Månedlige arkiver: juni 2015

Lett på tå

For noen måneder siden ga en mamma på skolen til storebror meg en utfordring. Hun spurte om jeg ville begynne på ballett. Klassisk ballett, for voksne.Ballerinasko

«Hæ?!» sa jeg først.

Jeg har ikke hatt ballettsko på føttene siden jeg var tretten år. Jeg husker knapt noen ting. Jeg har født tre barn og er ikke akkurat smidig som en gummistrikk, og dessuten fristet ikke tanken på å iføre seg ballettdrakt og strømpebukser i all offentlighet nevneverdig.

Jeg tenkte på det et par uker.

Og så grublet jeg på det en ukes tid til.

Og så konkluderte jeg med: «Hvorfor ikke?!»

Første timen følte jeg meg som en elefant i glasshus. Det var litt absurd! Da musikken kom på var jeg tretten år igjen, i omtrent tre lykkelige sekund, inntil kroppen  ga meg en ubehagelig vekker av å ha blitt over to tiår eldre…! Kræsj. Tyngdekraften er en brutal fysisk lov!

Men sakte, men sikkert kom øvelsene tilbake. Sånn noen lunde i hvert fall.

Vi er en gjeng på 12-15 damer fra begynnelsen av tredveårene til opp mot seksti. Noen har danset hele livet, de fleste sluttet et sted i oppveksten og noen er helt ferske.

Det ser ikke akkurat ut som Nasjonalballetten.

Forrige gang utbrøt en av oss frustrert: «Hvorfor ser det ut som jeg holder på å tisse på meg hver gang jeg gjør de hoppene?!»

Haha! Jeg tipper halvparten (i hvert fall av dem som har gått gravid to-tre ganger) tenkte: «Jeg ikke bare ser ut som det – det føles sånn også…!»

Ballettdrakten har jeg droppet, og inntil videre nøyd meg meg med de slitte løpetightsene mine og en løs overdel.

Men innimellom fotballer og drager og dinosaurer og turer på lekeplassen har ballerinaskoene i skuffen på soverommet blitt en slags marengs-lignende, fnisete, lett-på-tå, rosa hemmelighet som denne guttemammaen gleder seg til å finne frem hver mandag kveld så hun kan føle seg tretten år igjen.

Det er aldri for sent!

Drømmer du om å gjøre noe som du ikke helt tør å kaste deg ut i?Ballerinasko

Mens vi venter på ferien…

Det er vanskelig å ikke bli smittet av feriestemningen som råder hjemme i Norge i disse dager! Folk runder av med sommeravslutninger og skoleavslutninger og forteller om alskens ferieplaner og er helt besatt av sommerværet.

Mens her i England surrer hverdagen som vanlig og vi har en heeeeel måneds ventetid igjen…!

Som med resten av kontinental-Europa er det ferie her fra slutten av juli til begynnelsen av september. Så når vi kommer hjem til Norge er jo sommeren nesten over for mange der!

Jeg hadde en liten smak av ferie i helgen likevel.

Jeg måtte følge storebror til to bursdagsselskaper, og hadde dermed to hele timer på meg (to dager på rad!) til å slå i hjel! Sjelden luksus.

Det ble en joggetur, sommersalg i noen butikker, en kikk innom en antikvitetsbutikk og et kafébesøk med live jazzmusikk og bare sitte og stirre ut av et vindu i en hel time. Perfekt!

Håper du også hadde en god helg! Tatt ferie enda?

Mens vi venter på ferien...

Barnebursdag: Ute eller inne av «listen»?

Barnebursdager er ikke som de en gang var. Det er ikke standardoppsettet med papirhatter, ballonger, pølser og hjemmelaget langpanne-sjokoladekake rundt spisebordet i stua.

Nå er det lekeland-bursdag, bondegård-bursdag, reptil-bursdag, klatrepark-bursdag, disco-bursdag og you name it. I tillegg til den gode gamle hjemme-i-stua-bursdagen.

Og det er greit nok! Tilbudene er flere, mange synes det er greit å kjøpe seg fri fra litt forberedelser, og det er billigere enn før å kjøpe sånne tjenester. Selv om fireåringen (kremt…) sikkert er like happy med pølser, ballonger og stollek som med innleid klovn, såpeboblemaskin og talentkonkurranser. Men det er et helt eget tema!

Det er likevel én bursdagsregel jeg skulle tro var temmelig universell:

Hvem vi inviterer av barna i barnehagen eller i klassen.

BursdagsselskaperEr det «innafor» å presentere en liste for førsteklassingen med alle navnene på elevene i klassen, og så be han eller henne om å sette et kryss ved de han/hun vil «ha med»?

Er det greit å invitere 26 av 30 elever i klassen? Det er jo de aller fleste, liksom…?

Skal man invitere alle guttene/alle jentene eller ingen?

Hele klassen eller «5 gutter og 5 jenter»?

Det er klart at man kanskje har plassbegrensninger og at man ikke nødvendigvis har et ubegrenset budsjett å bruke på to til tre barnebursdager i året.

Men i min verden er det temmelig hjerterått å invitere 13 av 16 gutter i klassen og 12 av 14 jenter til en femårs-bursdag, som jeg opplevde nylig!

Hva skulle jeg si? «Takk for at sønnen min kom med på listen…?»

Det eneste jeg klarte å tenke var:

Hva med de tre små guttene og to jentene som ikke får lov til å komme?

Kanskje de ikke finner ut av det. I hvert fall ikke hvor mange som ble invitert eller ikke invitert. Men jeg ser jo hvordan det viftes med bursdagsinvitasjoner de gangene noen har hatt dem med på skolen og fått lærerne til å legge dem i skoleveskene!

Kanskje de hadde en «plassbegrensning» på lekelandet de skulle ha bursdagen på. Men hva med å invitere alle guttene da i det minste, og heller la bursdagsgutten få velge noen få jenter som han leker mye med?

Det er tydeligvis «sånn det gjøres» her. Jeg har ikke barn i skolealder i Norge så jeg vet ikke hva som er «vanlig» hjemme.

Litt annerledes blir det kanskje etter hvert som barna blir større og vil finne på noe med de nærmeste vennene for å feire bursdagen sin. På et eller annet tidspunkt blir det litt rart å insistere på å ha femten barn i alle bursdager.

Men med alt fokuset som er på forebygging av mobbing, både her og hjemme i Norge, og med alle de triste historiene man stadig hører om barn som har blitt mobbet og som sliter med senskader langt opp i voksenlivet så synes jeg det er rart at vi voksne ikke ser sammenhengen:

Mobbing handler ikke bare om å være «slem»; om å slå, dytte eller komme med sårende kommentarer.

Det handler ofte like mye om å ikke bli sett. Ikke være med. Om å være usynlig der alle andre har en ved sin side.

Hvordan kan vi voksne unndra oss et ansvar på vegne av våre barn for å «se» også dem som ikke automatisk står «øverst på listen»?

Jeg kan ikke velge venner på vegne av ungene mine. Men jeg kan lære dem opp til å tenke inkluderende, og føle et ansvar for dem som står alene.

Det lærer de i alle fall ikke ved å krysse av på en liste over «inne og ute». Uskyldig som det enn kan høres når det «bare» er snakk om et bursdagsselskap.

Synes du det er helt greit å la barna velge fritt? Synes du vi voksne har et ansvar for å inkludere alle barn? Synes du skolen burde ta et ansvar og si noe om dette? Barnebursdag

Mormors fiskegrateng

Storebror har snakket om «mormors fiskegrateng» i flere uker. Så til slutt måtte jeg til pers og lage den!

Nå har vi hatt fiskegrateng tre dager på rad mens mannen har vært på jobbreise, haha! Litt ensformig, men veldig enkelt da! Tiden vi har spart inn på å slippe middagslaging har vi brukt ute i finværet i stedet. Så lenge ungene er happy er jeg happy. Og fiskegrateng er sunt!

Jeg la ut oppskriften for en god stund siden, men den er så god at jeg synes den fortjener et lite gjensyn. Du finner den her: Mormors fiskegrateng

Husk å kjøpe aluminiumsformer – oppskriften holder til ca 6 små former som du kan fryse og sette i ovnen når du trenger.

God helg!Mormors fiskegrateng

Mange måter å være i form på!

Jeg  vet aldri helt hva jeg skal svare når folk spør om jeg får tid til å trene. Hva mener de? Om jeg har medlemskap på treningssenter? Om jeg går på boot-camp, tar svømmetimer eller om jeg deltar i halvmaraton?HverdagstreningSvaret er nei, nei og nei.

Jeg har ikke satt mine føtter på et treningssenter siden jeg var fire måneder på vei med tvillingene.

Men stoppet å trene? Nei, det har jeg aldri gjort. Ikke i mitt hode!

Et av de største paradoksene jeg vet om er dette:

Vi blir tykkere og tykkere. Samtidig som vidunderdietter formerer seg med rekordfart og vi kaster oss på den ene mat-trenden etter den andre.

Vi får flere og flere livsstilssykdommer, muskel- og skjelettlidelser. Samtidig som treningssentrene håver inn penger og fitnessblogger og instagram-bilder av perfekte, veltrente kropper når stadig nye høyder.

Vi kjører bil til butikken, til jobben og til ungenes fritidsaktiviteter. Vi tar heisen de fem etasjene fra kontoret opp til kantinen. Så vi kan spare tid. Tid som vi kan bruke til – for eksempel – å «trene».

Vi er «på trening» når vi går inn døren til treningssenteret. Vi er «ikke på trening» når vi lufter hunden, når vi bærer matvarene hjem fra butikken eller når vi trekker ungene på akebrett.

Da jeg var student og før jeg fikk barn jobbet jeg som instruktør tre-fire dager i uken og kunne bruke min ledige tid på stort sett det jeg ville.

Fysisk aktivitet har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske, og jeg elsker det!

Men så måtte jeg snu opp ned på hvordan jeg tenkte. Det var sånn rundt et-og-et-halvt-svangerskap, jobb, hund og hus et sted. Stikke på treningssenter tre kvelder i uken? Glem det! Ikke energi, ikke tid, ikke råd. Ikke lyst!

Hverdags-aktivitet fikk derimot en helt ny betydning:

En trilletur i motbakker med tvillingene i vognen.

Knebøy med baby i armene. Fremdeles synes fireåringen det er gøy å være «mamma sin «hjelper» og sitte på ryggen mens jeg tar knebøy!

Løpe med guttene i vogn til lekeplassen og ta spensthopp og styrkeøvelser mens de leker.

En treningsmatte og tjue minutters styrkeøvelser på gulvet hjemme.

Kveldstur med hunden – på med treningsbukse og joggesko og vips så er tjue minutter overkommelig!

Sykle til og fra skole/barnehage med storebror bakpå sykkelen og de to minste i sykkelvogn. Slitne lårmuskler garantert!

Bilen her i Cambridge er erstattet av sykkel. Stort sett over alt. Det er rett og slett enklere enn å kjøre!

Så ja! Jeg får tid til å trene.

Ingen boot camp, ingen tredemølle, ingen romaskin, ingen personlig trener. Jeg bruker ikke flere timer av uken min på å perfeksjonere musklene mine eller måle hvor mye jeg forbrenner på spinningsykkelen.

Jeg bruker derimot mange timer hver uke på å minne meg selv på at bevegelse gjør meg glad, at litt er bedre enn ingen ting, at riktige øvelser holder ryggen min i form og at sterke ben og armer gjør at jeg klarer mer i hverdagen.

Jeg har ikke sixpack-mage, markerte muskler og minimal fettprosent. Men jeg er i god form! Det er deilig å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har energi (så mye som man kan ha som småbarnsmamma).

En dag (når guttene er blitt større) kommer jeg nok til å ta turen til treningssenteret igjen. Inntil videre holder hverdagsaktiviteten lenge.

Det blir jo umulig å holde seg i form dersom den eneste definisjonen av en «trent» kropp er den som fremstilles i fitnessblogger og på instagram!

Og – let’s face it – det er temmelig vanskelig å holde seg i form med tre små barn i huset dersom man ikke er bittelitt kreativ på treningsfronten.

Er du hverdagsaktiv? God ukestart til deg!

Hverdagstrening