Månedlige arkiver: september 2015

Idyll med utfordringer

Vi bestemte oss for å bestige det høyeste fjellet i Cambridge i helgen (og hvis du noen gang har vært i Cambridge så stusser du selvsagt over å se ordet «fjell» i samme setning som «Cambridge»).

Rettere betegnelse enn fjell er vel strengt tatt bakketopp. Eller kolle.

Uansett: Vi er jo nordmenn, så finnes det mulighet til å komme seg ut og opp, og kanskje få se en horisont, så sier vi ja takk til det!Idyll med utfordringerDet startet så fint:

Alle fem ute på tur, alle sammen i (rimelig) godt humør (en sjeldenhet i seg selv).

Nydelig septembervær, varmt og fint.

Niste i jakkelommen og sesongens modne bjørnebær på veien.

En hund som bykset av gårde etter kaninspor, tre små gutter som løp om kapp for å finne flest mulig kaninhull i bakken.

Idyll med utfordringerVi kom oss opp. Fikk nyte litt utsikt og sol i ansiktet.

Idyll med utfordringerOg på vei ned igjen begynte problemene:

Den ene av de tre guttene ville plutselig ikke gå en meter.

Vi lokket og vi lurte, vi bar og vi forhandlet. Skjønte ikke helt hvor denne uviljen plutselig kom fra (selv om det strengt tatt ikke er noe ukjent fenomen at en eller to av våre treåringer går fullstendig i vranglås).

Da vi kom oss tilbake til bilen falt brikkene på plass, da hele lunsjen plutselig befant seg mellom bilsetene og utover alt av klær og sko.

Stopp på en parkeringsplass, takk og lov for våtservietter, av med klær, frem med spyposer. Etter ti minutters kjøring og tre runder til med oppkast begynte vi å innse hvor lørdags kvelden bar hen:

Det ble skytteltrafikk mellom bad og sofa og vaskemaskin og vaskebøtte. Selv to slurker vann kom opp igjen. Jeg tenkte: Jaja. Det var én av tre. Så blir det vel oss voksne sin tur etter det.

For en uke!! En tvilling som havnet på operasjonssalen på onsdag etter å ha nesten mistet en finger i dørsprekken, og så en runde med magesyke på tvilling nummer to i helgen!

Men heldigvis; etter en natt med litt uroligheter (mye mindre enn fryktet!) var lillegutt i storform i dag tidlig, og jammen har vi ikke både fått tatt oss en sykkeltur og plukket litt bjørnebær i dag også.

Derfor blir det idyll-bilder herfra i dag (selv om helgen har vært litt blandet, som du skjønner…)!

Håper du har hatt en fin helg og god start på høstferien!

Idyll med utfordringer

Når uhellet er ute

Jeg hadde akkurat avsluttet middagen med guttene og holdt på å rydde bort da det plutselig kom et hjerteskjærende hyl fra den ene av treåringene:

Han sto ved døren inn til lekerommet og da jeg så fingeren og alt blodet skjønte jeg kjapt at han hadde fått lillefingeren i klem. Jeg kikket på det og registrerte at fingeren hang på, men det var bare så vidt…!

Det er så utrolig fort gjort!! Plutselig skjer det noe, og så er man helt uforberedt og står midt oppi fullt kaos.

Jeg ringte mannen min, prøvde å klemme med en klut rundt fingeren hans og roe ned alle tre guttene på en gang. Heldigvis kom pappaen fort hjem og vi fikk satt de to andre guttene på besøk hos en god nabo.

Vi kjørte opp på sykehuset og etter noen timer med venting, røntgen, venting, konsultasjon og enda mer venting kunne vi dra hjem med beskjed om at det blir operasjon i morgen.

Stakkars liten!!

Etter at han hadde fått smertestillende syntes han mest det var stas med den store «boksehansken» han hadde fått på hånden og alle lekene i venterommet. Et stort, tappert smil, lykkelig for at han fikk en granola-bar med sjokolade. 

Med tre små gutter må man kanskje bare regne med en tur innom legevakten i ny og ne. Men akkurat denne opplevelsen skulle jeg gjerne vært uten!

Og det minnet meg (igjen) på å ha førstehjelpsutstyr, førstehjelp-guide og alle nødnummer liggende tilgjengelig. Her kan jeg godt innrømme at jeg har litt å forbedre! Men nå blir det skjerpings! De fleste ulykker skjer jo i hjemmet…

Nå er det fasting og forberedelse til operasjon. Heldigvis tror de at fingeren skal bli bra igjen!

Har du opplevd noen fæle hjemme-uhell? Er du godt forberedt? Når uhellet er ute

Barnehageinnkjøring

Denne uken har vi hatt barnehageinnkjøring i ny barnehage for de to minste.

De gikk riktignok i barnehage i fjor også, men bare to og en halv dag. Mer enn det hadde vi ikke råd til, ettersom en fulltidsplass her i England koster ca tolv tusen (!) kroner i måneden! Det er jo bare å ta hoderegningen for tvillinger selv…!

Fra fylte tre år får man subsidiert femten timer barnehageplass, så dette semesteret kunne vi flytte dem over i en barnehage der de kan være litt mer per uke.

Det er en såkalt «nursery school», som innebærer at barna må ha fylt tre år for å starte og at alle ansatte er utdannede lærere. Ettersom man her i England begynner på skole det året man fyller fire år er det ment som en forberedelse til skolestart.

Barnehagen har en stor hage med masse tumleplass og to kaniner som hopper rundt og lar seg mate og klappe av barna. Det er store rom med aktiviteter de kan velge mellom, lærerstyrte samlingsstunder og varm lunsj og frukt hver dag.BarnehageinnkjøringBarnehageinnkjøringHer skal de være tre fulle dager mens jeg jobber, og så skal de være annenhver torsdag i barnehagen mens den andre er hjemme med meg. Fredager har jeg begge to hjemme. For meg er det en perfekt balanse akkurat nå!

Det har vært mange nye rutiner, navn og ansikter og masse nye inntrykk.

Det er en stor overgang å begynne et nytt sted, selv om guttene nå har blitt over tre år og de er trygge på å være borte fra oss!

Nattesøvnen blir mer urolig og de våkner tidligere. De blir litt mer klengete og sutrete. De har mer behov for en stille stund på fanget.

Og mitt forsøk på en liten butikkrunde for å handle en bursdagsgave i går ettermiddag endte med en utslitt treåring og en halvspist bolle på gulvet…

Kanskje ikke så rart når jeg tenker på hvor slitsomt det er for oss voksne å begynne i en ny jobb!

Godt det er helg…! God fredag til deg! 

Barnehageinnkjøring

Er vi for redde for å be om hjelp?

Mandag morgen. Jeg gnir søvnen ut av øynene og husker vagt at mannen min listet seg ut døren mens det ennå var natt. Han skal være borte til sent torsdag kveld og jeg er alene. Jeg og våre tre gutter og hunden vår.

Det er bare å komme i gang med morgenrushet! Og rush er det, i ordets rette forstand.

Jeg går på nåler for å ikke havne i en av treåringenes klassiske treårsanfall – det har vi absolutt ikke tid til. Jeg har lagt frem klær dagen før og havregrøten til frokost går på autopilot. En av skålene havner likevel i gulvet og en genser må skiftes før måltidet er over.

På vei til skolen er det meg på en sykkel, en femåring i baksetet, to tvillinger i sykkelvognen og en hund løpende ved siden av.

Er vi for redde for å be om hjelp? Jeg vet det: 

Vi er en attraksjon. Og ikke akkurat i positiv forstand, når de to minste holder på å rive håret av hverandre i vognen eller hunden stopper for å gjøre sitt fornødre halveis over fotgjengerovergangen og skaper trafikkork!

Jeg kommer heseblesende inn porten til skolen, fem minutter for sent, svett og stresset, med to sutrende treåringer og en femåring som har bestemt seg for at han ikke vil på skolen i dag.

Jeg får øye på de tre mammaene som bor noen meter unna oss og som tar den samme turen til skolen hver morgen og tenker:

Jeg kunne jo bare spurt en av dem om å ta med seg storebror på vei til skolen disse dagene!

Hvorfor sitter det så langt inne å be om hjelp?

Er det fordi jeg er redd for å belaste andre? Er det fordi jeg er redd for at noen skal tenke at jeg er lat? Er det fordi jeg ønsker å vise meg selv og andre at jeg har full kontroll?

Vi er jo så travle, alle sammen. Alltid på vei et sted, alltid med en handleliste under armen eller en fritidsaktivitet som skal rekkes eller en jobb som venter.

Vi ringer ikke bare på hos hverandre for å ta en prat lenger – selv ikke hos verdens beste nabo eller venninne. Vi booker det inn i kalenderen seks uker i forveien med god margin til avtalen vi har både før og etter.

Vi avtaler lek mellom ungene våre med dag, klokkeslett og avtale om henting.

Vi har så gode velferdssystemer at det er lett å tenke: Min bistand er overflødig, jeg trenger ikke å engasjere meg.

Vi løper av gårde og uansett hvor fort vi løper blir det aldri fort nok.

Og ironisk nok:

Det sies at i alt jaget etter «mindfulness» og «de-stress» og «egenpleie» så glemmer vi at den beste kilden til mentalt velvære gjerne ligger utenfor oss selv, i å være engasjert i andre. Jo mer vi prøver å «finne lykken»» i oss selv, desto mer egosentrisk og – til syvende og sist – ulykkelige blir vi!

Bør ikke noe av gleden ved å være del av et storsamfunn være å vite at vi stiller opp for hverandre, at vi tar oss tid til hverandre og at vi ser hverandre? Og da mener jeg i alle de små, hverdagslige tingene, ikke bare når ulykken inntreffer eller noen står midt oppi en livskrise!

Men jeg er nok litt redd for å være til bry, litt redd for å stjele av andres verdifulle tid og litt redd for å virke som om jeg ikke strekker til selv.

Denne mandagen våger jeg meg til å spørre likevel, om ikke mammaen til en jente i klassen til storebror kan ta ham med seg på veien ettersom jeg er alene denne uken og treåringene ikke begynner i barnehagen før neste uke.

Klart hun kunne!

Se der, da var den barrieren brutt. Forhåpentligvis blir det min anledning til å gjengjelde en annen gang. Og forhåpentligvis vil jeg tørre å spørre igjen.

Det reddet virkelig uken min!

Er du redd for å be om hjelp? Tror du samfunnet har blitt «kaldere» nå enn for noen generasjoner siden?Er vi for redde for å be om hjelp?

Spleise-bursdag

Rett fra todagers biltur fra Norge til England til første skoledag og så rett til femårs-bursdagsfeiring av eldstemann i helgen. Puh!!Spleise-bursdagHeldigvis hadde jeg alliert meg før sommeren med mammaen til en annen august-bursdagsgutt i klassen til storebror.

Spleise-bursdag har jeg ikke tenkt på før, men det er jo genialt!

En kaffe-date med fordeling av oppgaver, halvparten av innkjøpene og så halvparten av forberedelsene (og opprydningen) på dagen. Heldigvis for meg så hadde jeg i tillegg teamet meg sammen med en dame som elsker å bake, så bursdagskakene til guttene så helt proffe ut!Spleise-bursdag

Mine trekant-sandwicher av loff med ost/skinke og syltetøy så ganske stusselige ut til sammenlikning, men de gikk ned på høykant. Og det er overraskende hvor store mengder gulrot, tomat og agurk en gjeng femåringer kan få i seg når det er skåret opp og lagt på et fat!

Vi var så heldige å få bruke kirken vår sitt lokale gratis, og siden det brukes til lekegrupper og søndagsklubber er det barnebord- og stoler og stor gulvplass der. Vi leide i tillegg inn en «Captain Fantastic» som hadde et lite disco og bursdagsleker i en time.

Jeg kan ellers konstatere at femåringer i Cambridge er som femåringer i Norge: Guttene spytter jentene i ansiktet, jentene er iført tiara og prinsessekjoler, popcorn og saft går ned på høykant, alle synes det er helt topp å sprekke ballonger og det finnes ikke grenser for hvor høyt støynivået kan bli.

Nå er vi tilbake til Cambridge-hverdagen igjen, bortsett fra at tvillingene ikke begynner i barnehagen før neste uke og jeg er alene med alle tre fra mandag til torsdag denne uken.

Ikke så mye tid til å kjede seg (eller skrive blogg-innlegg…) altså!!

Har du vurdert eller hatt spleise-bursdag før?

God ny uke til deg!

Spleise-bursdag