Månedlige arkiver: januar 2016

Er du der inne?

Jeg er nå 23 uker på vei og det lille knøttet i magen har begynt å få litt rutine på når h*n er mest aktiv.

Når jeg våkner om morgenen og legger meg om kvelden pleier det for eksempel å være akrobatikk på høyt nivå der inne.

Men i dag tidlig var det stille. Veldig stille.

Jeg dyttet på magen, skiftet stilling, ventet. Hentet meg et glass juice og la meg ned igjen. Ventet. Sto opp, spiste, la meg ned igjen. Ventet. Begynte å lure på om jeg skulle ringe jordmoren da de velkjente dunkene plutselig var i gang.

Puh!

_MG_9343

Å være gravid er en berg-og-dalbane!

Kan man i det hele tatt få barn? Hvor lang tid kommer det til å ta? Vente, vente, vente…

Så går man rett i taket av glede der man står med den positive testen i hånden. Eller man blir overrumplet av en masse andre følelser. Bekymring, uro, usikkerhet. Kanskje alt på en gang.

Hva har vi gjort? Takler vi dette? Hvordan blir livet nå?

Så begynner en ny ventetid.

Hvor blir det av symptomene? Er det virkelig noen der inne? Burde jeg kjøpe en ny test? Kommer det til å gå galt?

_MG_1377

Når symptomene gjør sitt inntog, en etter en, er de først velkomne. Endelig noe som skjer! Ømme pupper, plutselig aversjon mot kaffe, luktesans som bare hunden i huset kan overgå. Snikende kvalme.

Helt til man sitter i jobb-møte og må løpe ut på do midt i en setning på grunn av den kvalmen. Eller har behov for å sove femten timer i døgnet. Eller må be mannen gå og vaske av seg parfymelukten før han kommer tilbake i sengen.

Tid for første ultralyd. Er det liv? Er alt bra? Er det én eller to?

Ny periode. Færre symptomer. Man føler seg bra. Egentlig så bra at man kan lure på om man fortsatt er gravid!

Skal det være sånn? Og magen, da, skal ikke den snart begynne å vokse ordentlig? Når vil man kjenne at det rører seg der inne?

De forsiktige sommerfugl-bevegelsene.

Var det noe? Jo, det var det. Det som man første gangen ikke registrerte er en velkjent fornemmelse denne gangen. De kommer og går. Noen dager en gang, noen ganger to, de neste dagene ingen ting.

Helt til det plutselig er full rulle til alle døgnets tider. Og man blir bekymret når det har vært stille en stund.

Neste ultralyd. Alt bra? Skal man vite kjønnet?

Og sånn fortsetter det. Oppturer og nedturer. Bekymringer og forventninger.

Med svangerskap nummer to eller tre går det litt fortere enn første gang. Hverdagen suser av gårde, det er mindre tid til å «kjenne etter» og det er søsken som skal ha oppmerksomhet.

Men det er like magisk!

Like uforståelig og like skummelt og like spennende. Hvem er du som tumler rundt der inne? Hvordan blir det denne gangen? Kommer alt til å gå bra? Åh, som jeg gleder meg til å treffe deg!

Litt over halvveis. Nedtellingen kan begynne!

_MG_3255

Pysj-dag!

Hvem drømmer ikke om å rusle rundt i pysjen innimellom, særlig når det er minusgrader ute og man har lagt en slitsom periode bak seg?

_MG_3366

Hver torsdag har jeg den ene av tvillingene hjemme.

Mandag, tirsdag og onsdag er jobbe-dager, mens fredager er begge to hjemme. Denne uken har jeg jobbet dobbelt – både dag og kveld – for å bli ferdig med et prosjekt.

I tillegg har de to minste fått en kraftig forkjølelse.

Dermed var det med god samvittighet av vi begge fremdeles hadde pysjen på klokken elleve i formiddag!

Etter at pappaen og de andre to hadde dratt av gårde plasserte jeg ham foran tv-en mens jeg støvsugde og vasket litt.

Så satte vi oss ned og hørte hele Hakkebakkeskogen!

Guttene fikk Kardemomme by-boken og Hakkebakkeskogen til jul, så nå for tiden er det Egner-feber i huset. Rart hvordan sangene fortsatt sitter – mannen min kan absolutt alle! Og nå er en ny generasjon i gang med å nynne på de samme melodiene. Morsomt!

Til slutt kom vi oss ut på en liten tur i frisk luft før vi hentet de to andre på skolen og i barnehagen.

Deilig med sånne dager i blant!

_MG_3324

Hvor kjønnsnøytral skal man gidde å være?

Jeg fikk et spørsmål forleden om hvorfor i alle dager jeg sorterte ut babyklær etter «kjønn» da vi skulle ta med oss en bag med klær tilbake fra juleferie til den kommende babyen.Hvor kjønnsnøytral skal man gidde å være?

Jeg svarte – som sant er – at siden vi hadde begrenset plass i kofferten og heller ikke vet kjønn syntes jeg det var mest praktisk å velge lyse og nøytrale klær i str 0-3 mnd, og at jeg – uavhengig av kjønn – synes nøytrale farger er finest på nyfødt (og derfor har mest av det fra før).

Men spørsmålet fikk meg jo til å tenke litt.

For hvis jeg skal være ærlig så vil jeg neppe kle en jentebaby i bare blå klær (selv om hun selvsagt ville måttet arve mye etter guttene!), og hadde det vært motsatt ville jeg heller ikke kledd noen av guttene mine i søte kjoler eller blomstrete topper.

Hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre det?!

En gang for mange år siden tok jeg et årsstudium i kjønn og samfunn. En lang periode var jeg fascinert av sosiologiske og konstruktivistiske teorier om kjønn, og funderte masse på om vi egentlig er like i bunnen, men «skaper» kjønnsforskjeller gjennom for eksempel måten vi kler ungene på eller hva slags leker vi gir dem.

Med tiden har jeg konkludert med at sånne «politisk korrekte» modeller gjerne funker bra på papiret (og disse teoriene er ordentlig spennende og har masse fornuftig i seg!) men ikke nødvendigvis så bra i praksis.

Bare gjennom det å oppleve å gå gravid og bli mamma ble det klart for meg at jeg er kvinne på alle mulige måter:

Biologisk, fysiologisk, hormonelt og genetisk. Ikke bare fordi noen en gang i tiden ga meg en merkelapp og kledde meg i kjoler.

Det er ikke noen kampsak for meg at gutter og jenter skal være prikk like eller behandles likt fra fødselen av.

Det er derimot en kampsak for meg at de ikke skal tillegges ulik verdi, eller gis egenskaper de ikke nødvendigvis har, eller bli gitt begrensninger ut fra om de er gutt eller jente!

Jeg har tre gutter.

Jeg kler dem i de fleste farger – blått, rødt, grønt, gult eller hvitt. Men det går lite i lilla og aldri i rosa, og jeg ville ikke finne på å ta på noen av dem en kjole. Så enkelt er det bare.

Skulle en av dem derimot en dag komme og spørre meg om å få ta på en rosa genser kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg skulle finne på å si nei.

Når femåringen vår snakker om gutteleker og jenteleker eller guttefarger og jentefarger utfordrer jeg ham ofte og sier «men jeg elsker jo blått, og jeg er jente», eller «jeg synes det er gøy å sparke ball og pappa liker å danse».

Han går på klassisk ballett, men han går også på svømming og sparker fotball og synes begge deler er veldig gøy!

En dag vi var på lekeplassen ville han tøffe seg for to jenter i klassen, og fra toppen av klatrestativet ropte han ned «jenter klarer ikke å klatre så høyt som gutter»! Der og da var det selvsagt naturlig å påpeke at mange jenter også klatrer høyere enn gutter.

I gaten vi bodde før var det et par som kledde begge guttene sine kjønnsnøytralt, det vil si aldri i blått, men i alle mulige andre farger. De ville også at vi skulle kalle guttene deres for «hen» i stedet for «han».

Hver sin teori. Hver sin smak.

Jeg personlig tror de guttene ender opp med å like action-figurer og ville kle seg i gutteklær etter hvert likevel, samme hvor mye foreldrene kjemper imot. Og hvorfor skulle det være et problem?

Jeg skulle ønske at vi ble litt mer bevisste i måten vi snakker til små gutter og jenter og ikke alltid kommenterer hvor «søte og fine» småjentene er mens vi berømmer hvor «sterke og flinke» guttene er.

Jeg skulle også gjerne sett at butikkene ikke pakket absolutt alt av utstyr og klær i rosa/blått-kategorier, sånn at gutten som arver et par ski etter storesøster ikke blir stående og grine på nesen over prinsessemotivet på dem eller jenta som arver sykkelen til storebror må kjøre rundt med Spiderman på rattet.

Det er nok av kampsaker å utkjempe på kjønnsarenaen: Likelønn, seksuell utnyttelse og diskriminering, kroppsfiksering og undertrykking.

Likevel er min oppfatning at Gud har skapt oss forskjellig – ikke bare som mann og kvinne – men med alt det andre mangfoldet som finnes blant oss mennesker – og at forskjellene ikke bør gjemmes bort, men verdsettes og respekteres nettopp fordi det er det som gjør hver og en av oss unike!

Det er grenser for hvor kjønnsnøytal jeg gidder å være, nettopp fordi jeg tror vi ender opp forskjellige likevel. Og sånn synes jeg det skal være!

Jeg tror ikke mine gutter ikke kan bli gode omsorgspersoner fordi jeg kler dem i blå klær fra fødselen av, eller at denne nye babyen – om det blir en jente – ikke kan bli statsminister i høye hæler og med rosa neglelakk.

Den tiden er vel ærlig talt forbi?!

_MG_3309

Gjenbruks-baby!

Vi reiste så lett vi kunne hjem i julen sånn at vi kunne fylle bagene med babyklær og utstyr på vei tilbake. Baby nummer fire blir en gjenbruks-baby på høyt nivå!Gjenbruks-baby Med førstemann ville jeg ha nytt av det meste.

Likte ikke tanken på at noen før lillegutt skulle ha brukt verken sengen, vognen eller klærne, og så klødde jeg jo i fingrene etter å gå løs i barnebutikkene! Dessuten hadde vi ikke så mange å arve etter, siden jeg var ute før søsteren min og broren til mannen min fikk barn på samme tid som oss.

Som de fleste har jeg vel i ettertid erfart at babyen ikke trenger veldig mange plagg i starten, og at de vokser ut av det i rekordfart, men prøv å si det til en verpeklar førstegangsmamma!

Etter hvert som tre gutter begynte å gjøre seriøst innhugg i lommeboken har vi blitt ivrige trålere av finn.no og liknende sider til både utstyr, leker, sko og klær.

Da tvillingguttene kom hadde vi ett sett av det aller meste som kunne arves. Dessuten begynte jeg å kjøpe «dobbelt» av mye til storebror da jeg visste det kom to gutter etter ham.

Denne gangen vet vi ikke kjønnet enda, men på begge sider hos oss er det kun fettere å arve etter, så ingen tvil om at gutt er mest praktisk!

Gjenbruks-babyDet var så koselig å finne frem boksen med babyklær etter de andre og gå gjennom den store posen med klær fra søsteren min nå i julen!

Jeg plukket med meg de lyse og kjønnsnøytale tingene i første omgang, så får vi se om det blir med en haug med blått hjem i neste runde.

I tillegg til klær fikk vi med oss vogn, bæresjal, sauefell, dyne, vognpose og en haug med annet som jeg har gitt bort eller solgt etter våre tre.

I motsetning til første gang er jeg overlykkelig over alt jeg kan slippe å kjøpe til denne babyen!!

Nå gleder jeg meg bare til å ta i bruk alle de fine tingene som jeg har gode minner om fra de andre tre eller fra min lille nevø.

Er du stor fan av gjenbruk?

Gjenbruks-baby

Tvillingøyeblikk 1/2016

Dagen derpå gjelder tydeligvis for både store og små…!

Etter en lang dag ute i snøen, nyttårsmiddag, kakespising i sene kveldstimer, rakettoppskyting og ikke minst rødbrus i store mengder var det to stuptrøtte treåringer som la seg etter nyttårsfeiringen i går.

Men sove lenge på morgenen dagen etter? Ikke disse to, nei! Dermed gikk det som det måtte gå:

Begge to sovnet ved middagsbordet. Samtidig!

Men de er sikkert ikke de eneste i dette landet som har gått og gjespet i hele dag…

Håper du hadde en fin nyttårsaften og godt nytt år til deg!Tvillingøyeblikk 1/2016