Månedlige arkiver: august 2015

Så heldig han er

Der står han, min lille tass, og studerer trikkene som suser forbi utenfor en kafé i Oslo. Hans verden er temmelig bekymringsløs og fri.Så heldigEn bolle og et glass hyllebærsaft til lunsj, et formiddagsbesøk hos venner og et mormor-fang å sitte på. Før han skal pakkes inn i en varm dyne og sove til han våkner.

Der ute er finnes annen liten gutt, akkurat som min. Som ikke har spist på flere dager. Som har mistet både sine venner og sin mormor og som ikke en gang har en seng å sove i.

Jeg er sikkert ikke den eneste nå om dagen som veksler mellom å lese avisoverskrifter og høre nyheter og se på de tre lykkelig uvitende guttene mine og tenke:

Tenk om det var oss! Hvordan skal dette løses? Hva slags Europa, og hva slags Norge, kommer de til å vokse opp i? Hva kan vi gjøre?

Nå venter en lang kjøretur tilbake til Cambridge. Litt spesielt denne gangen, sånn som situasjonen har endret seg med flyktningestrømmene som velter innover landegrensene nedover i Europa.

Siste etappe på turen tilbake er fergen fra Calais i Frankrike til Dover i England.

Der, på kaien og i sentrum av byen er de samlet i tusentall. Alle sammen med ett mål: Å komme seg inn i Storbritannia, til et bedre liv. Mennesker som desperat prøver å komme seg gjennom Eurotunnellen eller over med fergene hver eneste dag og natt.

Dem skal vi kjøre forbi, i vår lille velstandsboble på fire hjul, et lite Norge i resten av verden.

Som den største selvfølge. Fra fem ukers ferie i Norge tilbake til vårt opphold i Cambridge. Fordi vi ønsker det. Fordi vi kan velge.

Det er ikke mulig, selv i vårt lykksalige hjørne av verden, å lukke øynene eller fornekte situasjonen!

Vi må leve hverdagslivet og vi kan ikke slutte å bry oss med eller glede oss over de nære tingene i livet vårt. Men selv om vi her i Norge ikke trenger å skritte gjennom flyktningeleire på vei til jobb hver dag er det umulig å ha på skylappene!

Denne virkeligheten er så skremmende nær, og verden har plutselig blitt så veldig liten.

Det kunne like gjerne vært meg og deg. Vi trakk vinnerloddet. Det skulle bare mangle at vi ikke snur hver eneste stein og tue her i Norge og i resten av Europa for å finne ut hvordan vi kan hjelpe.

God ny uke til deg!Så heldig han er

Brakkesyke

Brakkesyke… eller cabin fever.

Symptomer: Rastløs traving på gulvet, hopping i møbler, klatring på bord, kasting av leker, krangling og manisk roping/hyling kun avbrutt av: Rastløs traving på gulvet, hopping i møbler, klatring på bord, kasting av leker og manisk roping/hyling. Ja, og så noen ville slosskamper og paralysert stirring på tv-boksen (som har kun én kanal: NRK Super).BrakkesykeI min idylliske sommerboble av tjue grader, bading, is-spising og lange kvelder håpet jeg i forrige uke at ferien aldri skulle ta slutt.

Men de siste dagene har det regnet i bøtter og spann, underholdningsmulighetene begynner å bli litt oppbrukt og ferie-lommeboken er slunken.

Den koselige lille sommerhytten ble plutselig omgjort til en klaustrofobisk pappeske, de lange, late ta-det-som-det-kommer-dagene begynte å minne om det absolutte kaos og vi lengtet brått etter jobb, skole/barnehage og hverdagsrutiner.

Vi har enda noen dager igjen før vi skal reise tilbake til England, og storebror begynner ikke på skolen igjen før fredag i neste uke, men vi har så smått begynt å avvikle feriemodusen.

Har du hatt brakkesyke i familien? Er du godt i gang med hverdagen igjen?

God onsdag til deg!Brakkesyke

Hei sommer!

Snakk om flaks! Akkurat idet vi ankom Sandefjord på besøk hos mine svigerforeldre og hadde rigget oss til på hytta kom sommerværet. Hei sommer!De siste dagene har jeg vært langt unna internett, delvis fordi det er litt kronglete å få logget seg på her men mest fordi jeg bare må.være.ute…hele tiden!!

Det går liksom ikke an å kaste bort et sekund utetid når det er tjue grader og sol for første gang siden vi kom hjem!

Mens resten av Norge har tatt opp igjen hverdagen lunter dagene videre for oss i et par uker til. Skolestart i England er ikke før 3.september.

For guttene består dagene av sjø, balansering på steiner, skjell, studering av brennmaneter, knær med skrubbsår, blåbær og bringebær, bading, solkrem, fisking og varme netter der de sover best uten dyne.

Håper du får godvær der du er også i helgen – det trengs litt solstråler nå før en lang høst og vinter!Hei sommer!

Støtt tvillingoppropet!

Tvillingforeldreforeningen har startet et opprop for lik rett til omsorgspermisjon for tvillinger som for enlinger. Alle som har hatt en baby vet at barnet den første tiden krever ett sett hender og full oppmerksomhet. Denne retten bør selvsagt også tvillinger ha!Støtt opp om tvillingoppropetSånn som ordningen er i dag får tvilling nummer én 46 uker mens nummer to kun får 5 «tvillinguker».

Tvillingforeldreforeningen foreslår at far, eller en annen person med delegert omsorgsansvar, får være hjemme samtidig med mor de første månedene.

Da våre tvillinger kom hadde vi en liten gutt på halvannet og en aktiv hund som krevde sitt. Jeg husker at jeg satte pris på de ekstra fem «tvillingukene», men de var ikke nok!

Vi løste de første tre månedene ved at mannen min tok sin del av permisjonen og så ferie i ett strekk, og så tok mine foreldre ut all sin ferie da mannen min begynte å jobbe igjen. Det var livreddende! Men det er jo ikke alle som er så heldig å ha besteforeldre eller andre som kan hjelpe til.

Som jeg har skrevet om tidligere (En tvillingmammas bekjennelser) var det et sjokk å få to babyer på én gang, selv om vi hadde en gutt fra før.

Jeg husker klumpen i magen og stresset med å prøve å være tilstede for begge to på én gang. Når baby nummer én hylte måtte han vente mens jeg matet, skiftet på eller roet nummer to.  I tillegg skulle storebror leveres og hentes i barnehagen, middagen lages og vaskemaskin og tørketrommel gikk konstant.

Jeg hadde så lyst til å ha tid og ro til å bli kjent med babyene mine!

Hvem var de, disse to knøttene som var så like at vi måtte tegne på fingerneglen til den ene av dem for å kunne skille dem? Jeg ønsket desperat at det verdifulle første året ikke bare skulle forsvinne i ren logistikk!

Alle barn har krav på å bli lyttet til når de gråter, bli båret når de trenger trøst, få mat så snart de er sultne. Men ett sett hender på to små babyer er ikke nok!

Det første året isolerte jeg meg hjemme og hadde minst mulig på agendaen. Sakte men sikkert fant vi våre rutiner og begynte å få litt mer kontroll på hverdagen. Etter et halvt års tid følte jeg at jeg virkelig begynte å bli kjent med de to guttene mine, hver for seg, og at dagene ikke bare handlet om mating, bleieskift og soving.

For min del var det helt utenkelig å begynne i jobb igjen da tvillingene fylte ett år, nå som vi så vidt hadde begynt å få hodet over vannet! Heldigvis kunne jeg ta et år ulønnet permisjon da vi flyttet til England.

Permisjonsordningene i Norge er verdens beste, og de er der for å sikre en best mulig start på livet for både babyene og for nybakte mammaer.

Men det er lite logisk at foreldre som får barn med noen års intervall skal få full permisjon per barn, mens dem som får flere må dele permisjonen på de barna som fødes!

Alle babyer krever sitt. Og med tvillinger kommer det gjerne en del i tillegg:

Man er (åpenbart!) dønn sliten etter å ha båret frem to babyer; tvillinger er ofte for tidlig født eller det påløper komplikasjoner for mor og/eller barn som krever ekstra oppfølgning, og på toppen av dette har man kanskje eldre søsken å ta seg av!

Vi har vært ekstremt heldige. Jeg hadde et fullgått svangerskap, ukomplisert fødsel, mulighet for hjelp de første månedene og ammingen gikk greit. Likevel opplevde jeg det første året ufattelig tøft!

Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært med kolikkbarn, sykdom, problemer med mating og søvn, komplikasjoner etter fødsel og så videre…!

Jeg oppfordrer derfor alle, både dere som er tvillingforeldre eller som venter tvillinger og alle andre, til å signere her: Tvillingoppropet. Til det beste for barna. 

Ønsker deg en fin dag!Støtt opp om tvillingoppropet

Farvel smokk!

Forberedelsene startet for et par måneder siden: «I sommer skal vi til dyreparken og besøke Kaptein Sabeltann og hans smokkarium«!Farvel smokkStorebror ga smokkene sine til Kaptein Sabeltann den sommeren han fylte tre år.

Han var kjempemotivert og verdens stolteste gutt da han leverte dem fra seg. Men det var en smertefull opplevelse da det sank inn at han faktisk måtte sove uten smokken!

I år var det tvillingene sin tur.

Vi dro innom smokkariet den første dagen og bare kikket. Pratet litt og forberedte dem på at i morgen skulle smokkene overleveres.

Dagen etter tok vi en tur med sjørøverskipet, og etter tokten var de giret til tusen og mer enn klar for å sende smokkene avsted:

«Vi er stooore gutter nå!»

Farvel smokk

Helt til vi kom i bilen og skulle kjøre.

Det ble en lang biltur. Og en kort natt. Men i dag har vi lovet dem at de skal få velge seg hver sin lille ting på lekebutikken for å feire at de (til slutt) sov helt uten smokk.

Smokken har vært livredning for oss i disse tre årene, men på et eller annet tidspunkt må man jo sette en strek!

Heldigvis har de koseklutene sine, og dem skal de få beholde så lenge de vil!

Hvordan sluttet dine med smokken?

Fin dag til deg! Farvel smokk