Siden sist har vi vært på Sunnmøre en helg med lille-snuppa vår på ti uker for å feire fetteren min sitt bryllup mens guttene ble igjen i Sandefjord hos besteforeldrene.
Det var en fantastisk opplevelse!
Jeg vokste nærmest opp mellom fjord og fjell der oppe, på besøk hver eneste sommer og ved mange andre anledninger i besteforeldrene mine sitt hus.
Nå har det blitt noen år siden sist, og det var så fint å komme dit igjen!
Vår lille frøken var blid og fornøyd gjennom hele bryllupsfesten, og bortsett fra en lite amme-vennlig kjole som gjorde at jeg måtte gjemme meg bort noen ganger i løpet av dagen og kvelden gikk det helt fint å ha med bebis i bryllup.
Mens jeg hørte på alle talene tenkte jeg på våre fire små og hvor utrolig fort det har gått siden det bare var meg og mannen min.
Seks år. En hund, tre små gutter og en liten jente. Før vi vet ordet av det står vi kanskje der og holder tale for en av dem…
Tenk om jeg skal være så heldig å få se denne lille jenta i brudekjole en dag?
Jeg tenkte på hvor fint det er å se en storfamilie samlet, og hvor heldige vi er som har fire barn som skal vokse opp og skape sine egne liv og kanskje selv stifte familie en dag!
I sånne øyeblikk, når jeg har tid til å ta et skritt tilbake reflektere litt, kjenner jeg hvor verdt det er, alt slitet som hverdagene byr på i all sin ikke-glamourøse prakt…
Det var deilig å komme seg litt bort fra hverdagen, (nesten) bare være oss to voksne og treffe så mye familie igjen!
Og jeg har spist nok kake for en god stund fremover…
Guttene klarte nok å slite ut farmoren og farfaren temmelig bra, men jeg tror de hadde det kjempefint uten oss en helg!
Jeg ønsker det vakre brudeparet alt godt, og god søndag til deg!
