man ikke leker. Eller drar på kino. Eller på lekeland. Eller på sirkus, McDonalds, i skibakken eller på tivoli.

Man kommer langt med å bare være sammen!

Ta ungene med på alle oppgavene som skal gjøres – lufte hunden, dekke bordet, sette på klesvasker. Snakke om dagen, stille spørsmål, ha tid til å svare på spørsmål. Og ikke minst bannlyse alt av mobiler og internett den siste timen før legging – det er verdifullt.

Barn trenger voksne som for det aller meste er voksne, som innimellom kan finne barnet i seg og bli med i leken (selvsagt!), men som først og fremst er tilstede i livet deres.

Får du fort dårlig samvittighet for å ikke være lekende/underholdende/morsom nok?

Dårlig samvittighet?

9 thoughts on “Dårlig samvittighet?

  1. Irene

    Åå, jeg er så veldig, veldig enig med deg! Jeg liker heller ikke ordet «kvalitetstid». Ungene har ikke godt av at vi står på pinne for dem hele tida. Jeg har mer tro på at hverdagstid er det beste for dem. Og det hendte jo aldri at mamma og pappa lekte med meg, selv om begge var i huset på dagtid. Pappa var journalist med hjemmekontor, og det var kjempestas å sitte på kontoret hans og sortere frimerker, eller leke med stemplene hans mens han jobba. Og jeg elsket når mamma lagde fiskemat. Da gikk mikseren hele dagen, og jeg satt i et hjørne på kjeøkkenet og lekte med dokkene mine.

    Som deg var jeg også mye hjemme, både hel- og deltid da ungene var små, men det var ikke ofte jeg satte meg ned og lekte med dem. I etterkant (de er nå 14, 18 og 20) har de sagt at det de satte pris på var at jeg var der hvis det var noe. Av og til satte vi oss ned og lekte sammen eller kikke i bøker eller på bilder, men det var av og til. Og noen ganger fant vi på noe, som å dra på tur. Ellers var det å ha tid til å bruke to timer for å gå på butikken så de kunne klatre på alle steiner og stubber langs veien mer verdifullt enn å sitte ned med lego eller perler.

    Jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke lekte mer med dem, og jeg er glad for at jeg valgte å være hjemme såpass mye at vi hadde all verdens tid til å bare være til stede i samme hus. 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Helt enig med deg – jeg har også tenkt sånn at det er viktigere for meg å ha TID med ungene mine nå enn at alt skal være så «gøy» hele tiden. Det er jo uansett sjelden sånn at det passer ungene å ha det kjempefestlig akkurat DEN TIMEN vi voksne har tid! Min erfaring er at hverdagene (f eks tid til å gå på butikken sammen, som du nevner) er det beste å ha sammen, mens alt annet blir «kremen på toppen av kaka», ikke det som aller viktigst 🙂 Takk for svar!

      Svar
  2. solveig synnøve holmby

    Ååååå fint å lese skriveriene dine. Kjenner godt til den dårlige samvittighetsfølelsen. Den kommer snikende hele tiden. Burde jeg leke mer med dem? Vi har nettopp satt opp et huskestativ og sklie i hagen. De har vært der og lekt noe, men ikke så mye enda. Det var veldig stas den dagen det kom opp. Og så sitter jeg og tenker at kanskje de leker mer der hvis jeg er sammen med dem? Og sandkassa som vi bygde i fjor står der i ensom majestet. Vil de ikke bruke den? Er den ikke noe stas lenger? Burde jeg engasjere meg mer sammen med dem og hjelpe dem i ingeniørprosjekter? Jeg stiller meg stadig spørsmål om de ville leke mer hvis jeg var der sammen med dem. Og ja kanskje. Jeg vet ikke. I helgene er vi stort sett ute hele tiden og når vi kommer hjem fra barnehagen vi de fortsette å leke ute, fra der de slapp i barnehagen. Men jeg må lage middag og rydde litt. Storebror skriker i fortvilelse: «Jeg vil leke sammen med noen!!!!!!!» Og så har han lekt sammen med noen hele dagen i barnehagen. Men det jeg tror de trenger og de spør etter er litt tid sammen med mamma eller pappa. Det er jo oss de digger høyest over alt. Vi står øverst på ønskelista over hvem de vil være sammen med. Og mine har ikke hatt mamma hjemme et år ekstra. Jeg får dårlig samvittighet. I dag lekte jeg litt på bilteppet på rommet til storebror og da kom den ene tvillingen og ville være med. Så i dag har jeg gjort min plikt, lekt litt sammen med dem. Har lest at hvis du leker med barna dine 15 minutter hver dag, er det alt som skal til. Er så glad for at jeg ikke er alene og at det er mange mødre der ute som føler som meg. Og er så glad for at du oppfordrer til ikke å ha dårlig samvittighet for jeg er jo sammen med dem hele tiden. De hjelper med å dekke bordet og røre i gryta. De hjelper å rake ute på plenen. Nei la oss kalle fellesskapet vi har sammen som familie hele tiden, som kvalitetstid. Familie = kvalitetstid. I morgen skal jeg ha meg min fridag mens ungene er i barnehagen med god samvittighet. Og da skal jeg bake kaker og forberede barnebursdag på lørdag.
    Ha en nydelig helg og kos deg både sammen og alene 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Hei Synnøve, håper du koser deg med din fridag med GOD samvittighet! Det høres helt topp ut. Jeg tror som du sier at om man får til femten minutter fokusert lek med barna hver dag så er det topp! Barnas univers er lek og det klarer de fint på egen hånd om de får muligheten til det! Jeg synes det viktigste for meg er å ha tid til å være sammen med dem, selv om jeg gjør «mine ting» – men da er jeg der i fall de trenger meg! 🙂 God helg til deg! 🙂

      Svar
  3. EventyrElin

    Jeg er så enig!! Men det er jo ikke nytt 😉 Vet du hva? Etter at vi fikk nummer fire av perlene, tror jeg, sluttet jeg å ha så mye dårlig samvittighet over for guttene. De har hverandre, og dessuten trenger de å lære seg å finne på ting selv, kjede seg, skjønne at mamma er opptatt med voksne ting og at jeg kommer om en stund, men det kan hende de må vente litt først. Er øyeblikket over, så er det synd, men greit. Det kommer nye muligheter. Men det skal sies at min manglende dårlige samvittighet garantert henger sammen med de valg vi har gjort her i familien om at både mammaen og pappaen er veldig mye hjemme med dem. Jeg kjenner mer og mer på at jeg ikke ville vært i stand til å takle det de aller fleste andre gjør, som sender ungene i barnehagen fra ettårsalderen og går ut i jobb som innebærer svært lite tid med sine egne barn.

    Svar
    1. Irene

      Enig her og… 😉

      Yngstejenta sendte jeg i barnehage da hun var knapt ett og et halvt år, hun var den jeg sendte tidligst i barnehage. Det var greit av følgende grunner:
      1. Storesøster gikk også der.
      2. Det var en gårdsfamiliebarnehage med fem barn samtidig, mange forskjellige dyr og 500 mål skog som de gikk daglige turer i.
      3. Jeg jobba halv stilling, så hun var hjemme sammen med meg og storesøster to og tre dager per uke.

      🙂

      Svar
    2. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ikke overraskende tenker vi likt der Elin; jeg takler også bedre å la dem vente og å la dem «kjede seg litt» nettopp fordi vi har mye tid sammen med dem. Jeg synes hverdagstid er så utrolig verdifullt nettopp av den grunn – de gode øyeblikkene dukker jo som regel opp litt ut av det blå, ikke nødvendigvis akkurat den ettermiddagstimen man har til rådlighet (tvert imot, da er alle som regel slitne og sure) 🙂

      Svar
  4. Ingvild

    For eit bra og reflektert innlegg! Det er så godt å lesa noko slikt som set ord på akkurat det eg går og kjenner på heile tida. Har sjølv tvillingar på 18 mnd, i tillegg til storebror på fem, og det er jammen ikkje lett å få tid til det ein skal/vil/bør/skulle ha gjort osv. Dei aller beste stundene våre er dei (ekstremt få) gongene alle tre ungane kosar seg saman på golvet med duplo, togbane el., mens eg og pappaen får sitja heilt i ro i sofaen og kanskje drikka ein kopp kaffi. Skulle me heller ha sett oss ned på golvet då? Eg trur det berre hadde forstyrra leiken. Me er jo tilgjengelege. Borna våre går i barnehage og der blir det jo heile tida stilt «krav» om aktivisering og organisert leik, så eg trur det må vera heilt herleg for dei at ting er minst mogleg styrt og organisert heime – sjølv om eg stadig kjenner på at eg skulle ha funne fram teiknesaker, puslespel og gjort meir saman med dei.
    Heilt einig i at ordet «kvalitetstid» berre skaper ubegrunna dårleg samvit. Sjølv om alle våre tre går i barnehage, så trur eg at både eg og pappaen er mykje meir saman med ungane våre enn foreldra våre var i vår barndom. Stort sett kvar einaste ettermiddag, kveld, helg, ferie er alle fem saman – på godt og vondt 😉 (Og det er jo stadig nokon som er sjuke, slik at det blir uansett nok av dagar heime åleine med mamma eller pappa innimellom).

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, jeg tror vi foreldre ofte «kjenner mer på» alt vi skulle og burde ha gjort enn det er grunn til. Det viktigste er å være der; være trygg og konsekvent og sette grenser og le sammen med dem og vise at man ser dem og er glad i dem. Så får det være bonus de gangene man har overskudd og tid til å leke litt også 🙂

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s