Kategoriarkiv: Foreldrerollen

Vi må ikke være naive om overgrep!

De siste dagenes medieoppslag om nok en stor overgrepssak i Norge har etterlatt en stor klump i magen min. En tung klump av avsky, sorg, frykt og sinne om hverandre.

Da vi flyttet til England for tre år siden reagerte vi ganske tidlig på graden av barnebeskyttelse her.

På grensen til absurd, husker jeg at jeg tenkte, den dagen jeg hentet min treåring i barnehagen og ikke fikk lov til å følge ham på toalettet uten at en ansatt var til stede.

Da jeg meldte meg som frivillig til å hjelpe med de minste i kirken på søndager tok det nesten to måneder før alle papirer var utfylt og godkjent og de hadde fått ringt mine to referansepersoner i Norge.

Og da mannen min var med som frivillig hjelper på skogsturen til barnehagen fikk han et skriv tilsendt i forkant der det blant annet sto at han ikke kunne ha med kamera eller følge noen av barna til toalettet.

Skolen som guttene går på er inngjerdet og låst gjennom skoledagen, og ved levering og henting står det en ansatt og passer porten. Skolen skal vite hvem som henter barna hver dag, og få beskjed om endringer i forkant.

De aller minste må pent lære seg å klare seg alene på do, for lærerne har i utgangspunktet ikke lov å hjelpe dem.

I barnehager er stellebordene for de minste plassert godt synlig, og det er toaletter uten dører som kan stenges helt.

Det høres kanskje strengt ut, men tiltakene er ikke på plass uten grunn. England har avdekket svære overgrepssaker de siste tiårene:

På privatskoler, i helsevesenet, i en riksdekkende tv-kanal og til og med i det politiske systemet.

De mest forsvarsløse og sårbare… i institusjoner som skal være skuddsikre: Barnevern, skole, helse.

Jeg føler en ekstrem avsky og sinne overfor disse monstrene som utnytter små barn… og en ufattelig avmakt over å måtte innse at de ikke er monstre; de er vanlige mennesker, for øvrig gode, oppegående og ressurssterke mennesker.

Mennesker som lever sine daglige liv blant oss uten at omgivelsene aner noen ting.

Preventive tiltak er der med god grunn.

Vi kan ikke være naive!

Jeg er ikke i tvil om at organisasjoner, skoler, barnehager og andre institusjoner i Norge kommer til å måtte stramme inn på kontrollrutinene sine i fremtiden.

Politiattester og bakgrunnssjekker bør og skal være en selvfølge for alle som skal ha befatning med barn. Ja, alle. På alle nivå.

Det fysiske miljøet og rutinene i barnehager og på skoler bør utformes sånn at det ikke er mulig for en voksen å være alene med et barn i en sårbar situasjon.

Og vi foreldre kan ikke lukke øynene og late som dette ikke finnes!

Vi må snakke med barna våre, fra de er bitte små!

Om min kropp og din kropp og om hva som er lov og ikke lov, greit og ikke greit. Om sex. Om å si nei når det er noe man ikke liker eller ikke vil.

Det er vår jobb å fortelle ungene våre om dette, så ikke disse forvridde menneskene får muligheten til å gjøre det de kan best:

Overbevise ofrene sine (og seg selv) om at det de gjør er helt normalt. Noe «alle gjør». Eller noe det ikke skal snakkes om.

Vi må også snakke med de eldre barna:

Om hva de kan og ikke kan gjøre på nett, hva de kan og ikke kan dele av informasjon. Vi må sørge for at vi har oversikt over hvilke forumer de er i og hvordan de kommuniserer.

Vi må si fra når vi ser noe som skurrer:

Når vi lurer på om et barn har det bra, eller om det er noe som ikke er som det skal være. De største overgrepsskandalene her i England har alle én ting til felles:

Det fantes folk som visste! Som ikke turte snakke. Som var redd for å ta feil og redd for konsekvensene. Flere titalls barn kunne vært reddet dersom disse hadde stolt på magefølelsen og varslet.

Dette kommer sannsynligvis aldri til å forsvinne, kanskje tvert imot øke i omfang fordi disse menneskene i stor grad kan operere i det skjulte i nettsamfunn som vi har sett eksempler på nå.

Men vi skylder barna våre å ta det på alvor og gjøre hva vi kan, både som enkeltpersoner og som institusjoner, for å forebygge overgrep.

_mg_2863

Kresne barn og lilla poteter

Da jeg åpnet pakken med lilla poteter og satte over gryten visste jeg med temmelig stor sikkerhet at middagen ville bli en suksess.

Lilla potetmos er en sånn type ting som går rett hjem hos tre små gutter.

Dessverre kan ikke alle måltider bestå av mat med konditorfarge, inntas løpende eller serveres på en seng av ketchup.

Og måltider er kanskje det skapt aller mest hodebry for oss etter at vi fikk barn! 

Vi har tre gutter som jevnt over er glade i mat og ikke egentlig så kresne, men det er likevel mye styr ved middagsbordet. Særlig de to minste har ikke ro i kroppen til å sitte stille og spise, med mindre det serveres noe de elsker.

Stort sett er lekerommet mer fristende, særlig på den tiden av døgnet. Det er mye fjasing, leking med mat og ablegøyer rundt bordet!

Hvis de er trøtte og slitne er det akkurat som de ikke orker å spise, samme hvor sultne de er, og hele måltidet er et eneste maraton med sutring og klaging.

Og finner én av dem ut at det er noe han ikke har lyst på kan vi være sikre på at de andre følger etter.

Vi har hatt utallige måltider med masing, overtalelse, lirking og luring. Muggen stemning og krangling. Og så den dårlige nyheten:

Maten kan jo ikke trykkes ned i dem!

Akkurat dette vet jo selvsagt ungene også, og jo mer masing og dårlig stemning fra oss, desto mer på bakbeina har de en tendens til å sette seg.

Etter mye prøving og feiling har vi landet på to regler ved måltidene her i huset:

For det første at alle skal sitte ved bordet når maten serveres. For det andre at all maten skal smakes på.

Å få guttene til å spise opp maten sin har vi gitt opp.

Nå har vi begynt å sette tallerkenene deres til side og si at de ikke får kveldsmat (eller dessert) før de har gjort et forsøk på middagen. Så lar vi dem gå og leke og lager ikke mer styr om det.

For tiden har vi to som stort sett spiser middag og én som pirker i maten hver dag. Sånn ca kvart på syv, mens brødrene spiser kveldsmat, kommer han som regel luskende og spiser middagen sin sånn at han også kan få kveldsmat…

Noen dager i uken har vi ting på menyen som jeg vet går ned på høykant hos alle tre: Tomatsuppe, fiskepinner eller pannekaker for eksempel.

De andre dagene lager jeg mat som er mer «avansert». Noen ganger faller det i smak, andre ganger ikke.

Det sitter langt inne hos meg å lage «spesialtilpassede» måltider til ungene. Jeg er ikke noen tilhenger av å fjerne løken fra sausen, droppe salat eller ikke servere sopp, for å nevne noe.

Men ofte prøver jeg å ikke blande alt for mye sammen, og i stedet legge «rene» ting hver for seg på tallerkenen. Jeg ser at det da i hvert fall er lettere å få dem til å smake på ting de ikke har prøvd før.

Nå har de blitt gamle nok til å hjelpe til med middagen, og ofte ser jeg at dersom de har vært med å hjelpe til å lage noe så er det også mer fristene for dem å spise det.

Og så har vi funnet ut at å snakke om maten vekker interesse hos dem. På skolen har de lært om de tre G-ene:

Grow, Glow og Go!

Hver dag har vi en liten lek som går ut på å gjette hva de forskjellige tingene på tallerkenen er for noe.

De synes det er morsomt å snakke om at noen ting gjør dem sterke eller gjør at de kan hoppe høyt eller løpe fort, eller at de holder seg friske.

Jeg synes måltider (særlig middag) er utrolig viktig å ha sammen som familie. Ikke bare for at barna våre skal lære gode og sunne matvaner, men også fordi det er en fin anledning til å snakke sammen og skape en følelse av fellesskap!

Derfor blir jeg deppa og sliten av å ha krangling og sutring ved bordet. Men nå føler jeg endelig at vi er inne på et bra spor!

Hva med deg? Har du noen kresne små middagsspisere eller går måltidene som en lek?

fullsizerender-8

Guttemammaer, klapp på skuldrene!

En bekjent av meg fortalte forleden om dagen at hun hadde hatt med sine to jenter:

Den ene hadde lagt seg under en haug med kosedyr og drukket fra den lille koppen man heller vann i strykejernet med. Den andre hadde tømt hundematen ut over gulvet i et forsøk på å gi hunden deres mat.

«De var helt gærne» sa hun lattermildt og himlet med øynene.

«Hæ?» tenkte jeg. Det der høres jo ut som en god dag hos oss!

Jeg vet det er feil å sammenlikne. Og jeg vet det finnes rolige gutter og veldig aktive små jenter. Men seriøst: Alle skulle prøvd en dag i en guttemammas sko (i hvert fall til dem med tre-fire smågutter)!!

I går hadde jeg alle fire ungene hjemme alene fra ettermiddagen og ut kvelden.

Mens guttene var overlatt til seg selv i hagen i fem minutter hadde de klart å flytte omtrent tjue svære steiner fra blomsterbedet oppi badebaljen på den andre siden av hagen.

Mens jeg ammet lillesøster og trodde de lekte fredelig oppe på rommet sitt hadde de dratt ut alle papirene på kontoret til pappaen sin og tatt seg friheten til å leke laserpistol med det tekniske (dyre!) utstyret han bruker i jobben sin.

Under badestunden hadde de stupekonkurranse fra badekarkanten og da jeg kom inn var det mer vann på gulvet enn oppi badekaret.

Da jeg kom inn på soverommet deres fant jeg alle klærne deres dratt ut over gulvet og omtrent hundre kleshengere stablet opp inni skapet og under sengen.

Listen kunne fortsatt i det uendelige…

Jeg føler noen dager at jeg ikke gjør noe annet enn å løpe etter med hjertet i halsen og avverge katastrofer, og føler meg som verdens sureste, kjeftesmellende furie av en mamma!

Jeg elsker de energiske, gærne, fantasifulle, støyete guttene mine.

De driver meg til vanvidd noen ganger, men da holdes jeg oppe av tanken på at all denne energien en dag vil kanalisere seg ut i noe skikkelig bra!

Og heldigvis er det ikke fullt kaos absolutt hele tiden.

Som når de bygger lego i evigheter og kommer løpende for å vise meg de mest kreative konstruksjonene. Når de spør om å få sitte med lillesøster på fanget. Eller her om dagen, når begge tvillingene kom og la armene rundt beina mine og sa «jeg eeeellllsker deg»!

Men det er ikke tvil om at små gutter har et til tider stort energinivå, og det kan kreve en god dose mamma-tålmodighet å henge med i svingene!!

Jeg er sikkert ikke den eneste som har følt at denne verdenen av brøling, lekeslossing, kappløping, klatring, kasting og utforsking kan være vanskelig å relatere seg til noen ganger.

Men hold ut guttemammaer! Jeg synes vi skal gi oss selv et klapp på skuldrene.

Verden ville vært et kjipt sted uten alle de fantastiske mennene (og pappaene!) der ute. Tenk for et ansvar – og privilegium – vi har i å bringe frem den neste generasjonen av sterke, omsorgsfulle, kreative og driftige menn!

Og helt ærlig så håper jeg at lillesøster her i huset tar over bitte litt av energinivået og påfunnene til storebrødrene. Det skaper definitivt noen øyeblikk å se tilbake på med latter!

God mandag til deg!

FullSizeRender-7

Den usynlige mobbingen

Har du hørt om «bystander-effekten»?

Det er et fenomen som man har observert i en rekke psykologiske eksperimenter der noe fælt skjer i en gruppe på mange mennesker, og ingen griper inn.

Ikke fordi de er slemme, eller ikke ønsker å hjelpe, eller synes at offeret fortjener å bli behandlet dårlig.

Det skjer fordi alle tenker at «noen andre» sikkert vil gripe inn… og dermed gjør ingen det.

_MG_3751

Hver gang jeg hører historier om mobbing i skolen eller blant barn tenker jeg at «bystander-effekten» egentlig trer inn ganske tidlig.

Å være en «bystander» trenger ikke å være at man ser at noe fælt skjer, uten å gripe inn. Det kan også være å stilltiende akseptere at noen står utenfor. Ikke ønske å bli kjent. Ikke møte opp i en bursdag. Ikke sette seg sammen med dem i lunchen eller i skolegården. Overse eller ignorere.

Forleden hentet jeg femåringen min etter skolen og fikk høre ham fortelle om hvor «dum» han syntes en gutt i klassen er:

«Han ødelegger alltid når vi spiller fotball, for han KAN det ikke»… «Og så følger han etter oss hele tiden…» «Og så tar han ting fra andre…». «Og så dytter han».

Jeg prøvde å lytte til hva femåringen min sa.

Han hadde en negativ opplevelse og jeg kan ikke ta den fra ham. For så små barn er det «face value» som gjelder. Den verdenen de observerer er den verdenen som eksisterer, og det er vanskelig for dem å vurdere hva som kanskje ligger «bak». Det kan jo ofte være utfordrende også for oss voksne når vi føler oss tråkket på eller fornærmet!

Samtidig vet jeg at denne gutten er en av dem som man aldri ser i bursdager, som jeg ikke hører snakk om hjemme eller som jeg ser leke med de andre guttene når jeg henter dem etter skolen.

Og jeg tenker at det er akkurat her mye av mobbingen begynner. Det er her det aller meste av mobbingen skjer.

Den usynlige mobbingen.

Der ingen er direkte slemme, eller «mobber» i tradisjonell forstand. Men der de likevel er bystandere; likegyldige og overseende:

«Noen andre» kan leke med henne. «Jeg» har ikke lyst til å bli kjent med ham.

Egentlig liker jeg ikke tanken på å blande meg inn i det sosiale spillet så lenge barna ser ut til å ha det bra og jeg vet at de oppfører seg ordentlig overfor andre.

Vi snakker selvsagt med ungene våre om at man skal være snille med andre. De vet at de ikke har lov til å slå eller dytte. Jeg ser at de har empati med noen som er lei seg. De sier unnskyld når de har såret andre.

Men er det nok å lære dem «å være snille»?

Kanskje vi i tillegg må lære dem å være litt proaktive? I det minste stille noen spørsmål. Gi dem noen utfordringer.

Kanskje han gjør det fordi han ikke har så mange venner? Kan du ikke spørre om han vil finne på noe en dag? Alle har noen ting som er bra ved seg, bare man blir kjent med dem. Kan du prøve å finne noen ting ved den gutten/jenta som du synes er bra? Kanskje vi skal invitere ham/henne hjem en dag? 

Hvordan kan vi lære barna våre at det ikke greit å sitte stille og se på, selv om man ikke er direkte slem selv? At det ikke er ok å være en «bystander», selv om alle andre er det?

De fleste ønsker vel at deres barn skal bli dem som tør å stikke hodet frem senere i livet, og gå mot strømmen og si:

«Dette er ikke riktig, dette har jeg et ansvar for å gjøre noe med»!

Kanskje de som gjør nettopp det har lært tidlig i livet at det kom noe positivt ut av å rekke ut en hånd til noen man kanskje ikke en gang likte så godt. Eller har opplevd at de selv sto utenfor, og at noen andre rakk ut en hånd til dem?

Jeg kan ikke «tvinge» barna mine til å like noen de ikke kommer så godt overens med. Men jeg kan oppfordre dem til å gi andre en sjangs.

Hvordan kan jeg ellers forvente at de skal bli åpne og inkluderende senere i livet?

_MG_3737

Hvordan er mine barn – egentlig?

Som foredre lurer vi vel alle på innimellom hvordan andre oppfatter barna våre.

Vi kjenner dem jo ut og inn, deres styrker og svakheter, deres sårbarheter og deres morsomheter. Men hvordan vil andre beskrive dem? Andre foreldre, lærere eller barnehageansatte, andre barn, deres nærmeste venner?

Er de høflige og respektfulle? Flinke i idrett? Morsomme eller slitsomme? Snille eller lite hensynsfulle? Ligger de foran på skolen eller sakker de akterut?

Og det underliggende er selvsagt:

Har jeg lykkes som forelder? Gjør vi det riktig? Er vi på rett spor?

Noen av oss legger stor vekt på prestasjoner. Hvor flinke ungene våre er; enten det gjelder å gå på ski eller spille fotball, lese eller regne, tegne eller skrive.

For andre er det viktigere med skaperevne og kreativitet. Hvor selvgående, fantasifulle, lekne og oppfinnsomme de er.

Andre igjen er mest opptatt av det sosiale. Hvor trygge de er, hvor lett det er for dem å få venner, hvordan de omgås andre og hvordan de tilpasser seg sosiale situasjoner.

De fleste av oss er nok et sted midt i mellom alt dette.

Det går kanskje litt i faser, hvor man i noen perioder er mest opptatt av lek og kreativitet og i andre perioder prestasjoner, avhengig av alderen på barna.

Hva vi legger mest vekt på bunner også mye i hvem vi er selv; vår egen oppvekst og erfaringer, hvor vi kjenner oss sterkest og hvor vi er mest sårbare.

Samfunnet vi lever i påvirker oss nok også mye.

Det er for eksempel ingen hemmelighet at foreldre, skolesystem og idrettsarenaer i USA er kjent for å være temmelig prestasjonsorientert, mens vi i Norge kanskje (i alle fall for de aller minste barna) legger mer vekt på lek, kreativitet og å omgås andre på en bra måte.

For min egen del vet jeg at det sosiale betyr mye.

Jeg tror noe av det jeg er aller mest redd for er at ungene mine skal falle utenfor sosialt. Ikke lære seg sosiale koder og regler. Bli mobbet. Eller være dem som mobber eller plager andre.

Derfor blir jeg alltid utrolig glad når de blir invitert i en bursdag eller jeg hører dem fortelle om venner eller jeg ser at de har god kontakt med andre!

Og da storebror kom hjem fra skolen forleden med en liste over karakteristikker klassevennene hadde gitt ham kjente jeg at jeg ble superstolt og glad for å se at han tar seg av dem som er lei seg eller som er alene.

Det eneste som er helt sikkert er at ingen, verken foreldre eller barn, er perfekte, og at det er umulig å «lykkes» på alle arenaer. Til syvende og sist er vel det aller viktigste at barna våre er tilfredse, glade og har en god selvfølelse som gjør dem robuste for livets opp- og nedturer!

Tenker du ofte over hvordan «andre» oppfatter dine barn? Hva er viktigst for deg? 

_MG_4136