Kategoriarkiv: Livskvalitet/helse

Veivalg

Livet består av valg. De små valgene vi tar hver dag. Og de større veivalgene som skaper en endring, sender oss ut i noe ukjent eller definerer oss som personer. 

Et sånt veivalg var det vi sto overfor da vi for litt over tre år siden bestemte oss for å flytte til England.

Jeg var i permisjon med tvillingene, eldstemann på to var i barnehage og pappaen i huset jobbet lange dager. Da han fikk mulighet til å ta et studieår her i Cambridge fant vi ut at det passet for begge å ta et år ulønnet permisjon fra jobbene hjemme.

Det var en stor beslutning å flytte fra det trygge og kjente med tre små gutter til noe helt nytt og fremmed! Og planen var å reise hjem igjen etter ett år, tilbake til vår forutsigbare hverdag i Norge:

To fulltidsarbeidende foreldre, hus, bil, barnehage og «tidsklemme». Du vet. Typisk norsk.

I stedet meldte det seg nye veivalg:

Si opp jobben? Fortsette å leie ut huset hjemme? Begynne i ny jobb her? Sende barna i engelsk barnehage? Og etter hvert engelsk skole?

Vi former livet vårt gjennom valgene vi tar, men så former valgene våre oss.

Vårt valg ga oss en «pause» fra A4-tilværelsen hjemme i Norge. Det har ført til at vi nå tenker litt annerledes om hva som er viktig for oss.

Her i England har vi opplevd en litt større åpenhet og aksept for at det finnes forskjellige måter å organisere livet, og kanskje særlig familielivet, på. Folk er så forskjellige, og tar forskjellige valg. Det er ikke en sånn klam «sånn gjør vi det her»-følelse.

Vi har hatt dårligere råd, men bodd i mindre hus og brukt sykkel i stedet for bil i hverdagen.

Vi har hatt guttene to, etter hvert tre dager i uken i barnehage, og resten av uken hjemme med meg.

Vi har hatt mindre stress og mer familietid.

Vi har blitt kjent med så mange fine mennesker fra hele verden, og vi har opplevelser og minner som både vi og guttene vil ha med oss resten av livet!

Og vi har ikke minst hatt mer tid sammen med barna disse tre årene enn vi ville hatt hjemme.

Vi har ikke angret et sekund!

Men nå står vi overfor et nytt veivalg:

Flytte hjem igjen.

Fire barn begynner å føles som mer enn vi kan håndtere uten noen familie i nærheten. Behovet for litt større bolig har meldt seg. Vi savner norsk vinter, norsk mat, norske tradisjoner og våre venner.

Men valget vi tok for tre år siden har formet oss, og vi ønsker ikke å gå tilbake til det samme.

Vi hopper derfor av karusellen og de svimlende boligprisene i Oslo og flytter til Sandefjord. Der håper på å bytte ut den hektiske hverdagen med mer familietid og fleksibilitet og kanskje kunne fortsette å leve litt som i Cambridge… hjemme i Norge.

Så nå blir det hjemreise til våren. Litt skummelt, men mest spennende.

Og hvem vet hva som venter rundt neste sving?

hus

Mange måter å være i form på!

Jeg  vet aldri helt hva jeg skal svare når folk spør om jeg får tid til å trene. Hva mener de? Om jeg har medlemskap på treningssenter? Om jeg går på boot-camp, tar svømmetimer eller om jeg deltar i halvmaraton?HverdagstreningSvaret er nei, nei og nei.

Jeg har ikke satt mine føtter på et treningssenter siden jeg var fire måneder på vei med tvillingene.

Men stoppet å trene? Nei, det har jeg aldri gjort. Ikke i mitt hode!

Et av de største paradoksene jeg vet om er dette:

Vi blir tykkere og tykkere. Samtidig som vidunderdietter formerer seg med rekordfart og vi kaster oss på den ene mat-trenden etter den andre.

Vi får flere og flere livsstilssykdommer, muskel- og skjelettlidelser. Samtidig som treningssentrene håver inn penger og fitnessblogger og instagram-bilder av perfekte, veltrente kropper når stadig nye høyder.

Vi kjører bil til butikken, til jobben og til ungenes fritidsaktiviteter. Vi tar heisen de fem etasjene fra kontoret opp til kantinen. Så vi kan spare tid. Tid som vi kan bruke til – for eksempel – å «trene».

Vi er «på trening» når vi går inn døren til treningssenteret. Vi er «ikke på trening» når vi lufter hunden, når vi bærer matvarene hjem fra butikken eller når vi trekker ungene på akebrett.

Da jeg var student og før jeg fikk barn jobbet jeg som instruktør tre-fire dager i uken og kunne bruke min ledige tid på stort sett det jeg ville.

Fysisk aktivitet har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske, og jeg elsker det!

Men så måtte jeg snu opp ned på hvordan jeg tenkte. Det var sånn rundt et-og-et-halvt-svangerskap, jobb, hund og hus et sted. Stikke på treningssenter tre kvelder i uken? Glem det! Ikke energi, ikke tid, ikke råd. Ikke lyst!

Hverdags-aktivitet fikk derimot en helt ny betydning:

En trilletur i motbakker med tvillingene i vognen.

Knebøy med baby i armene. Fremdeles synes fireåringen det er gøy å være «mamma sin «hjelper» og sitte på ryggen mens jeg tar knebøy!

Løpe med guttene i vogn til lekeplassen og ta spensthopp og styrkeøvelser mens de leker.

En treningsmatte og tjue minutters styrkeøvelser på gulvet hjemme.

Kveldstur med hunden – på med treningsbukse og joggesko og vips så er tjue minutter overkommelig!

Sykle til og fra skole/barnehage med storebror bakpå sykkelen og de to minste i sykkelvogn. Slitne lårmuskler garantert!

Bilen her i Cambridge er erstattet av sykkel. Stort sett over alt. Det er rett og slett enklere enn å kjøre!

Så ja! Jeg får tid til å trene.

Ingen boot camp, ingen tredemølle, ingen romaskin, ingen personlig trener. Jeg bruker ikke flere timer av uken min på å perfeksjonere musklene mine eller måle hvor mye jeg forbrenner på spinningsykkelen.

Jeg bruker derimot mange timer hver uke på å minne meg selv på at bevegelse gjør meg glad, at litt er bedre enn ingen ting, at riktige øvelser holder ryggen min i form og at sterke ben og armer gjør at jeg klarer mer i hverdagen.

Jeg har ikke sixpack-mage, markerte muskler og minimal fettprosent. Men jeg er i god form! Det er deilig å kjenne at kroppen fungerer og at jeg har energi (så mye som man kan ha som småbarnsmamma).

En dag (når guttene er blitt større) kommer jeg nok til å ta turen til treningssenteret igjen. Inntil videre holder hverdagsaktiviteten lenge.

Det blir jo umulig å holde seg i form dersom den eneste definisjonen av en «trent» kropp er den som fremstilles i fitnessblogger og på instagram!

Og – let’s face it – det er temmelig vanskelig å holde seg i form med tre små barn i huset dersom man ikke er bittelitt kreativ på treningsfronten.

Er du hverdagsaktiv? God ukestart til deg!

Hverdagstrening

Livet før superdiettene

Jeg var 14 år i 1993. Jeg kunne glatt spise fire brødskiver med jordbærsyltetøy til lunsj og poteter og grønnsaker var fast innslag til de fleste middager. Jeg gikk på skolen, jeg dro på ballett og på turning. Jeg gjorde lekser og jeg var sammen med venninner.

Jeg så meg i speilet, lurte (som alle fjortenåringer) på om jeg var tynn nok og tenkte innimellom at jeg kanskje skulle slutte å spise godteri (eller i hvert fall spise litt mindre av det).

Livet før superdietteneDet var livet før lavkarbo.

Det var livet før supermat, super-smoothies og tarmskylling.

Før 5:2-diett, grønnkarsediett, grapefruktdiett og luftdiett (?!)

Det var før brød, poteter og pasta ble bannlyst og halve befolkningen ble ble «laktoseintolerant» og fikk «glutenallergi» over natten.

Det var før sukker og gluten fikk skylden for atferdsforstyrrelser, humørsvingninger, autisme og ti tusen diffuse symptomer som ingen lege eller vitenskapsmann har klart å koble til verken sukker eller gluten.

Det var før blogger, instagram og twitter (det var faktisk før internett, haha!)

Det var den gangen vi forholdt oss til helsemyndighetenes kostholdssirkel og «5 om dagen» og ikke tenkte så innmari mye mer på den saken.

Sett bort fra nittitallsklærne og de kjipe hårfrisyrene tror jeg ikke vi var så veldig annerledes enn fjortenåringer i dag. Men verden rundt oss var ganske ulik!

Åh, så glad jeg er for at jeg fikk nyte jordbærskivene mine med god samvittighet da jeg var fjorten!

At jeg ikke måtte fylle hodet mitt med alger, hvetegress, stevia og kaloritabeller i tillegg til alt det andre jeg hadde å tenke på (og det var mye, selv på nittitallet!).

Jeg er ikke fjorten, like aktiv og med en skyhøy grunnforbrenning lenger. Det faller seg naturlig å erstatte noen raske karbohydrater med fisk, kjøtt og grønnsaker, og et blikk på vekten får godis-inntaket til å begrenses litt av seg selv.

Men kjære mammaer (og pappaer) – la oss gå sammen om å bevare fornuften og matvettet! Det trenger ikke være så komplisert, vel?

La oss vise at mat er sosialt, mat er å bruke sansene, mat er allsidig, mat er nytelse og mat er nødvendig!

La oss droppe de kritiske speilseansene, de absurde diettene, kommentarene om lårene som er tjukke og strekkmerkene på magen (særlig foran ungene!).

La oss vise dem at vi heller holder oss aktive, friske og glade med en kilo eller to «for mye» enn å gjøre maten vi spiser til en presisjonsvitenskap!

Så klart det finnes mange mennesker som av ulike årsaker er ekstra sensitive for blodsukkersvingning, som må passe ekstra på vekten eller som har en matintoleranse – diagnostisert av en lege. Så klart man bør passe på sukkerinntaket og regulere kalori-inntak etter uttak.

Men for en familie med aktive, friske medlemmer skal (tro det eller ei!) helsedirektoratets kostholdsråd fremdeles være til å stole på:

Et variert kosthold med mye grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og fisk, og begrensede mengder bearbeidet kjøtt, rødt kjøtt, salt og sukker.

Mine tre aktive gutter får servert både pasta og poteter, flere ganger i uken. Med grønnsaker som obligatorisk innslag på tallerkenen, selvsagt.

Og et saftig sjokoladekakestykke (med sukker!) i ny og ne. Punktum!

Ergrer du deg også over alle spesialdietter og «bannlysning» av helt vanlige matvarer?Livet før spesialdiettene

 

Gi opp lykken!

Jeg ønsker å gi opp jakten på lykken! Den skal ikke være et mål. Ikke for meg selv, og ikke for ungene mine. Gi opp lykkenLykkeforskning bekrefter det filosofen John Stuart Mill sa allerede for 150 år siden: At lykken glipper når den blir et mål.

 «Den kan bare være lykkelig som har oppmerksomheten festet på et annet mål enn sin egen lykke. Spør deg selv om du er lykkelig, og du slutter å være det».

Lykkefølelsen kommer som et resultat av at vi fokuserer på andre ting enn lykken som et mål i seg selv. For eksempel:

Være snill med andre og med oss selv.

Tilbringe tid sammen med mennesker vi er glad i og som er glad i oss.

Anerkjenne at vonde ting, vanskelige følelser, nederlag og negative tanker er en del av å være menneske. Vi blir alle sint, lei oss, nedfor og utmattet innimellom. Omfavn det, ikke løp fra det!

Stoppe opp! Være tilstede i øyeblikket og leve gjennom sansene våre: Smak, lukt, syn, hørsel.

Løpe, lese, male, synge… you name it… gjøre ting vi synes er gøy… bare fordi det er gøy!

Ha et mål med det vi gjør: Løpe fortere, formidle et budskap, skape noe nytt, bidra til en god sak.

Tenk på de beste og de dårligste datene du har vært på. Hvor mange av de beste opplevelsene har kommet som en overraskelse, gjerne når du minst ventet det? Og motsatt; hvor mange ganger har du blitt skuffet når du hadde en forventing om en «perfekt kveld»?

Eller tenk på ungene dine. Hvor mange av punktene på listen over faller like naturlig for dem som å spise eller sove? Nettopp!

Små barn har en egen evne til å leve her og nå, uten forventinger, uten å sammenlikne med noe som har vært eller noe som de skulle ønske kom.

Er det rart vi ser på dem og lurer på hvordan det kan gå an å virke så lykkelige?

Så enkelt – og likevel så vanskelig!

Ønsker deg en fin torsdag!

Gi opp lykken!

Hverdag i balanse

Mandag morgen, og en av de første dagene som forteller at høsten har kommet til Cambridge også. Sterke farger, kald og klar luft som i løpet av dagen fremdeles kommer opp i tyve grader.

Hverdag i balanseVi rusher av gårde, jeg og de tre guttene og hunden, for å levere storebror på skolen kl 0845. Jeg drar hjem igjen med tvillingene og rydder bort litt morgenkaos, setter på og henger opp en klesvask og smører niste. Finner frem sparkesyklene til guttene, slenger vesken med ekstra klær og mat og drikke over skulderen og låser døren. Neste stopp: Lekegruppe.

Vi har god tid denne mandagen og får tatt en snartur innom matbutikken. Setter oss på en benk i parken og spiser litt frukt mens vi venter på at lekegruppen skal åpne. De to guttene mine babler om alt de ser og dingler med bena.

Det er i sånne øyeblikk jeg tenker: Jeg er heldig!!

Hverdag i balanseDet er deilig å jobbe igjen. Sette seg på sykkelen om morgenen og dra av gårde uten andre å tenke på enn seg selv. Ta på seg litt ordentlige klær. Bruke hodet på en annen måte. Jobben gir avbrekk og variasjon i hverdagen, som ellers er fullpakket med husarbeid, megling, klesskift, frakting til og fra skole, lekeplasser og lekegrupper, matlaging og lufteturer med hunden.

Men jeg er glad jeg har en deltidsstilling og fortsatt har masse tid med guttene!

Det handler om balanse. Gang på gang slår det meg hvor viktig akkurat det ordet er for meg!

Dagene er fullpakket. Men de har balanse. Balanse mellom jobb og familie, mellom hjemmelagede måltider og lettvinte løsninger, mellom fysisk aktivitet og hvile, mellom plikter og egentid, mellom stress og tid til å reflektere.

Vi har en tendens til å sette likhetstegn mellom verdi og produktivitet i betydningen alt som genererer penger i vårt samfunn.

Vaskehjelpen og barnehagen tar seg av den annenrangs jobben det er å gjøre husarbeid og passe (egne) barn, mens vi selv er ute i «den virkelige verden» og tjener penger. Samtidig som vi stresser oss syke over alt vi skal prestere. På de områdene som har samfunnsmessig verdi, vel og merke, ikke nødvendigvis på det som er viktigst for oss selv og våre nærmeste.

Dagene mine er like (om ikke mer) produktive enn de noen gang har vært, selv om verdien i kroner og øre er vesentlig mindre for øyeblikket. Når jeg setter meg ned i sofaen er klokken som regel blitt ni, og det er ikke så mye igjen av kvelden.

Men dagene gir mening. Det er verdifullt nok for meg.

Hvordan er din hverdag? Er du «i balanse»?

Fin mandag til deg!

Hverdag i balanse