Kresne barn og lilla poteter

Da jeg åpnet pakken med lilla poteter og satte over gryten visste jeg med temmelig stor sikkerhet at middagen ville bli en suksess.

Lilla potetmos er en sånn type ting som går rett hjem hos tre små gutter.

Dessverre kan ikke alle måltider bestå av mat med konditorfarge, inntas løpende eller serveres på en seng av ketchup.

Og måltider er kanskje det skapt aller mest hodebry for oss etter at vi fikk barn! 

Vi har tre gutter som jevnt over er glade i mat og ikke egentlig så kresne, men det er likevel mye styr ved middagsbordet. Særlig de to minste har ikke ro i kroppen til å sitte stille og spise, med mindre det serveres noe de elsker.

Stort sett er lekerommet mer fristende, særlig på den tiden av døgnet. Det er mye fjasing, leking med mat og ablegøyer rundt bordet!

Hvis de er trøtte og slitne er det akkurat som de ikke orker å spise, samme hvor sultne de er, og hele måltidet er et eneste maraton med sutring og klaging.

Og finner én av dem ut at det er noe han ikke har lyst på kan vi være sikre på at de andre følger etter.

Vi har hatt utallige måltider med masing, overtalelse, lirking og luring. Muggen stemning og krangling. Og så den dårlige nyheten:

Maten kan jo ikke trykkes ned i dem!

Akkurat dette vet jo selvsagt ungene også, og jo mer masing og dårlig stemning fra oss, desto mer på bakbeina har de en tendens til å sette seg.

Etter mye prøving og feiling har vi landet på to regler ved måltidene her i huset:

For det første at alle skal sitte ved bordet når maten serveres. For det andre at all maten skal smakes på.

Å få guttene til å spise opp maten sin har vi gitt opp.

Nå har vi begynt å sette tallerkenene deres til side og si at de ikke får kveldsmat (eller dessert) før de har gjort et forsøk på middagen. Så lar vi dem gå og leke og lager ikke mer styr om det.

For tiden har vi to som stort sett spiser middag og én som pirker i maten hver dag. Sånn ca kvart på syv, mens brødrene spiser kveldsmat, kommer han som regel luskende og spiser middagen sin sånn at han også kan få kveldsmat…

Noen dager i uken har vi ting på menyen som jeg vet går ned på høykant hos alle tre: Tomatsuppe, fiskepinner eller pannekaker for eksempel.

De andre dagene lager jeg mat som er mer «avansert». Noen ganger faller det i smak, andre ganger ikke.

Det sitter langt inne hos meg å lage «spesialtilpassede» måltider til ungene. Jeg er ikke noen tilhenger av å fjerne løken fra sausen, droppe salat eller ikke servere sopp, for å nevne noe.

Men ofte prøver jeg å ikke blande alt for mye sammen, og i stedet legge «rene» ting hver for seg på tallerkenen. Jeg ser at det da i hvert fall er lettere å få dem til å smake på ting de ikke har prøvd før.

Nå har de blitt gamle nok til å hjelpe til med middagen, og ofte ser jeg at dersom de har vært med å hjelpe til å lage noe så er det også mer fristene for dem å spise det.

Og så har vi funnet ut at å snakke om maten vekker interesse hos dem. På skolen har de lært om de tre G-ene:

Grow, Glow og Go!

Hver dag har vi en liten lek som går ut på å gjette hva de forskjellige tingene på tallerkenen er for noe.

De synes det er morsomt å snakke om at noen ting gjør dem sterke eller gjør at de kan hoppe høyt eller løpe fort, eller at de holder seg friske.

Jeg synes måltider (særlig middag) er utrolig viktig å ha sammen som familie. Ikke bare for at barna våre skal lære gode og sunne matvaner, men også fordi det er en fin anledning til å snakke sammen og skape en følelse av fellesskap!

Derfor blir jeg deppa og sliten av å ha krangling og sutring ved bordet. Men nå føler jeg endelig at vi er inne på et bra spor!

Hva med deg? Har du noen kresne små middagsspisere eller går måltidene som en lek?

fullsizerender-8

9 thoughts on “Kresne barn og lilla poteter

  1. Nina

    Har ei frøken på tre som tidligere spiste uten problemer. Men nå er ho vist i en fase der jamat er neimat neste dag og motsatt. Blomkål og tomatsuppe er sikre stikk for tida. Fiskekaker og stortsett også grønnsaker som gulrot, blomkål og brokkoli. Potet er opp og ned. Noen dager er ho sulten og sluker alt. Andre dager pirker ho bare i maten, sjøl om det er mat ho like. . Prøver å oppmuntre ho til å spise variert, smake på maten. Men ikke alltid like lett. Har vokst opp med en bror som ikke spiste Anna enn pølse og potet i nesten femten år. Gikk fra å spise alt til ingenting. Nytta ikke kan han ble bydd. Han smakte, men brakk seg bare. . Da han flytta på hybel ble det en gradvis endring i kosten hans og han ble etter hvert altspisende. Mamma har spekulert på hvorfor det ble slik, men blir bare spekulasjoner. Ho tror at han rett og slett bare hadde en dårlig opplevelse, at noe hadde satt seg fast.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Ja, det går litt opp og ned. Plutselig liker de noe jeg trodde var helt «ut». Jeg tror ofte det ikke egentlig handler om smaken, men at de vil bestemme selv, eller at de noen dager bare er trøtte/slitne eller ikke føler seg helt i form. Vi voksne har jo også dager med mer eller mindre matlyst. Jeg ønsker i hvert fall at de skal ha en positiv opplevelse med middagen og ikke synes at det er bare mas, men noen dager er akkurat det litt vanskeligere å få til enn andre… 😉

      Svar
  2. Irene

    Vi hadde en som var stort sett altetende og to som var ekstremt kresne. Selvfølgelig kom den altetende først sånn at vi ble lurt til å tro at det var sånn det skulle være/vi hadde gjort en ekstremt god oppdragerjobb, Så kom de to andre og ødela den tanken!

    Vi gjorde som dere: alle skulle sitte ved bordet, og maten skulle smakes på. Det var heller ikke snakk om å lage noe ekstra til de som ikke likte. Det har vært noen måltider oppigjennom som har vært preget av litt «dårlig stemning» som det heter nå til dags. Nå er måltidene bare kos, og særlig når alle er hjemme (to har allerede flytta hjemmefra…) Det er også mye latter og moro når vi samles rundt bordet, og jeg tror litt av det kommer fra vanen de fikk som små: vi sitter til bords til alle er ferdige. 🙂

    Svar
  3. Marianne

    Jenta vår på snart fem blir fort skeptisk til mat hun ikke har smakt før. Vi ønsker at hun skal beholde matgleden, og forsøker å ikke presse henne. Her er regelen at hun må velge minst tre forskjellige ting av det som står på bordet. Da er det lov å plukke ut bare agurk fra salaten for eksempel 🙂 Vi tilpasser middagene bittelitt, som kjøtt uten krydder til henne og passer på å ha tilbehør hun liker hvis hovedretten ikke er så populær. Og så er det lov å spise brødskive isteden hvis hun har smakt og ikke liker middagen. Vi lykkes iallfall med at vi ofte (men langt fra alltid) har det koselig ved bordet. Da har vi oppnådd mye tenker jeg. Så gjenstår det å se hva som skjer når minstemor på seks uker skal begynne å spise.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Enig med deg, om man kan beholde matgleden er mye nådd. Man må vel bare prøve og feile litt antar jeg. Der vi er nå føler jeg at måltidene er hyggelige (stort sett), selv om de ikke alltid spiser opp maten. Det viktigste for meg er at de smaker på det som serveres, så tenker jeg de utvikler seg litt etter hvert 🙂

      Svar
  4. casadidriksen

    Vi har ei som spiser alt, ei som spiser potet og kjøtt/fisk og pasta, en som spiser det meste og ei lita ei som følger i sin kresne storesøsters fotspor. Stort sett er minst en av dem veldig misfornøyd med middagen, men de bytter på så da er det greit. De må på ingen måte spise alt de har på tallerkenen, men de må spise noe.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Høres litt ut som her i huset. Stort sett alltid en eller to som er fornøyd, og noen som er misfornøyd. Med fire unger er vel kanskje noe annet en utopi…? 😉

      Svar
  5. Anne-Helene

    Min bordregel er at det ikke er lov å klage på maten. Jeg har tross alt brukt mye tid på å finne middagsretter, sjekke oppskrifter, skrive handleliste, handle, lage maten, rydde opp etterpå. Det minste jeg forventer tilbake er null klaging. Man trenger ikke elske maten, men kan spise noe av den likevel.

    I prinsippet mener jeg all mat er mat, men samtidig så er det en dårlig ide å press maten på ungene. Jeg vil at de skal ha et godt forhold til mat – og til middagen som måltid. Da er stemingen rundt bordet viktig. Jeg legger likevel ikke skjul på at det er utfordrende å lage mat når folk har så ulik smak. Å ha flere skåler med ulike ingredienser er et godt komprimiss.

    Å kreve at ungene spiser opp er en uting, det setter en stopper for at barna kan kjenne på når de er mette. Man skal spise til man er behagelig mett, ikke overmett, og da er det viktig at barnet lærer hva som er sult og hva som er metthetsfølelse.

    Svar
    1. ToPlussTre Innleggsforfatter

      Enig med deg, jeg ønsker heller ikke at de klager på maten. Jeg pleier å si at det er greit at de ikke liker alt, men at jeg ikke ønsker at de sier «æsj» eller liknende. Tvinge dem til å spise opp er ikke mulig, men vi ønsker at de gjør et forsøk og spiser litt. Det er en utfordring noen ganger å holde stemningen oppe ved bordet, men det går heldigvis fremover…

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s