Er vi for redde for å be om hjelp?

Mandag morgen. Jeg gnir søvnen ut av øynene og husker vagt at mannen min listet seg ut døren mens det ennå var natt. Han skal være borte til sent torsdag kveld og jeg er alene. Jeg og våre tre gutter og hunden vår.

Det er bare å komme i gang med morgenrushet! Og rush er det, i ordets rette forstand.

Jeg går på nåler for å ikke havne i en av treåringenes klassiske treårsanfall – det har vi absolutt ikke tid til. Jeg har lagt frem klær dagen før og havregrøten til frokost går på autopilot. En av skålene havner likevel i gulvet og en genser må skiftes før måltidet er over.

På vei til skolen er det meg på en sykkel, en femåring i baksetet, to tvillinger i sykkelvognen og en hund løpende ved siden av.

Er vi for redde for å be om hjelp? Jeg vet det: 

Vi er en attraksjon. Og ikke akkurat i positiv forstand, når de to minste holder på å rive håret av hverandre i vognen eller hunden stopper for å gjøre sitt fornødre halveis over fotgjengerovergangen og skaper trafikkork!

Jeg kommer heseblesende inn porten til skolen, fem minutter for sent, svett og stresset, med to sutrende treåringer og en femåring som har bestemt seg for at han ikke vil på skolen i dag.

Jeg får øye på de tre mammaene som bor noen meter unna oss og som tar den samme turen til skolen hver morgen og tenker:

Jeg kunne jo bare spurt en av dem om å ta med seg storebror på vei til skolen disse dagene!

Hvorfor sitter det så langt inne å be om hjelp?

Er det fordi jeg er redd for å belaste andre? Er det fordi jeg er redd for at noen skal tenke at jeg er lat? Er det fordi jeg ønsker å vise meg selv og andre at jeg har full kontroll?

Vi er jo så travle, alle sammen. Alltid på vei et sted, alltid med en handleliste under armen eller en fritidsaktivitet som skal rekkes eller en jobb som venter.

Vi ringer ikke bare på hos hverandre for å ta en prat lenger – selv ikke hos verdens beste nabo eller venninne. Vi booker det inn i kalenderen seks uker i forveien med god margin til avtalen vi har både før og etter.

Vi avtaler lek mellom ungene våre med dag, klokkeslett og avtale om henting.

Vi har så gode velferdssystemer at det er lett å tenke: Min bistand er overflødig, jeg trenger ikke å engasjere meg.

Vi løper av gårde og uansett hvor fort vi løper blir det aldri fort nok.

Og ironisk nok:

Det sies at i alt jaget etter «mindfulness» og «de-stress» og «egenpleie» så glemmer vi at den beste kilden til mentalt velvære gjerne ligger utenfor oss selv, i å være engasjert i andre. Jo mer vi prøver å «finne lykken»» i oss selv, desto mer egosentrisk og – til syvende og sist – ulykkelige blir vi!

Bør ikke noe av gleden ved å være del av et storsamfunn være å vite at vi stiller opp for hverandre, at vi tar oss tid til hverandre og at vi ser hverandre? Og da mener jeg i alle de små, hverdagslige tingene, ikke bare når ulykken inntreffer eller noen står midt oppi en livskrise!

Men jeg er nok litt redd for å være til bry, litt redd for å stjele av andres verdifulle tid og litt redd for å virke som om jeg ikke strekker til selv.

Denne mandagen våger jeg meg til å spørre likevel, om ikke mammaen til en jente i klassen til storebror kan ta ham med seg på veien ettersom jeg er alene denne uken og treåringene ikke begynner i barnehagen før neste uke.

Klart hun kunne!

Se der, da var den barrieren brutt. Forhåpentligvis blir det min anledning til å gjengjelde en annen gang. Og forhåpentligvis vil jeg tørre å spørre igjen.

Det reddet virkelig uken min!

Er du redd for å be om hjelp? Tror du samfunnet har blitt «kaldere» nå enn for noen generasjoner siden?Er vi for redde for å be om hjelp?

11 thoughts on “Er vi for redde for å be om hjelp?

  1. underveis

    Du har så rett! Og jeg ønsker så veldig å være en del av et samfunn der det er naturlig å ta i et tak for hverandre i det daglige her og der. Uten å føle at vi verken er til bry eller bryr folk. Noen ganger er det jo nettopp sånn – at jeg når jeg tilbyr hjelp eller rekker ut en hånd – så sperrer folk brynene opp og lurer på hva jeg blander meg inn for! Hjelpe meg! Men jeg kjenner det jo sjøl – at det sitter langt inne å be om dagligdags hjelp, hvis det er noe utover å låne et egg.

    Men egentlig, egentlig – så tror jeg at dette berører noe dypt menneskelig – vi mennesker er mennesker i fellesskapet, vi har dypest sett et ønske alle sammen om å høre til og virkelig trenges i et fellesskap, og samtidig kjenne tryggheten ved å kunne stole på å få hjelp i et fellesskap. Egentlig har vi dette med oss og i oss alle sammen (påstår jeg freidig). Vi har bare avlært oss det i så stor grad.

    Lykke til. Glad du ba om hjelp!

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, det er synd at det skal sitte så langt inne å be om hjelp! Og jeg har også en opplevelse av at det nesten kan oppfattes som «innblanding» dersom man tilbyr seg å hjelpe andre. Holde en skrikende baby dersom moren er opptatt med et søsken, for eksempel… det blir fort en litt sånn «tror du ikke jeg er en god mor»-greie! Det synes jeg er rart. Vi burde ikke se på hverandre som konkurrenter – vi lever jo stort sett ganske like liv og sliter med mye av de samme utfordringene! Å si at man trenger hjelp iblant er ikke å være svak. Men stoltheten kan være vanskelig å svelge! 🙂

      Svar
  2. Anna GL

    Så bra at du turte. Jeg kjenner det sitter langt inne hos meg også. Jeg har en svigermor som hopper på hurtigbåten så raskt hun bare kan, om vi føler vi trenger litt hjelp, så jeg er veldig heldig sånn sett. Samtidig tror jeg kanskje vi sitter med en følelse om at «dette bør vi greie»? «Det å ha to barn i barnehage og full jobb er jo vanlig. Alle andre greier det, så da må jo jeg også greie det»? Syns det er bra du greide å krysse barrieren litt denne gangen. Så lenge storebror også syns det er greit, så er det jo bare supert! 🙂

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, jeg kjenner godt til den der «dette burde jeg greie»-følelsen. Det første året av tvillingenes liv dro jeg den litt for langt, og jeg tror helt klart at både guttene og jeg ville hatt godt av å få litt mer hjelp… hadde jeg bare turt å spørre. Folk er jo stort sett snille og greie og synes det er fint å få være til nytte; man må kanskje bare legge stoltheten bort og tørre å spørre noen ganger… 🙂

      Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, det kræsjer liksom med «full kontroll» og «klare-absolutt-alt»-imaget å måtte spørre om hjelp… men man er jo bare menneske. Jeg heier på dugnads-ånd, både i smått og stort 🙂

      Svar
  3. kirsti

    Det kommer litt an på, men jeg ber av og til om hjelp. Naboen har et par ganger passet på lillesøster mens jeg har løpt ned i barnehagen for å hente storebror. Det tar toppen 20 minutter, og hun trenger da ikke å kles på, puttes i vogn og dras med. Naboen har en jente som er akkurat like gammel og syns disse minuttene er deilig for da underholder jentene hverandre og hun kan få gjort andre ting.

    Jeg er vokst opp med at man stiller opp for andre. For meg er det en selvfølge å ta med noe fra butikken for en nabo, svippe innom og hente en venninne på vei til et selskap, tipse om et salg eller passe et barn. Men jeg merker at det er mange som ikke tenker som meg automatisk. Men om jeg spør er folk stort sett veldig hjelpsomme.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Enig med deg – det burde være en selvfølge, men dessverre tror jeg altfor mange av oss lever paralelliv i stedet for å involvere hverandre! Det er litt synd.Jeg synes for eksempel det er helt fint å ta med en klassekamerat hjem fra skolen i ny og ne dersom foreldrene trenger avlastning – da har storebror noen å leke med og jeg må jo likevel dra til skolen og hente! Jeg tror sånne «små-tjenester» betyr utrolig mye mer enn man kanskje skulle tro! 🙂

      Svar
  4. Lamme Tanker

    Nei, tror ikke samfunnet er blitt kaldere. Tror heller at vi er blitt stoltere på et vis, at vi helst ikke vil involvere andre, det er liksom en negativ ting siden vi tenker at de er like travle som oss selv. Eller kanskje fordi at vi ikke orker tanken på å måtte gjøre gjengjeld og huske på tjeneste-regnskapet?

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Tror du har rett i begge deler. Folk bryr seg jo om de får muligheten, og de fleste synes det er hyggelig å hjelpe. Men det er noe med den stoltheten…og at vi har blitt så travle, så effektive hele tiden. Med litt mer tid til å snakke hadde mulighetene kanskje dukket opp oftere?

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s