Kategoriarkiv: Samfunn

Vi må ikke være naive om overgrep!

De siste dagenes medieoppslag om nok en stor overgrepssak i Norge har etterlatt en stor klump i magen min. En tung klump av avsky, sorg, frykt og sinne om hverandre.

Da vi flyttet til England for tre år siden reagerte vi ganske tidlig på graden av barnebeskyttelse her.

På grensen til absurd, husker jeg at jeg tenkte, den dagen jeg hentet min treåring i barnehagen og ikke fikk lov til å følge ham på toalettet uten at en ansatt var til stede.

Da jeg meldte meg som frivillig til å hjelpe med de minste i kirken på søndager tok det nesten to måneder før alle papirer var utfylt og godkjent og de hadde fått ringt mine to referansepersoner i Norge.

Og da mannen min var med som frivillig hjelper på skogsturen til barnehagen fikk han et skriv tilsendt i forkant der det blant annet sto at han ikke kunne ha med kamera eller følge noen av barna til toalettet.

Skolen som guttene går på er inngjerdet og låst gjennom skoledagen, og ved levering og henting står det en ansatt og passer porten. Skolen skal vite hvem som henter barna hver dag, og få beskjed om endringer i forkant.

De aller minste må pent lære seg å klare seg alene på do, for lærerne har i utgangspunktet ikke lov å hjelpe dem.

I barnehager er stellebordene for de minste plassert godt synlig, og det er toaletter uten dører som kan stenges helt.

Det høres kanskje strengt ut, men tiltakene er ikke på plass uten grunn. England har avdekket svære overgrepssaker de siste tiårene:

På privatskoler, i helsevesenet, i en riksdekkende tv-kanal og til og med i det politiske systemet.

De mest forsvarsløse og sårbare… i institusjoner som skal være skuddsikre: Barnevern, skole, helse.

Jeg føler en ekstrem avsky og sinne overfor disse monstrene som utnytter små barn… og en ufattelig avmakt over å måtte innse at de ikke er monstre; de er vanlige mennesker, for øvrig gode, oppegående og ressurssterke mennesker.

Mennesker som lever sine daglige liv blant oss uten at omgivelsene aner noen ting.

Preventive tiltak er der med god grunn.

Vi kan ikke være naive!

Jeg er ikke i tvil om at organisasjoner, skoler, barnehager og andre institusjoner i Norge kommer til å måtte stramme inn på kontrollrutinene sine i fremtiden.

Politiattester og bakgrunnssjekker bør og skal være en selvfølge for alle som skal ha befatning med barn. Ja, alle. På alle nivå.

Det fysiske miljøet og rutinene i barnehager og på skoler bør utformes sånn at det ikke er mulig for en voksen å være alene med et barn i en sårbar situasjon.

Og vi foreldre kan ikke lukke øynene og late som dette ikke finnes!

Vi må snakke med barna våre, fra de er bitte små!

Om min kropp og din kropp og om hva som er lov og ikke lov, greit og ikke greit. Om sex. Om å si nei når det er noe man ikke liker eller ikke vil.

Det er vår jobb å fortelle ungene våre om dette, så ikke disse forvridde menneskene får muligheten til å gjøre det de kan best:

Overbevise ofrene sine (og seg selv) om at det de gjør er helt normalt. Noe «alle gjør». Eller noe det ikke skal snakkes om.

Vi må også snakke med de eldre barna:

Om hva de kan og ikke kan gjøre på nett, hva de kan og ikke kan dele av informasjon. Vi må sørge for at vi har oversikt over hvilke forumer de er i og hvordan de kommuniserer.

Vi må si fra når vi ser noe som skurrer:

Når vi lurer på om et barn har det bra, eller om det er noe som ikke er som det skal være. De største overgrepsskandalene her i England har alle én ting til felles:

Det fantes folk som visste! Som ikke turte snakke. Som var redd for å ta feil og redd for konsekvensene. Flere titalls barn kunne vært reddet dersom disse hadde stolt på magefølelsen og varslet.

Dette kommer sannsynligvis aldri til å forsvinne, kanskje tvert imot øke i omfang fordi disse menneskene i stor grad kan operere i det skjulte i nettsamfunn som vi har sett eksempler på nå.

Men vi skylder barna våre å ta det på alvor og gjøre hva vi kan, både som enkeltpersoner og som institusjoner, for å forebygge overgrep.

_mg_2863

Hvor kjønnsnøytral skal man gidde å være?

Jeg fikk et spørsmål forleden om hvorfor i alle dager jeg sorterte ut babyklær etter «kjønn» da vi skulle ta med oss en bag med klær tilbake fra juleferie til den kommende babyen.Hvor kjønnsnøytral skal man gidde å være?

Jeg svarte – som sant er – at siden vi hadde begrenset plass i kofferten og heller ikke vet kjønn syntes jeg det var mest praktisk å velge lyse og nøytrale klær i str 0-3 mnd, og at jeg – uavhengig av kjønn – synes nøytrale farger er finest på nyfødt (og derfor har mest av det fra før).

Men spørsmålet fikk meg jo til å tenke litt.

For hvis jeg skal være ærlig så vil jeg neppe kle en jentebaby i bare blå klær (selv om hun selvsagt ville måttet arve mye etter guttene!), og hadde det vært motsatt ville jeg heller ikke kledd noen av guttene mine i søte kjoler eller blomstrete topper.

Hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre det?!

En gang for mange år siden tok jeg et årsstudium i kjønn og samfunn. En lang periode var jeg fascinert av sosiologiske og konstruktivistiske teorier om kjønn, og funderte masse på om vi egentlig er like i bunnen, men «skaper» kjønnsforskjeller gjennom for eksempel måten vi kler ungene på eller hva slags leker vi gir dem.

Med tiden har jeg konkludert med at sånne «politisk korrekte» modeller gjerne funker bra på papiret (og disse teoriene er ordentlig spennende og har masse fornuftig i seg!) men ikke nødvendigvis så bra i praksis.

Bare gjennom det å oppleve å gå gravid og bli mamma ble det klart for meg at jeg er kvinne på alle mulige måter:

Biologisk, fysiologisk, hormonelt og genetisk. Ikke bare fordi noen en gang i tiden ga meg en merkelapp og kledde meg i kjoler.

Det er ikke noen kampsak for meg at gutter og jenter skal være prikk like eller behandles likt fra fødselen av.

Det er derimot en kampsak for meg at de ikke skal tillegges ulik verdi, eller gis egenskaper de ikke nødvendigvis har, eller bli gitt begrensninger ut fra om de er gutt eller jente!

Jeg har tre gutter.

Jeg kler dem i de fleste farger – blått, rødt, grønt, gult eller hvitt. Men det går lite i lilla og aldri i rosa, og jeg ville ikke finne på å ta på noen av dem en kjole. Så enkelt er det bare.

Skulle en av dem derimot en dag komme og spørre meg om å få ta på en rosa genser kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg skulle finne på å si nei.

Når femåringen vår snakker om gutteleker og jenteleker eller guttefarger og jentefarger utfordrer jeg ham ofte og sier «men jeg elsker jo blått, og jeg er jente», eller «jeg synes det er gøy å sparke ball og pappa liker å danse».

Han går på klassisk ballett, men han går også på svømming og sparker fotball og synes begge deler er veldig gøy!

En dag vi var på lekeplassen ville han tøffe seg for to jenter i klassen, og fra toppen av klatrestativet ropte han ned «jenter klarer ikke å klatre så høyt som gutter»! Der og da var det selvsagt naturlig å påpeke at mange jenter også klatrer høyere enn gutter.

I gaten vi bodde før var det et par som kledde begge guttene sine kjønnsnøytralt, det vil si aldri i blått, men i alle mulige andre farger. De ville også at vi skulle kalle guttene deres for «hen» i stedet for «han».

Hver sin teori. Hver sin smak.

Jeg personlig tror de guttene ender opp med å like action-figurer og ville kle seg i gutteklær etter hvert likevel, samme hvor mye foreldrene kjemper imot. Og hvorfor skulle det være et problem?

Jeg skulle ønske at vi ble litt mer bevisste i måten vi snakker til små gutter og jenter og ikke alltid kommenterer hvor «søte og fine» småjentene er mens vi berømmer hvor «sterke og flinke» guttene er.

Jeg skulle også gjerne sett at butikkene ikke pakket absolutt alt av utstyr og klær i rosa/blått-kategorier, sånn at gutten som arver et par ski etter storesøster ikke blir stående og grine på nesen over prinsessemotivet på dem eller jenta som arver sykkelen til storebror må kjøre rundt med Spiderman på rattet.

Det er nok av kampsaker å utkjempe på kjønnsarenaen: Likelønn, seksuell utnyttelse og diskriminering, kroppsfiksering og undertrykking.

Likevel er min oppfatning at Gud har skapt oss forskjellig – ikke bare som mann og kvinne – men med alt det andre mangfoldet som finnes blant oss mennesker – og at forskjellene ikke bør gjemmes bort, men verdsettes og respekteres nettopp fordi det er det som gjør hver og en av oss unike!

Det er grenser for hvor kjønnsnøytal jeg gidder å være, nettopp fordi jeg tror vi ender opp forskjellige likevel. Og sånn synes jeg det skal være!

Jeg tror ikke mine gutter ikke kan bli gode omsorgspersoner fordi jeg kler dem i blå klær fra fødselen av, eller at denne nye babyen – om det blir en jente – ikke kan bli statsminister i høye hæler og med rosa neglelakk.

Den tiden er vel ærlig talt forbi?!

_MG_3309

Fred, please!

Lykkelig uvitende om helgens grufulle hendelser i Paris satt min femåring med kveldsmaten sin på søndag kveld og viftet med arket han hadde fått med seg fra søndagsskolen.

Jeg så på bildet av skattekisten og hjertet og spurte om han kunne fortelle meg hva det betyr.

Fred, please!

Innimellom et par munnfulller med youghurt kom det:

«Skattekisten er på en måte hjertet vårt. Og hvis vi fyller hjertet vårt med bra ting så kommer det bare bra ting ut!»

» Hva er bra ting vi kan fylle skattekisten vår med da»? spurte jeg.

Han tenkte seg litt om:

«Å være snill med andre», svarte han.

Det er så enkelt for en femåring. Det burde jo være like enkelt for oss voksne!

Grådighet og penger. Hjerter som fylles av bekymringer for materielle ting i stedet for å dele og gi bort.

Sinne, hat, fordomsfullhet og fremmedfrykt. Hjerter som fylles av det samme.

Ut fra hjertet springer handlingene våre. Ut fra hjertet tar vi beslutninger og ut fra hjertet omgås vi hverandre. Et hjerte som er fylt av godhet og toleranse og respekt kan ikke romme det motsatte.

Det kan heller ikke et helt samfunn!

Hat og frykt og fremmedfientlighet forandrer oss, på individnivå og på samfunnsnivå. Det ødelegger, og jeg er livredd for at vi skal havne der etter hvert som vi opplever mer av det vi har opplevd de siste dagene!

Da vil jeg heller leve i femåringens naivitet. Eller som den lille gutten i videoklippet som har gått verden rundt de siste dagene.

På guttens spørsmål til faren sin om hvordan vi kan beskytte oss mot onde mennesker og pistoler svarer faren:

«Det kan vi. Med blomster og lys.»

På sitt barnslige vis, i en verden der pappa har svar på det meste, spør gutten nølende:

«Med blomster og lys?»

«Ja», svarer faren.

«Føler du deg bedre nå?» spør journalisten.

«Ja», svarer gutten.

Jeg er litt der akkurat nå. Jeg trenger å ha en naiv tro på det gode i verden. Noe annet går jo bare ikke!

Fred, please!

Skolens tapere?

«Mamma, nå har jeg blitt tatt bort fra Raincloud og kommet på Sunshine!«, kunne storebror stolt fortelle da jeg hentet ham på skolen forleden. Skolens tapere?Jeg hadde ikke hørt om verken Raincloud eller Sunshine-systemet, så jeg trengte en innføring:

«Når vi ikke gjør som læreren sier kommer vi på Rainclowd. Og da mister vi «Golden time» (ekstra leketid)«.

Aha!

«Så du har ikke oppført deg helt som du skal du da«, sa jeg. «Men nå har du gjort det?»

«Jaaa«… Han dro litt på det. «Men det er ikke bare meg. Alle guttene er på Rainclowd!«.

Hm… Nå tar jeg femåringen min med en liten klype salt, men likevel… Hvorfor er jeg ikke overrasket?

Man trenger ikke et trent øye for å registrere at det er visse forskjeller på gutter og jenter i femårsalderen når det for eksempel kommer til aktivitetsnivå, støynivå, evnen til å sitte stille og konsentrere seg og så videre.

Her i England starter man på skolen dersom man har fylt fire år innen 1. september. Etter min oppfatning er det vel tidlig, enten man er jente eller gutt! Men kanskje rammer det særlig guttene.

Forskning viser at jenter ved fem-seksårsalderen ligger i snitt seks til tolv måneder foran guttene på en rekke områder, særlig det som har med finmotorikk å gjøre.

Siden gutter i denne alderen er inne i en fase hvor de først og fremst utvikler seg grovmotorisk sier det seg selv at  en tradisjonell «sitte stille»-klasseromssituasjon kan bli utfordrende. De er ofte også senere enn jenter språklig og ofte også senere sosialt modne for kravene som stilles i en klasseromssituasjon.

Skolens tapere?Jeg snakket med en frustrert mamma forrige skoleår, som sa at sønnen hennes lå etter på alle læringsområdene elevene ble målt på da de fikk evalueringsskjemaet til sommeren.

For det første var han en av de aller yngste i klassen; nettopp fylt fire ved skolestart. Og hvordan skulle han kunne lære seg å skrive når han ikke en gang hadde utviklet finmotorikken til å holde blyanten riktig?

Jeg skjønner godt frustrasjonen hennes!

Sønnen hennes var jo en helt normal fireåring som for eksempel i Norge ville hatt to hele år til foran seg i barnehagen til å modnes og bli klar for skolestart. I stedet presses han inn i et system der han allerede fra starten av blir definert som en «utfordring» som må følges opp spesielt.

Nå har myndighetene her i England endelig skjønt at det er i tidligste laget å starte skolen når man nettopp har fylt fire år.

Forskning har vist at de aller yngste av fireåringene som starter skolen har en økt sannsynlighet for å henge etter i skolesystemet hele veien ut videregående, og at utfordringene er større for gutter enn for jenter.

Det har derfor nettopp kommet en ny lov som sier at man velge å holde tilbake dem som er født mellom april og august i et helt år.

Det vil gi barna det gjelder tid til å modnes og utvikle seg på områder som er vesentlige for å kunne mestre en klasseromssituasjon. I tillegg får de et helt år ekstra til læring gjennom lek.

Vi har vært heldige. Jeg var litt bekymret og litt skeptisk da eldstemann skulle starte skolen som fireåring, men det har gått veldig fint og han stortrives på skolen.

Når det gjelder våre to yngste er det litt tidlig å si, men ettersom de er født sent i april er jeg takknemlig for å ha muligheten til å vurdere å utsette skolestart et år for dem dersom vi fortsatt er her da.

Jeg har i hvert fall ikke lyst til å sende dem ut i en skolehverdag jeg ikke føler de er klar for!

Jeg mener jo ikke at alle gutter er bråkmakere, ukonsentrerte og lite flinke i språkfag. Forskjellene jevner seg ut over tid og det finnes gutter som trekker opp snittet og jenter som trekker det ned.

Men jeg synes likevel det er viktig å ikke avfeie kjønnsforskjeller. Etter min oppfatning er ikke gutter underlegne jenter, eller motsatt, bare ulike!

Det betyr at skolehverdagen kanskje bør ta hensyn til at gutter og jenter tilegner seg kunnskap på litt forskjellig måte og at det er viktig å gi alle – både jenter og gutter – de beste forutsetningene for å lære, på sine premisser!

Det betyr også at det kanskje særlig for mange av guttene, men også for mange jenter, vil være en stor fordel å få vente et år ekstra med å begynne på skolen her i England.

Hva mener du? Ville du vært skeptisk til å sende fireåringen på skolen? Tror du det er store forskjeller på jenter og gutter i skolen? Burde skolen ta mer hensyn til eventuelle forskjeller?Skolens tapere?

Er vi for redde for å be om hjelp?

Mandag morgen. Jeg gnir søvnen ut av øynene og husker vagt at mannen min listet seg ut døren mens det ennå var natt. Han skal være borte til sent torsdag kveld og jeg er alene. Jeg og våre tre gutter og hunden vår.

Det er bare å komme i gang med morgenrushet! Og rush er det, i ordets rette forstand.

Jeg går på nåler for å ikke havne i en av treåringenes klassiske treårsanfall – det har vi absolutt ikke tid til. Jeg har lagt frem klær dagen før og havregrøten til frokost går på autopilot. En av skålene havner likevel i gulvet og en genser må skiftes før måltidet er over.

På vei til skolen er det meg på en sykkel, en femåring i baksetet, to tvillinger i sykkelvognen og en hund løpende ved siden av.

Er vi for redde for å be om hjelp? Jeg vet det: 

Vi er en attraksjon. Og ikke akkurat i positiv forstand, når de to minste holder på å rive håret av hverandre i vognen eller hunden stopper for å gjøre sitt fornødre halveis over fotgjengerovergangen og skaper trafikkork!

Jeg kommer heseblesende inn porten til skolen, fem minutter for sent, svett og stresset, med to sutrende treåringer og en femåring som har bestemt seg for at han ikke vil på skolen i dag.

Jeg får øye på de tre mammaene som bor noen meter unna oss og som tar den samme turen til skolen hver morgen og tenker:

Jeg kunne jo bare spurt en av dem om å ta med seg storebror på vei til skolen disse dagene!

Hvorfor sitter det så langt inne å be om hjelp?

Er det fordi jeg er redd for å belaste andre? Er det fordi jeg er redd for at noen skal tenke at jeg er lat? Er det fordi jeg ønsker å vise meg selv og andre at jeg har full kontroll?

Vi er jo så travle, alle sammen. Alltid på vei et sted, alltid med en handleliste under armen eller en fritidsaktivitet som skal rekkes eller en jobb som venter.

Vi ringer ikke bare på hos hverandre for å ta en prat lenger – selv ikke hos verdens beste nabo eller venninne. Vi booker det inn i kalenderen seks uker i forveien med god margin til avtalen vi har både før og etter.

Vi avtaler lek mellom ungene våre med dag, klokkeslett og avtale om henting.

Vi har så gode velferdssystemer at det er lett å tenke: Min bistand er overflødig, jeg trenger ikke å engasjere meg.

Vi løper av gårde og uansett hvor fort vi løper blir det aldri fort nok.

Og ironisk nok:

Det sies at i alt jaget etter «mindfulness» og «de-stress» og «egenpleie» så glemmer vi at den beste kilden til mentalt velvære gjerne ligger utenfor oss selv, i å være engasjert i andre. Jo mer vi prøver å «finne lykken»» i oss selv, desto mer egosentrisk og – til syvende og sist – ulykkelige blir vi!

Bør ikke noe av gleden ved å være del av et storsamfunn være å vite at vi stiller opp for hverandre, at vi tar oss tid til hverandre og at vi ser hverandre? Og da mener jeg i alle de små, hverdagslige tingene, ikke bare når ulykken inntreffer eller noen står midt oppi en livskrise!

Men jeg er nok litt redd for å være til bry, litt redd for å stjele av andres verdifulle tid og litt redd for å virke som om jeg ikke strekker til selv.

Denne mandagen våger jeg meg til å spørre likevel, om ikke mammaen til en jente i klassen til storebror kan ta ham med seg på veien ettersom jeg er alene denne uken og treåringene ikke begynner i barnehagen før neste uke.

Klart hun kunne!

Se der, da var den barrieren brutt. Forhåpentligvis blir det min anledning til å gjengjelde en annen gang. Og forhåpentligvis vil jeg tørre å spørre igjen.

Det reddet virkelig uken min!

Er du redd for å be om hjelp? Tror du samfunnet har blitt «kaldere» nå enn for noen generasjoner siden?Er vi for redde for å be om hjelp?