Månedlige arkiver: desember 2016

All I want for Christmas…

Familien fra Norge har gjort innrykk, de siste julegavene fra Amazon har blitt levert på døren og treet er pyntet.

_mg_2986

Da er det vel bare å puste ut og nyte freden…? Haha!

I dag fikk jeg meg en time for meg selv på trening mens baby ble passet av besteforeldreog guttene var i skogen med pappa. Og da må jeg innrømme at jeg tenkte:

Øverst på ønskelisten står tid alene…bare noen minutter… med en bok, eller en kopp te, eller med mac-en i fanget. Eller en tur ut. Eller kanskje bare få ta en dusj. 

Noen få minutter uten:

Mammaaaa! Jeg må på do!! Kan du hjelpe meg? Kan jeg få et eple? En kjeks? Han tok den fra meg!! Jeg vil se på tv! Jeg kjeeeeder meg…Kan du gi meg den? Jeg vil ut! Han sloooo meg! Jeg er sulten! Jeg vil inn!

Desember har flydd av gårde, med juleavslutninger, pepperkakebaking, kalenderåpning, søndagsskoler, julemarked, julekortskriving, gavekjøp, unger i nisseluer og pynting av juletre.

Jeg elsker alle forventningene og lysene og luktene og gleden hos ungene og koser meg med å forberede alt sammen.

Men det er et maraton som leder frem til i morgen… når roen senker seg… når alt er klart…

og jeg er utslitt.

_mg_3048

Jeg er sikkert ikke den eneste småbarnsmammaen som har det sånn?

Nå ligger tre forventningsfulle gutter og deres lille fetter på tre år i sengene sine, klare til å sprette opp mens vi voksne fremdeles er i dyp søvn, og løpe ned til julestrømpene sine.

Da er det bare å komme seg ut av sengen, sette seg i halvsøvne med lillesøster på fanget, en kopp kaffe på bordet og tegnefilmene på tv.

Jeg gleder meg til å stå opp og se hvor glade de blir. Jeg gleder meg skikkelig til lukten av julemat og til å gå til kirken og til å åpne julegaver i morgen.

Men jeg gleder meg også bitte, bittelitt til roen igjen senker seg…

Etter jul.

Ønsker deg en god julefeiring med deg og dine!

_mg_3100

Påkjørsel!

Det er ikke så ofte vår lille firbente venn har fokus her inne.

Hun holder seg for det meste i bakgrunnen i vårt travle familieliv, men hun er alltid tilstede. Dessverre har vi ikke like mye tid til henne som før, men hun er alltid lojal, alltid like glad for å se oss, alltid like tålmodig og like kjærlig.

_mg_3464

I forrige uke skjedde det som ikke skal skje:

Mens lillesøster lå utenfor inngangsdøren og sov i vognen en ettermiddag og jeg holdt på å bære inn og rydde bort matvarer snek hun seg ut døren.

Jeg sa fra til mannen min, men han var i telefon, og da han etter ti minutter skulle ut og lete etter henne kom hun haltende inn på tre ben, fullstendig i sjokk.

Hun hadde blitt påkjørt av en bil.

Hos dyrlegen tok de røntgen og kunne kjapt konstatere at hoften hennes var helt ødelagt.

De ga oss to valg:

Operere (en komplisert og dyr operasjon) eller avlive henne.

Det var noen ordentlig tøffe dager og netter!

Jeg følte meg så skyldbetynget, for selv om jeg vet at det er fort gjort så var det likevel mitt ansvar at døren sto åpen! Det var så grusomt å tenke på at hun kanskje måtte avlives på grunn av min ubetenksomhet.

Guttene var også helt knust. De gråt og gråt og var redd for at hun skulle dø, og vi kunne ikke garantere dem at det ikke ville skje selv om vi forsikret dem om at legene ville gjøre sitt beste for å fikse henne.

Det var mye å ta stilling til. Ville en operasjon kunne gjøre henne bra igjen? Hvor lang tid rekonvalens ville det bli? Ville vi ha kapasitet til å ta oss ordentlig av henne for å få henne bra igjen? Hva ville det koste oss, og hvor mye ville forsikringen dekke?

Da vi kom for å besøke henne ble hun vill av glede, lille vennen vår, selv om hun nesten ikke kunne røre seg. Like glad, like tålmodig. Helt uvitende om hva som hadde skjedd, eller skulle skje. Hunder er fantastiske dyr.

Vi bestemte oss til slutt for å operere.

Prognosene er gode og de sier at hun trolig vil kunne både gå på tur og løpe fritt som før igjen, men at det vil ta tid. Det viktigste for oss er at hun kan få et bra liv som fuglehund igjen, og det innebærer et liv i aktivitet. Noe annet ville ikke vært et alternativ!

Men vi klarte rett og slett ikke å ta farvel med henne!

I går opererte de henne og nå venter tre måneder med rekonvalens før hun så smått kan begynne å gå på tur og trene seg opp igjen. Nå må vi bare håpe at operasjonen har vært vellykket sånn at alt går bra.

Litt trist oppladning til jul her i huset, med andre ord…!

Ønsker deg en god uke!

_mg_8483