Hvordan er mine barn – egentlig?

Som foredre lurer vi vel alle på innimellom hvordan andre oppfatter barna våre.

Vi kjenner dem jo ut og inn, deres styrker og svakheter, deres sårbarheter og deres morsomheter. Men hvordan vil andre beskrive dem? Andre foreldre, lærere eller barnehageansatte, andre barn, deres nærmeste venner?

Er de høflige og respektfulle? Flinke i idrett? Morsomme eller slitsomme? Snille eller lite hensynsfulle? Ligger de foran på skolen eller sakker de akterut?

Og det underliggende er selvsagt:

Har jeg lykkes som forelder? Gjør vi det riktig? Er vi på rett spor?

Noen av oss legger stor vekt på prestasjoner. Hvor flinke ungene våre er; enten det gjelder å gå på ski eller spille fotball, lese eller regne, tegne eller skrive.

For andre er det viktigere med skaperevne og kreativitet. Hvor selvgående, fantasifulle, lekne og oppfinnsomme de er.

Andre igjen er mest opptatt av det sosiale. Hvor trygge de er, hvor lett det er for dem å få venner, hvordan de omgås andre og hvordan de tilpasser seg sosiale situasjoner.

De fleste av oss er nok et sted midt i mellom alt dette.

Det går kanskje litt i faser, hvor man i noen perioder er mest opptatt av lek og kreativitet og i andre perioder prestasjoner, avhengig av alderen på barna.

Hva vi legger mest vekt på bunner også mye i hvem vi er selv; vår egen oppvekst og erfaringer, hvor vi kjenner oss sterkest og hvor vi er mest sårbare.

Samfunnet vi lever i påvirker oss nok også mye.

Det er for eksempel ingen hemmelighet at foreldre, skolesystem og idrettsarenaer i USA er kjent for å være temmelig prestasjonsorientert, mens vi i Norge kanskje (i alle fall for de aller minste barna) legger mer vekt på lek, kreativitet og å omgås andre på en bra måte.

For min egen del vet jeg at det sosiale betyr mye.

Jeg tror noe av det jeg er aller mest redd for er at ungene mine skal falle utenfor sosialt. Ikke lære seg sosiale koder og regler. Bli mobbet. Eller være dem som mobber eller plager andre.

Derfor blir jeg alltid utrolig glad når de blir invitert i en bursdag eller jeg hører dem fortelle om venner eller jeg ser at de har god kontakt med andre!

Og da storebror kom hjem fra skolen forleden med en liste over karakteristikker klassevennene hadde gitt ham kjente jeg at jeg ble superstolt og glad for å se at han tar seg av dem som er lei seg eller som er alene.

Det eneste som er helt sikkert er at ingen, verken foreldre eller barn, er perfekte, og at det er umulig å «lykkes» på alle arenaer. Til syvende og sist er vel det aller viktigste at barna våre er tilfredse, glade og har en god selvfølelse som gjør dem robuste for livets opp- og nedturer!

Tenker du ofte over hvordan «andre» oppfatter dine barn? Hva er viktigst for deg? 

_MG_4136

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s